Selv om de borgerlige leder klart på målingene, er det meste uklart på borgerlig side.
Og hvem skal egentlig samle det blå laget? Hun de fremmer kraftig kritikk mot?
Bråk, kriser og urolige tider til tross. Norsk politikk er overraskende stabilt. I alle fall skal vi tro beskjeden fra velgerne i Norstats siste måling for NRK og Aftenposten.
Hva ville du stemt om det var stortingsvalg? Sammenlignet med målingen for januar.
Siden forrige måling er INP splittet. Norstat har kontrollert om INP-velgerne kjenner til dette. Det nye partiet DNI får ikke målbar oppslutning.
Det er ingenting igjen av det fellesskapet som sentrum engang var. At Sp, Venstre og KrF har vært en slags politikkens bestevenner som delte noen verdier og til og med styrte landet sammen, virker som en fjern drøm.
Venstre har erklært Senterpartiet som sin hovedkonkurrent. Der Sp er et gjenkjennelig distriktsparti, er Venstre stadig mer rendyrket som et urbant parti.
Men også KrF og Venstre har sklidd kraftig fra hverandre. Mens siste rest av bygde-Venstre virker å være forlatt, har KrF innsett at verdispørsmålene er partiets egenart.
I dag er Venstre det mest liberale partiet i spørsmål om eksempelvis rus, surrogati og kjønn.
I disse spørsmålene står KrF nærmere Senterpartiet. Men forholdet til Høyre står som en Berlinmur mellom de to gamle sentrumskameratene.
Nylig åpnet KrFU-leder Hadle Rasmus Bjuland for å skrote Venstre i regjering. Selv om dørslamringen neppe var forankret i KrFs partiledelse, ble det mottatt mest med humring og likegyldige skuldertrekk i Venstre.
Les også Opnar for å skrote Venstre i borgarleg regjering
Den manglende appetitten på samarbeid virker å være gjensidig.
Og de to gamle bestevennene ser ut til å trives godt hver for seg.
Venstre gjør det bra på mange målinger. De er synlige og aktive på Stortinget, selv om de politisk er i skyggenes dal. Og det er nesten ingen interne konflikter å høre om. Selv ikke fra sikre kilder i Venstre.
Det vil være en overdrivelse å si at KrF dominerer norsk politikk om dagen, men har i det minste ikke fått den snarlige døden som mange spådde.
Med tanke på at de mistet mange under det opprivende retningsvalget og kun har representanter fra Sør- og Vestlandet, henger de forbausende godt med. Kampen mot sperregrensa fortsetter.
Vinneren på denne målingen er Fremskrittspartiet.
Etter å ha forlatt fengselet, som Sylvi Listhaug sammenlignet Solberg-regjeringa med, har hun løpt etter alle baller og ikke spart på utestemmen. Lenge så det ikke ut til å imponere velgerne.
Å riste av seg grå og kjedelig-stempelet de ga seg selv etter samarbeidet med Venstre og KrF i regjering, tok tid.
Nå har det løsnet på målingene. Partiet har hatt en stigende formkurve, og med 14,3 prosent får Frp nå en av sine sterkeste målinger på lenge.
En bonus er at partiet gjør det svært godt blant unge velgere, særlig blant unge menn.
Les også Generasjon blå
Det hjelper nok at både Sp og Rødt har mistet grepet om protest-velgerne. Framveksten til Industri- og næringspartiet har vist rommet som ligger i å være et alternativ i klima- og næringspolitikken.
Humpene i veien for det grønne skiftet har synliggjort det.
Havvindsatsing i det blå, havarerte grønne industrieventyr og elektriske busser som står fast i kulde og snø har gjort «hva var det vi sa-jobben» enklere for Frp.
Og havarerer også industripartiene (i flertall), så er enda mer av jobben gjort.
Du trenger javascript for å spille av lydklippet «Mer lønn, mobilforbud og unge konservative».
Det store usikkerhetsmomentet på borgerlig er likevel Sylvi Listhaug selv.
Ingen vet helt hva hun vil med Frp. Et samarbeid med KrF og Venstre virker lite sannsynlig.
Etter at de regjerte sammen nærmest kaptes Venstre og Frp i å slenge dører igjen og skylde på hverandre for slitasje, medlemsflukt, dårlig stemning og smuldrende troverdighet.
Ikke helt ulikt hvordan røster i Ap og Sp i dag gir hverandre skylden for dårlige målinger.
Les også Trond Giske blir stadig mektigere. Og stadig mer venneløs
Men vil Listhaug egentlig ta partiet tilbake i regjering? Eller vil hun heller rendyrke partiet som et slags protestparti, som det åpenbart er godt jordsmonn for i norsk politikk om dagen?
Den tvilen er det mange som lufter, både i og utenfor eget parti.
Et i utgangspunktet enkelt spørsmål er også blitt en hodepine for de borgerlige. Hvem skal være deres statsministerkandidat?
KrF-leder Olaug Bollestad er den eneste som har pekt på Erna Solberg.
Kontrollkomiteen på Stortinget hestehandler og finpusser i disse dager på hvor sterk kritikken mot Solberg blir etter mannens aksjehandel.
Det er blitt ansett som en viktig prøvestein for om Venstre og Frp har tillit til henne som statsministerkandidat.
Frp har vært taus, mens Unge Venstre-leder Ane Breivik i høst uttalte at det var overtydelig at Solberg ikke kunne være de borgerliges statsminister. I krokene var det flere som delte tankene om å lokke døra for Solberg uten å si det høyt.
De er kanskje glad for det i dag.
For hva er alternativet?
Guri Melby har avklart at hun ikke er statsministerkandidat med dagens oppslutning. Det virker uansett utenkelig at KrF og Frp vil peke på henne.
Like usannsynlig er det at Venstre vil peke på Sylvi Listhaug eller Olaug Bollestad som «min statsminister».
Finnes det pragmatisme nok i verden til å forene Listhaugs utestemme, Melbys rusliberalisme og Bollestads «varme verdier»?
Det er i alle fall vanskelig å se at noen andre enn Erna Solberg kan samle og binde dem.
Med eller uten ring.
Representanter på Stortinget ifølge februarmålingen. Sammenlignet med dagens storting.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Rami G Khouri
Dr Ramzy Baroud
Mort Laitner
Bradley Blankenship
visit website
