Det haster å vekke folks oppmerksomhet om hva som er i ferd med å skje.
Så får vi altså en snikende innføring av beredskapsfullmakter. Frykten etter pandemien var at den ville bli mønsterdannende for myndighetenes rettslige handlefrihet i kriser. Frykten ble ikke mindre da Stortinget, etter forslag fra regjeringen, vedtok en generell og permanent forskriftshjemmel om isolering og smittekarantene i smittevernlovens paragraf 4–3 a.
Det ble gjort uten en bred og demokratisk evaluering og gjennomgang av hvordan behovet for handlekraft bør balanseres opp mot demokratiske og juridiske garantier. Nå følger neste skritt.
Departementet foreslår en fullmaktslovgivning om sivil arbeidskraftberedskap som skal gi «rammer for regulering av det sivile arbeidslivet» når rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. Og som samtidig sikrer «tilstrekkelig fleksibilitet slik at tiltak kan tilpasses behovene i den konkrete situasjonen».
Regjeringen skal få fullmakt til følgende:
Regjeringen skal kunne gi forskrift om unntak fra bestemmelser i forvaltningsloven.
Uavhengig av om landet er i krise, kan regjeringen gi forskrift om at klage over vedtak om forhåndsutskriving og opplysningsplikt ikke medfører utsatt iverksetting av vedtaket.
Regjeringen skal også kunne gi forskrifter som innskrenker retten til domstolskontroll og behandlingen av saker for domstolene.
Bestemmelsene skal gjelde når Kongen i statsråd har fastsatt at det som følge av situasjonen er nødvendig å regulere sider av det sivile arbeidsliv for å trygge rikets sikkerhet, den offentlige orden, folkehelsen eller landets forsyninger, for å fremme og trygge militære tiltak eller tiltak til vern om sivilbefolkning og eiendom eller for å utnytte landets ressurser til å fremme disse formålene.
Vi har allerede bestemmelser i lovgivningen som gir regjeringen slike fullmakter. Beredskapsloven fra 1950 gir regjeringen adgang til å gi bestemmelser om utskriving av arbeidskraft til militære og sivile formål når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. Hvorfor trengs det da nye bestemmelser?
Departementet argumenterer med at det er behov for «mer definerte rammer», som et «mer presist og anvendelig verktøy». Det mener også at å legge frem forslaget vil bidra til å sikre demokratisk kontroll og åpen debatt om saken og å gi forutsigbarhet for myndighetenes handlingsrom og for befolkningen.
Det departementet ikke sier, er at forslaget i betydelig grad vil svekke den parlamentariske og rettslige kontrollen med regjeringens bruk av beredskapsfullmaktene.
Beredskapsloven setter krav til at det er fare for opphold, for at regjeringen skal kunne bruke fullmaktene. Noe slikt krav er det ikke i departementets lovforslag. I stedet foreslår departementet å lovfeste et krav om forholdsmessighet.
Det kan virke tilforlatelig at alvoret i og omfanget av situasjonen skal avgjøre hvilke tiltak som tas i bruk, og at virkemiddelbruken til enhver tid skal oppfylle krav om nødvendighet og forholdsmessighet.
Hva slags begrensninger og garantier dette innebærer, er imidlertid avhengig av de kontrollmekanismene som regjeringens bruk av fullmakter er underlagt.
Fullmaktene går langt i å gi regjeringen en generell lovgivningsmyndighet på arbeidsmarkedets område. Forskriftene kan gripe inn i både lovfestede og avtalte rettigheter, pålegge personer og bedrifter inngripende byrder og innskrenke demokratiske rettigheter som streikeretten og personvernet.
Når regjeringen får lovgivningsmyndighet, er det viktig hvordan Stortingets mulighet for demokratisk kontroll er utformet, noe blant annet debatten om koronaloven og smittevernloven viste. Den eneste parlamentariske kontrollen forslaget legger opp til, er en meldeplikt til Stortinget.
Da vi hadde den mest omfattende debatten om krisefullmakter i 1950 i forbindelse med at beredskapsloven ble vedtatt, bestemte Stortinget at regjeringens fullmakt skulle begrenses til å gi regler med en gyldighet av 30 dager. Er det behov for regler som skal gjelde ut over dette, skal reglene legges frem for Stortinget, som skal behandle reglene og eventuelt vedta dem.
Denne viktige parlamentariske garantien ble undergravd under pandemien. Da la regjeringen og Stortinget opp til en praksis etter smittevernloven som innebar at det var tilstrekkelig for regjeringen å be stortinget vedta en fullmakt hvis reglene skulle gjelde ut over 30 dager. Denne svekkelsen skjedde uten noen generell debatt, og uten at regjeringen eller Stortinget begrunnet hvorfor det var viktig å bryte med den ordningen vi har hatt siden 1950.
I koronaloven fikk vi et annet system for parlamentarisk kontroll ved at en tredjedel av Stortingets medlemmer kunne kreve at regjeringen opphevet en forskrift de var uenige i.
Vi har med andre ord nå tre modeller for parlamentarisk kontroll: beredskapslovens, smittevernlovens og koronalovens modell.
Vi har ikke hatt noen overordnet debatt om styrker og svakheter ved de tre modellene, om hvordan de ivaretar hensynet til effektivitet og demokrati. I stedet foreslår departementet nå omfattende og inngripende fullmakter uten noen form for parlamentarisk kontroll overhodet, ut over det rent generelle at Stortinget kan gripe inn overfor regjeringen ut fra alminnelige regler.
Dette er et generelt standpunkt om at det ikke er nødvendig med spesielle parlamentariske kontrollmekanismer overfor regjeringens bruk av krisefullmakter, og det bryter med hvordan man har tenkt til nå.
Til dette kommer at forslaget gir regjeringen en generell adgang til å oppheve forvaltningsloven. Dette vil også gi hjemmel for å gjøre unntak fra reglene om høring.
Høringsinstituttet var langt på vei opphevet under pandemien, med de følger dette fikk for den mer generelle demokratiske kontrollen med myndighetene. Erfaringene fra de gangene saker ble sendt på høring, som for eksempel forslaget om portforbud og vaksinepass, viste at høringsinstituttet hadde reell betydning og fikk virkning for hvilke regler som ble vedtatt.
Den eneste begrunnelsen departementet gir for adgangen til å gjøre unntak fra forvaltningsloven, knytter seg til effektiviteten av tiltakene. Men lovforslaget er helt generelt utformet og vil også gi hjemmel for å vedta forskrifter i hemmelighet.
Domstolskontroll er en annen viktig kontrollmekanisme. I koronaloven ble dette anerkjent med en egen bestemmelse om at domstolskontrollen ikke kunne innskrenkes, og at domstolene kunne prøve både tiltakets forsvarlighet og nødvendighet, herunder dets forholdsmessighet.
Sakene etter smittevernloven viste at dette var viktig, da Høyesterett i stor utstrekning unnlot å overprøve myndighetenes forholdsmessighetsvurderinger.
Skal domstolskontrollen bli en realitet, må loven derfor utvide den alminnelige domstolsprøvingen. Forslaget til departementet går motsatt vei.
Behandlingen om domstolskontroll i forslaget handler ikke om hvordan man kan styrke kontrollen med regjeringens bruk av fullmaktene, men om hvordan og grensene for hvor langt domstolskontrollen kan begrenses.
De fleste er enige i at regjeringen trenger mulighet for å handle både raskt og virkningsfullt i kriser. Dette kan tilsi at man gjør unntak fra de regulære prosedyrene som gjelder for normale tider, og at enkeltindividets friheter og rettigheter innskrenkes.
På den annen side reiser dette dype og prinsipielle spørsmål om vårt demokrati og vår rettsstat.
Pandemien viste behovet for at vi har en bred og prinsipiell behandling av disse spørsmålene for å unngå at vi lager ordninger som kan bli en fare for demokratiet. Regjeringens nåværende fremgangsmåte, med å ta en skrittvis tilnærming uten å legge til rette for en overordnet og samlet gjennomgang, fremmer ikke dette.
Hva er så problemet? Grunnbetingelsen for nødfullmaktene er at rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. De to alternativene «rikets selvstendighet og sikkerhet» er uttrykk for rettslige standarder hvis innhold kan endre seg over tid, og som vil være skjønnsbestemte. De er vanskelige å avgrense, med de farene for misbruk som det innebærer.
I kjernen av situasjonskravet er situasjoner der truslene mot rikets selvstendighet eller sikkerhet kommer utenfra, i form av andre stater eller aktører. Selv dette kan misbrukes. Det så vi eksempler på under den kalde krigen, da mange autoritære makthavere brukte dette som begrunnelse for å feste sitt grep om samfunnet.
Men fullmaktene som nå blir foreslått, er hverken i lovens ordlyd eller i forarbeidene begrenset til trusler eller angrep utenfra. Dette gir regjeringen enda større frihet.
Rikets selvstendighet og sikkerhet omfatter både generelle forhold som landets økonomiske stabilitet og handlefrihet og befolkningens grunnleggende sikkerhet, men også mer spesifikke ting som de øverste statsorganers virksomhet, sikkerhet og handlefrihet.
Regjeringen kan utløse fullmaktene for å beskytte folkehelsen og forsyningssituasjonen, men også for å beskytte den offentlige orden.
Man skal ikke gå langt ut i tid eller rom for å finne land der myndighetene har definert sitt behov for handlefrihet og sikkerhet i strid med den politiske opposisjonen og befolkningens sikkerhet og behov. Det er derfor viktig med mekanismer som kan sikre en effektiv kontroll med de øverste statsorganenes bruk av slike fullmakter.
Helt siden debatten om beredskapsloven i 1950 har det vært en oppfatning om at myndighetens bruk av beredskapsfullmakter må være omfattet av snevre grenser og sterk kontroll. Pandemien har bidratt til å undergrave dette.
Grunnen til at jeg har vært så kritisk til mange av tiltakene som ble vedtatt under pandemien, er at jeg har vært redd for at de ville kunne danne mønster for hvordan myndighetene handler under kriser. Det forslaget som nå er sendt på høring, bekrefter denne frykten.
Nå er tiden virkelig inne for å sette en fot i bakken og utrede og diskutere disse spørsmålene på bred basis. Vi trenger å engasjere fagfolk fra forskjellige fag og med ulike synspunkter og erfaringer. Vi trenger også en bred politisk prosess i Stortinget og i sivilsamfunnet.
Regjeringen har allerede de fullmaktene den trenger i den nåværende lovgivningen. Det sier departementet også uttrykkelig i lovforslaget. Det er derfor ingen hast med å få vedtatt forslaget. Men det haster å vekke folks oppmerksomhet om hva som er i ferd med å skje. Hvis det forslaget departementet nå fremmer, går gjennom, er jeg redd det er for sent.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Tarik Cyril Amar
Rami G Khouri
Bradley Blankenship
visit website
