Mye av forskjellen i barnløshet mellom kvinner og menn skyldes rett og slett rent demografiske forhold.
De siste ukene har det vært mye diskusjon om hvorfor mange menn ikke får en partner, og hva som kan gjøres av dem selv eller på samfunnsnivå for å endre situasjonen. Det er viktig at slike spørsmål tas opp. For det å ha partner står høyt på de flestes ønskeliste, og en stor andel enslige kan dessuten ha samfunnsmessige konsekvenser.
Diskusjonen kan imidlertid bli enda mer verdifull hvis den er bygd på en rimelig beskrivelse av familiemønsteret i Norge – inkludert menns barnløshet, som også har vært et tema.
De aller fleste kvinner og menn har levd i et kort – eller langvarig samlivsforhold innen de er 40 år. Folkeregisteret inneholder ikke like gode opplysninger om samboerforhold som ekteskap, men vi vet fra intervjuundersøkelser at bare 5 prosent av dem som ble født på 1960-tallet, ikke hadde levd i et eller annet samlivsforhold innen de ble 40.
Vurdert ut fra mønsteret for litt eldre fødselskull og endringene over tid var det trolig bare et par prosentpoeng flere menn enn kvinner som ikke hadde samlivserfaring. Tallene kan kanskje være høyere, og forskjellen mellom kjønnene større, for de som har rundet 40 de siste årene (født tidlig på 1980-tallet).
Økonomisk usikkerhet, kjønnsforskjeller i utdanning, oppfatningene om hva som er viktig i livet, og bruk av «datingapper» er noen av de forholdene som har betydning for utviklingen. Dette vil ganske ferske intervjuundersøkelser snart kunne kaste lys over.
Andelen uten samlivserfaring er selvsagt høyere ved for eksempel alder 25 enn 40, og spesielt blant menn, siden de i gjennomsnitt er et par år eldre enn partnerne sine. Diskusjonen har særlig dreid seg om disse unge mennene. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være stor frustrasjon blant unge menn som ikke har partner, men sannsynligvis vil mange av dem altså inngå samliv i løpet av ti års tid.
En enda større andel vil da være i, eller ha vært i, et forhold hvis vi også regner med kjærester de ikke har bodd sammen med.
Det finnes mer statistikk om barnløshet. Blant annet viser data fra Folkeregisteret at mer enn 1 av 4 menn på 45 år er barnløse. Dette tallet er stadig omtalt i mediene. Andelen er imidlertid lavere hvis vi ikke tar med innvandrerne. I en del innvandrergrupper er det nemlig svært mange barnløse menn. Sannsynligvis har mange av dem barn i hjemlandet som ikke er registrert i Norge. Blant norskfødte som var omtrent 45 år i 2018 (født 1971-73), var 19 prosent av mennene og 11 prosent av kvinnene barnløse.
Det er rimelig å gjøre opptelling ved 45-årsalder for begge kjønn, for tallene for eldre fødselskull antyder at barnløsheten blant menn bare vil synke fra 19 prosent til 18 prosent fra 45 til 55 år.
Situasjonen var ikke dramatisk forskjellig hvis vi går 15 år tilbake i tid. Da var det samme barnløshet for 45-årige kvinner, mens det var 17 prosent barnløse 45-årige menn. Med andre ord økte forskjellen i barnløshet mellom kjønnene med 2 prosentpoeng, eller fra 5,8 til 8,2 prosentpoeng for å være mer nøyaktig. Dette er beskrevet i en forskningsartikkel.
Mye av forskjellen i barnløshet mellom kvinner og menn – og den ganske beskjedne økningen i denne forskjellen over tid – skyldes rett og slett rent demografiske forhold. For det første fødes det omtrent 5 prosent flere gutter enn jenter. Dette overskuddet av gutter, som man finner i de fleste samfunn, bidrar mye til en større andel barnløse blant menn enn kvinner. Dessuten er det som sagt vanlig at en mann har en litt yngre partner.
Sett fra et mannlig perspektiv – og for å forenkle litt – skal en 25-åring altså lete blant kvinner som er 23, og hvis årlig antall fødsler falt et kvart århundre tidligere, er dette to år yngre fødselskullet mindre. Dermed blir det ikke 5 prosent overskudd av menn i forhold til de aktuelle kvinnene, men kanskje 7 prosent.
Dette siste tillegget er relevant for dem som ble 45 år i 2018, på grunn av et kraftig fruktbarhetsfall i perioden 1965-1985, mens det ikke er relevant for dem som ble 45 år 15 år tidligere.
For å oppsummere bidrar overskuddet av nyfødte gutter til generelt høyere barnløshet blant menn, mens det for menn som i dag er omtrent 50 år (og ikke dem som er 15 år eldre), har vært en tilleggseffekt av den fallende fruktbarheten på den tiden de selv ble født. Denne tilleggseffekten er hovedgrunnen til den moderat økende forskjellen i barnløshet mellom kvinner og menn.
I prinsippet kan et overskudd av menn motvirkes av at mange barnløse menn får sitt første barn med en kvinne som allerede har barn – eller rettere sagt av at det er mer slik «resirkulering» av kvinner enn den motsatte «resirkuleringen» av menn. I Norge har imidlertid disse to motsatte mekanismene balansert hverandre ganske godt.
Man kunne kanskje tenke seg at den økende forskjellen i barnløshet mellom kjønnene de siste årene skyldes mer «resirkulering» av menn (sammenlignet med «resirkuleringen» av kvinner), men utviklingen har faktisk gått svakt i motsatt retning. Det at «noen menn får alle kvinnene» (det vil si utbredt «resirkulering» av menn) – som har vært nevnt i den pågående debatten – er med andre ord ikke noen god beskrivelse av mønsteret i barnløshet så langt.
Vi kan selvsagt ikke vite hvordan livet blir for dem som i dag er i 20-årene. Kanskje færre inngår samliv de neste årene enn det som har vært vanlig tidligere, eller flere forblir barnløse. Det er også mulig at kjønnsforskjellene i andel enslige eller barnløse øker.
Diskusjonen kan imidlertid bli unødvendig negativ hvis man ikke er klar over at et overveldende flertall av dem som er omtrent 20 år eldre, hadde samlivserfaring da de rundet 40 – også blant menn – og at andelen barnløse menn hverken er overraskende høy eller sterkt økende.
Nivået og utviklingen passer ganske godt med det man kan forvente ut fra gutteoverskuddet ved fødselen og endringene i befolkningens aldersstruktur. Det har ikke ligget noen dramatiske adferds- og samfunnsendringer bak.
Andelen barnløse menn er ikke overraskende høy eller sterkt økende
10
1
25.03.2024
Mye av forskjellen i barnløshet mellom kvinner og menn skyldes rett og slett rent demografiske forhold.
De siste ukene har det vært mye diskusjon om hvorfor mange menn ikke får en partner, og hva som kan gjøres av dem selv eller på samfunnsnivå for å endre situasjonen. Det er viktig at slike spørsmål tas opp. For det å ha partner står høyt på de flestes ønskeliste, og en stor andel enslige kan dessuten ha samfunnsmessige konsekvenser.
Diskusjonen kan imidlertid bli enda mer verdifull hvis den er bygd på en rimelig beskrivelse av familiemønsteret i Norge – inkludert menns barnløshet, som også har vært et tema.
De aller fleste kvinner og menn har levd i et kort – eller langvarig samlivsforhold innen de er 40 år. Folkeregisteret inneholder ikke like gode opplysninger om samboerforhold som ekteskap, men vi vet fra intervjuundersøkelser at bare 5 prosent av dem som ble født på 1960-tallet, ikke hadde levd i et eller annet samlivsforhold innen de ble 40.
Vurdert ut fra mønsteret for litt eldre fødselskull og endringene over tid var det trolig bare et par prosentpoeng flere menn enn kvinner som ikke hadde samlivserfaring. Tallene kan kanskje være høyere, og forskjellen mellom kjønnene større, for de som har rundet 40 de siste årene (født tidlig på 1980-tallet).
Økonomisk usikkerhet, kjønnsforskjeller i utdanning, oppfatningene om hva som er viktig i livet, og bruk av «datingapper» er noen av de forholdene som har betydning for utviklingen. Dette vil ganske ferske........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Abbas Juma
Michael Kwet
