Når et samfunn vender seg mot jødene, er det alltid et faresignal.
Jødehatet, verdens eldste hat, er på fremmarsj. De siste månedene har det vist sitt heslige ansikt i gater, på arbeidsplasser, i skoler, universiteter og på sosiale medier over hele Vesten med en kraft og i et omfang vi knapt har sett siden Krystallnatten i 1938. At denne tsunamien av jødehat ble utløst av det verste massedrapet på jøder siden holocaust, er så intuitivt irrasjonelt at det nesten er vanskelig å forstå. I alle fall er det det for meg.
Men vi er tvunget til å prøve å forstå. Hva er forklaringen på at så mange mennesker, og så mange såkalte progressive bevegelser, etter terroren mot Israel 7. oktober gikk ut i gatene og på sosiale medier for å feire massedrap på sivile israelske borgere – kvinner, barn, eldre og hele familier – som berettiget motstandskamp? For det var det som skjedde, fra Sydney til Malmö, fra Paris til Berlin, fra London via Boston til New York.
Den norske legen Mads Gilbert snakket fra Sør-Afrika om «den palestinske motstanden» som «brøt ut av Gaza og angrep okkupanten på deres egen jord».
I Malmö kjørte mer enn 300 biler med jublende mennesker – som om deres lag hadde vunnet en viktig fotballkamp – gjennom byen i en spontan karavane, mens terroren fremdeles pågikk – for å feire massedrap på jøder.
I Sydney ropte propalestinske demonstranter «Gas the Jews» taktfast utenfor det ikoniske operahuset, som hadde projisert et israelsk flagg på fasaden i solidaritet med de israelske ofrene.
På Harvard signerte 34 studentorganisasjoner et opprop som holdt Israel «helt og holdent ansvarlig» for at Hamas hadde drept 1200 sivile israelere i en pogrom.
Black lives matter-avdelingen i Chicago, en av de største, postet en meme på X med teksten «This is about Palestinians' right to resist 75 years of Israeli settlers colonizing their native land», sammen med en silhuett av en paraglider. Altså en direkte henvisning til terroristene som angrep en musikkfestival i den israelske ørkenen fra luften. 260 unge mennesker ble drept på festivalområdet, mange av kvinnene ble ifølge Israel voldtatt og grovt mishandlet.
Og sånn kunne vi fortsatt, lignende eksempler er det blitt forstyrrende mange av.
Rapporter om antisemittiske hendelser har i USA alene økt med nesten 400 prosent i løpet av de to første månedene etter terroren 7. oktober, ifølge tall fra Anti-Defamation League. Gruppen beskriver økningen som «uten sidestykke». Denne eksplosive økningen i antisemittiske hendelser er den samme i alle vestlige land.
Også i Norge rapporterer jøder om eskalerende antisemittisme.
Vi føler oss utrygge og alene, uttalte lederen for Det mosaiske trossamfunnet i Oslo, Ronen Bahar, til VG 7. november.
Og bare så det er sagt før jeg går videre, så det ikke oppstår misforståelser: Avmakt, fortvilelse og sinne over det som nå rammer befolkningen på Gaza, er forståelig. Det er selvfølgelig legitimt å ønske å protestere mot Israels politikk og Benjamin Netanyahus høyrevridde og korrupte regjering. Det gjør mange israelere og jøder rundt om i verden også. Like selvfølgelig er det at propalestinske demonstranter skal få lov til å demonstrere – også dem man er uenig med.
Men vi skal rette oss opp og si klart og tydelig ifra når dette sklir over i antisemittisme – som det litt for ofte gjør. Det skal vi fordi jødehatet er en historisk unikt giftig og farlig fordom, som på viktige områder skiller seg fra andre former for hat, fordommer og rasisme.
Det jeg tror er viktig å forstå, er at antisemittisme i praksis er en konspirasjonsteori som kjennetegnes av et paradoks. Det vanlige er at rasister ser på seg selv som overlegne, og at de «slår ned» mot mennesker de anser som underlegne og mindre verdt. Antisemittismen er unik ved at den slår «ned» og «opp» samtidig.
Antisemitten ser på jøder både som undermennesker og som overmennesker som kontrollerer politikk, medier og økonomi på tvers av landegrenser. Dette konspiratoriske paradokset avslører seg på ulikt vis, avhengig av det ideologiske ståstedet til antisemitten.
Sovjet-kommunismen stemplet jøder som borgerlige og kapitalistiske femtekolonister som ikke kunne stoles på. Neste stopp var ofte gulaggulagEn betegnelse på tvangsarbeidsleire og straffekolonier i Sovjetunionen fra 1920-årene til noen år etter Josef Stalins død i 1953..
Nazistene så på jødene både som undermennesker som forurenset blodet til den rene ariske rasen, og som mektige økonomiske og politiske supermanipulatorer som var ansvarlige for at Tyskland tapte første verdenskrig og ble kastet ut i økonomisk kaos i mellomkrigstiden. Vi vet hvor det endte.
I dagens USA anklager den ytre høyresiden jødene for å forråde «det hvite Amerika» ved å konspirere med svarte, brune og muslimske grupper om å åpne grensene for ulovlig innvandring. Det var dette de fakkelbærende ytre høyre-demonstrantene i Charlottesville mente i 2017 da de ropte «Jews will not replace us» foran en synagoge i byen.
Denne vrangforestillingen er kjernen i det som kalles «the great replacement theory» – en konspirasjonsteori som delvis er blitt mainstream i deler av det republikanske partiet.
På den andre siden anklager den progressive og interseksjonelle venstresiden jødene for å ha for mye suksess, for stor makt og for mange privilegier. I dette verdensbildet blir jøden plutselig «super-hvit».
At jøder også antas å støtte den israelske staten (som ofte ikke er helt feil), gjør at de oppfattes som representanter for vestlig kolonialisme. Det er her den ytre venstresiden finner felles ståsted med islamistiske antisemitter. «Det er ekstremt viktig», uttalte for eksempel den moderne kjønnsteoriens mor Judith Butler i 2006, «å forstå Hamas/Hezbollah som sosiale bevegelser som er progressive, som befinner seg på venstresiden, som er en del av en global venstreside».
Det er vanskelig å tenke seg noe som er mindre progressivt enn voldsparate islamister. Det at så mange aktivister på venstresiden likevel går seg vill i dette spørsmålet, er trolig en følgefeil av det teoretiske grunnlaget de har bygget bevegelsen sin på.
Her er det nødvendig å bli litt teoretisk – men vær tålmodig.
Interseksjonalitet er navnet på den store ideen til dagens progressive venstreside. I sin opprinnelige versjon er dette en ganske fornuftig idé om at enkelte former for sosial undertrykkelse henger sammen med andre former for sosial undertrykkelse. Problemet er at den i identitetspolitisk praksis ofte ender opp med å konstruere et kastesystem der ulike gruppers moralske verdi blir vurdert etter hvor mye ulike grupper har lidd gjennom historien.
Det å være offer løfter deg opp i hierarkiet, mens makt og privilegier trekker deg ned. Man skulle tro jøder ville gjøre det skarpt i denne «konkurransen», men sånn er det ikke. Jødene er blitt for vellykket, for privilegerte og for tett assosiert med staten Israel – som i dette verdensbildet ofte fungerer som representant for vestlig kolonialisme «par excellence».
Kort sagt: Jøden passer ikke inn i det interseksjonelle hierarkiet og blir til sand i det interseksjonelle maskineriet.
I dette manikeiske (offer/overgriper) verdensbildet, der individets moralske verdi knyttes direkte til ulike gruppers offerstatus, forankret i hudfarge, kjønn og/eller seksuell legning, forsvinner rommet for å anerkjenne jøder som ofre. I verste fall fører dette til en dehumanisering.
Det er konsekvensen av dette menneskesynet vi har sett spille seg ut i kjølvannet av terroren 7. oktober. Det forklarer hvorfor amerikanske eliteuniversiteter de siste månedene er blitt kastet ut i en eksistensiell krise som det fremdeles er usikkert om de vil komme seg ut av, uten varig skade på omdømmet.
Hvor vil jeg med dette? Tre steder:
For det første tror jeg at for å forstå antisemittismen, også i vår tid, må vi ta inn over oss at den er en konspirasjonsteori som hele tiden skifter form. Dette er spesielt farlig når det liberale «immunforsvaret» er svekket, som det er nå, som et resultat av økonomisk uro, krig og generell polarisering. Det er nettopp i tider med store politiske og økonomiske omveltninger at antisemittismen dukker opp som en beleilig syndebukk for dem som ønsker å forklare sin egen motgang eller samfunnets urettferdighet.
For det andre: Stammekultur, polarisering og ideologier som forestiller seg at mennesker er determinert til bestemte roller basert på fødsel eller nedarvet skyld, har vært normalen i mesteparten av historien – og er det fremdeles i store deler av verden. Vi som lever i vestlige liberale demokratier i dag, er ikke regelen – vi er et historisk unntak.
Hvis vi skal unngå et tilbakefall til den historiske normalen – tribalisme, mistenksomhet og paranoia – kan det være lurt å begynne med å forkaste ideologier som dyrker fastlåste gruppeidentiteter som historiens, samfunnets og kulturens mål og mening.
Om disse ideene kommer fra høyre eller venstre side, er irrelevant – de er like skadelige. Alternativet er selvfølgelig å holde fast på verdiene fra den liberale tradisjonen og sette individets frihet og verdighet i sentrum, ikke stammens.
Og til slutt: Progressive bevegelser på venstresiden som synes det er vanskelig å akseptere antisemittisme som en trussel på linje med annen rasisme, bør tenke nøye over at det tankegodset antisemittismen står for, representerer alt de bør frykte og forakte.
Konspirasjonsteorier, falske nyheter, demonisering av en liten minoritet. Hva skjer hvis dette blir normen?
Jødene er ofte er blitt omtalt som en kanarifugl i kullgruvenen kanarifugl i kullgruvenUttrykket kommer fra at kanarifugler ble brukt i gruver for å varsle lekkasjer av giftige gasser. Når fuglene sluttet å synge, var det et varsel om at man måtte komme seg ut.. Det er en klisjé med en stor sannhet i seg. Når et samfunn vender seg mot jødene, er det alltid et faresignal og et symptom på en større og dypere råte i kulturen. Og som historien har lært oss, er det kanskje jødene som rammes først – men det stopper aldri der.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Rami G Khouri
Belen Fernandez
Tarik Cyril Amar
Mort Laitner
Bradley Blankenship
Michael Kwet
visit website
