En politisering av universitetene truer det uenighetsfellesskapet som er så viktig i jakten på sannhet og kunnskap.
Det blåser friskt ved landets universiteter for tiden. Krigen i Gaza har fått flere studenter og ansatte til å kreve at universitetene innfører akademisk boikott mot Israel. Foreløpig har noen universiteter vedtatt helt eller delvis boikott av Israel.
Debatten rundt akademisk boikott aktualiserer et bredere spørsmål om hvor politiske våre akademiske institusjoner bør være.
En boikott er eksempel på et politisk virkemiddel for å markere moralsk avstand, i dette tilfellet til Israels krigshandlinger i Gaza, og samtidig vise solidaritet med palestinere.
Andre eksempler på universiteters politiske stillingtagen inkluderer heising av det ukrainske flagget i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina, de årlige Pride-markeringene, inkludert heisingen av regnbueflagget, og vektleggingen av universitetenes rolle i å løse samfunnsutfordringer.
Etter invasjonen av Ukraina ble universitetene pålagt å boikotte Russland. Det var altså ikke et valg de gjorde selv. Men de ble så vidt meg bekjent ikke pålagt å heise det ukrainske flagget. Likevel gjorde flere av landets universiteter det, deriblant mitt eget, Universitetet i Bergen.
Hvert år markeres Pride i Norge og verden over. Det er en markering av kjærlighet og mangfold. De siste årene har også landets universiteter markert Pride, blant annet ved å heise regnbueflagget. Det er vanskelig å komme utenom at Pride er en politisk bevegelse. Det reiser et spørsmål om universitetenes rolle i disse årlige politiske markeringene.
Et viktig politisk mål er å løse de store samfunnsutfordringene vi står overfor. Det gjelder blant annet klimaendringer, naturtap, fattigdom og diskriminering av utsatte grupper. I universitets- og høyskolelovens formålsparagraf står det at universiteter og høgskolers formål er å «bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling». Dette formålet preger i økende grad universiteter og høgskoler, blant annet gjennom opprettelse av forskningssentre og studieemner viet bærekraft, klima og energiomstilling.
Det er minst to linjer man kan innta i spørsmålet om universitetene bør være politiske.
Boikottbevegelsen forsvarer en politisk linje, som sier at universitetene kan og bør ta stilling i bestemte politiske spørsmål. Flere av de som støtter akademisk boikott, vil trolig også støtte universitetenes politiske markeringer for Ukraina og Pride.
Motstanderne av akademisk boikott vil typisk forsvare en nøytral linje, som sier at universitetene så langt det er mulig, bør forbli politisk nøytrale og objektive. Men en tilslutning til nøytralitetslinjen tilsier antagelig en skepsis til universitetenes markeringer og roller i andre politiske saker.
Det er både viktig og bra at studenter og ansatte engasjerer seg i det som skjer i verden, og at de er meningssterke. Men er det riktig at universitetene markerer hvor de står i politiske saker?
Jeg har til gode å se en god begrunnelse for at universitetene flagger med det ukrainske flagget og regnbueflagget. Antagelig handler det om solidaritet og samhold med ofre i krig eller diskriminerte grupper i samfunnet.
Spørsmålet er likevel om universitetene har et ansvar for å vise solidaritet gjennom å markere hvor de står politisk i ulike saker? Det finnes andre måter å vise solidaritet på. Flagging, fysisk og digital, er uansett en sterk symbolsk handling som det kan hevdes er utenfor universitetets mandat.
Her er det også en fare for utglidning. Hvis universitetene markerer politisk ståsted i noen saker, hvor skal grensen gå? Hvorfor boikotte Israel, men ikke Kina, Nord-Korea eller Iran? Hvorfor markere solidaritet med noen og ikke alle undertrykte eller utsatte grupper i samfunnet? Hvorfor ikke markere solidaritet med den frigjøringskampen mange kjemper på dyrenes vegne? Hvorfor ikke la #metoo-flagget vaie fra toppen av universitetsbygningene landet rundt?
Begrunnelsen for nøytralitetslinjen hviler på et grunnleggende syn på hva et universitet er. Universitetene skal søke kunnskap og sannhet, og akademisk frihet er helt sentralt i å forfølge disse målene.
Dersom universitetene innretter sin forskning og utdanning mot å realisere bestemte politiske agendaer eller målsetninger, undergraves disse målene. Forskning kan og bør brukes politisk, men politiske agendaer og målsetninger må ikke få styre forskningen.
Et universitet som ikke ivaretar den akademiske friheten, oppfyller ganske enkelt ikke sin plikt. Den akademiske friheten beskytter også interessen i samarbeid med studenter og forskere på tvers av landegrensene. Boikott som virkemiddel bryter dermed klart med friheten til å velge sine samarbeidspartnere.
Den akademiske friheten sikres best ved å legge til rette for fri meningsutveksling. Forskere ved universitetene kan mene hva de vil i moralske og politiske spørsmål. Men det er uheldig for den akademiske friheten og den frie meningsutvekslingen dersom universitetene mener noe i politiske saker.
Det kan for eksempel bli vanskeligere for forskere å gi uttrykk for synspunkter som strider med den politiske linjen universitetet har lagt seg på. Noen forskere kan legge lokk på seg selv, bedrive selvsensur, i frykt for konsekvensene av å fremme politisk ukorrekte synspunkter.
Ved universitetene dyrkes uenighet, også om kontroversielle moralske og politiske spørsmål. Her skal det være maksimal takhøyde. En politisering av universitetene truer det uenighetsfellesskapet som er så viktig i jakten på sannhet og kunnskap.
Veien til en kanselleringskultur er også kortere dersom universitetene blir for politiske. Det ser vi eksempler på i USA. Det er mindre fare for at dette blir et problem i Norge dersom universitetene etterstreber nøytralitet og objektivitet.
De som ivrer etter at universitetene skal markere hvor de står i politiske saker, har en tendens til å løfte frem fordelene. De må også vurdere ulempene.
Vi har garantert mer å tape enn å vinne på at universitetene blir politiske aktører. Derfor bør de så langt det er mulig unngå det.
Hvor politiske bør universitetene være?
11
0
11.04.2024
En politisering av universitetene truer det uenighetsfellesskapet som er så viktig i jakten på sannhet og kunnskap.
Det blåser friskt ved landets universiteter for tiden. Krigen i Gaza har fått flere studenter og ansatte til å kreve at universitetene innfører akademisk boikott mot Israel. Foreløpig har noen universiteter vedtatt helt eller delvis boikott av Israel.
Debatten rundt akademisk boikott aktualiserer et bredere spørsmål om hvor politiske våre akademiske institusjoner bør være.
En boikott er eksempel på et politisk virkemiddel for å markere moralsk avstand, i dette tilfellet til Israels krigshandlinger i Gaza, og samtidig vise solidaritet med palestinere.
Andre eksempler på universiteters politiske stillingtagen inkluderer heising av det ukrainske flagget i etterkant av Russlands invasjon av Ukraina, de årlige Pride-markeringene, inkludert heisingen av regnbueflagget, og vektleggingen av universitetenes rolle i å løse samfunnsutfordringer.
Etter invasjonen av Ukraina ble universitetene pålagt å boikotte Russland. Det var altså ikke et valg de gjorde selv. Men de ble så vidt meg bekjent ikke pålagt å heise det ukrainske flagget. Likevel gjorde flere av landets universiteter det, deriblant mitt eget, Universitetet i Bergen.
Hvert år markeres Pride i Norge og verden over. Det er en markering av kjærlighet og mangfold. De siste årene har også landets universiteter markert Pride, blant annet ved å heise regnbueflagget. Det er vanskelig å komme utenom at Pride er en politisk........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
