Hvilken politisk agenda forhindrer anerkjennelse av folkemordet på armenerne?
24. april markeres over hele verden som offisiell minnedag for folkemordet mot den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915.
Begrepet folkemord er i løpet av den siste tiden blitt del av vår dagligtale. Sør-Afrika har stevnet Israel for den Den Internasjonale domstolen (ICJ) i Haag for folkemord. Det samme har Ukraina gjort med Russland.
Hvordan skal vi forstå bruken av begrepet i internasjonal politikk i dag?
Folkemord er systematisk utryddelse av mennesker blott fordi de tilhører en spesiell gruppe. Det har skjedd folkemord i hele vår kjente historie, men det var først i 1948 at folkemord ble definert i FNs konvensjon for folkemord.
Den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin var den første som utmyntet begrepet genocide (geno er gresk for rase, cide er latin for drap) som betegnelse på systematiske forsøk på å utslette hele folkegrupper. Det var han som kalte det som skjedde med armenerne i Tyrkia i 1915–1920 og nazistenes utryddelse av jødene under andre verdenskrig for genocid.
Folkemordet mot armenerne er et av vår tids første «moderne» folkemord. Det er estimert at 1,5 millioner armenere ble drept. Bare holocaust omfatter flere.
Det armenske folkemordet skjedde i skyggen av første verdenskrig da Det ottomanske imperiet var i ferd med å gå i oppløsning. Ungtyrkerne som styrte landet, fryktet at de kristne armenerne var i ferd med å gjøre opprør, og ønsket samtidig å rense Tyrkia for alle kristne minoriteter.
Utryddelsene startet med henrettelser av ledende armenere og konfiskering av eiendom. Hundretusener ble jaget ut i ørkenen og døde der, andre ble jaget på havet og druknet. Fedre og sønner ble torturert foran kone og barn. Barn ble kidnappet til tyrkiske familier. Kvinner ble voldtatt og tvunget til ekteskap. Kirker, klostre og armenske skoler ble ødelagt som følge av tyrkisk religiøs propaganda.
Det som skjedde, er veldokumentert av vitner, overlevende, misjonærer, soldater, historikere og ambassadepersonell. De som var ansvarlige for at ordren ble gitt, ble først dømt. Men med ny politisk ledelse under Kemal Atatürk i begynnelsen av 1920-tallet begynte fornektelsen. Den pågår fortsatt i det moderne Tyrkia.
Internasjonale folkemordforskere omtaler det armenske folkemordet på lik linje med nazistenes utryddelse av jødene og nyere tids folkemord som Srebrenica og folkemordet i Rwanda.
Armenia er et lite land med litt over tre millioner innbyggere. De føler seg truet fra mange kanter. Den utslettelsen tyrkerne i sin tid gjorde, lever i nasjonens minne på tross av de over 100 årene som er gått. Armenerne mener seg igjen utsatt for et folkemord fordi Aserbajdsjan har fordrevet den armenske befolkningen ut fra enklaven Nagorno-Karabakh, forhindret helsehjelp og mat, ødelagt deres kirker og henrettet folk.
Konvensjonen for folkemord fra 1948 har hatt tilbakevirkende kraft i å erkjenne at utryddelsen av jødene var et folkemord. Men den samme universelle erkjennelsen har ikke skjedd for folkemordet på armenerne i 1915.
Over 30 land har erkjent folkemordet på armenerne, blant dem store og viktige aktører som USA, Canada, Russland, Tyskland, Frankrike, Italia og Europaparlamentet. Våre to naboland Sverige og Danmark også. Men ikke Norge. Det er flaut og uforståelig.
Armenia har et helt spesielt forhold til Norge på grunn av Fridtjof Nansen og Nansenpasset. Innsatsen hans reddet titusener av armenere, og Nansen er en av Armenias store helter. Norge har bidratt til dokumentasjon av det som skjedde gjennom misjonæren Bodil Bjørn, som var til stede der noen av utryddelsene skjedde.
Våre politiske myndigheter har avvist flere forsøk på erkjennelse av det armenske folkemordet. Hvorfor?
At det skjedde før folkemord ble definert av FN, holder ikke. Heller ikke om det er et ønske fra Norges side å unngå å fornærme Tyrkia eller å beskytte Norges investeringer i Aserbajdsjan, et land som får støtte fra Tyrkia i krigen om Nagorno-Karabakh.
Manglende erkjennelse er også uforståelig i lys av vår forvaltning av Nobels fredspris og den rollen vi ønsker å ha i verden som de små lands talerør og forsvarer.
Men hvorfor er det viktig at Norge erkjenner et folkemord som skjedde tilbake i tid?
Fordi vi kan ikke la Hitler få rett i det han skal ha sagtskal ha sagtAngivelig skal Hitler sagt det i en tale til generalene sine før invasjonen av Polen, men det er gjenstand for debatt blant historikere. før han invaderte Polen i 1939: Hvem snakker i dag om utryddelsen av armenerne?
Erkjennelse av det armenske folkemord er viktig fordi det gir en historisk nøyaktig beretning. Det viser respekt for ofrene, deres lidelse og bidrar til å bevare minnet om dem. Uten denne betegnelsen kan ikke kunnskapen om det som har skjedd brukes til å forstå hva som fører til et folkemord og forhindre at det skjer igjen.
For oss som lever i dag med to store kriger og daglig hører om krigens lidelser som mange beskriver som folkemord, er det viktig at tidligere folkemord blir erkjent. Det vil styrke videre rettergang og straffeforfølgelse.
Manglende erkjennelse av historiske folkemord utnyttes for å legitimere dagens forbrytelser. Tyrkia fornekter stadig det armenske folkemordet og bruker mye ressurser på å begrunne dette.
Uten erkjennelse vil det alltid bli stående et spørsmål om hva som egentlig skjedde.
For ofrene er fornektelsene det verste som kan skje. Det fører til tvil om egen opplevelse og tvil om at det som skjedde, virkelig skjedde. Spørsmål vil stå ubesvart. Sår i den kollektive bevisstheten vil forbli åpne. Tvilen kan føre til farlig taushet og hindre den mentale bearbeidingen som er sentralt for at ofrene, de overlevende og kommende generasjoner skal komme seg videre.
Selv om det armenske folkemordet skjedde for over 100 år siden, lider dagens armenere av den manglende erkjennelsen. Dagens krig med Aserbajdsjan vekker til live det som skjedde.
At Stortinget betegner det som skjedde i 1915 som et folkemord, vil ha betydning for dagens menneskelige lidelser og være uttrykk for respekt for menneskerettighetene. Mangel på erkjennelse kaster skygger over fortiden, nåtiden og fremtiden.
Kronikken ble først publisert under tittelen «Kall utryddelsen i Armenia i 1915 ved sitt rette navn: folkemord». Det riktige er «i Tyrkia», slik det står i teksten.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
