Etter å ha opplevd en lang rekke uønskede aborter, er det to ting jeg savner i den pågående abortdebatten.
Abortdebatten blusser opp med jevne mellomrom, denne gangen i forbindelse med ny abortlov og rapporten «Abort i Norge: Ny lov og bedre tjenester». Rapport-tittelen hinter om noe sentralt og viktig: En forbedring av eksisterende abortlov. Dessverre drukner abortutvalgets anbefalinger om økt kunnskap og styrket oppfølging i et unyansert fokus på uketallene 12 og 18.
Jeg tror mange kvier seg for å delta i abortdebatten. Abortdebatten er sår, skamfull og tabubelagt, og har en tendens til å preges av høye stemmer fra to ytterpunkter: På den ene siden står de som gjentar at abort er en prinsippsak om kvinners rett til selvbestemmelse. Punktum. På den andre siden deles personlige historier om livet med kromosomavvik og spørsmål om hvorfor vi ikke vil ha et mangfoldig samfunn.
Det ene ytterpunktet usynliggjør fosteret. Det andre usynliggjør kvinnen.
Begge bagatelliserer selve aborten.
Etter å ha opplevd en lang rekke uønskede aborter i alle former og fasonger, er det to sentrale begreper jeg savner i den pågående «abortthrilleren»: kunnskap og oppfølging. Vi mener mye om abort, men vi vet svært lite.
Abortutvalgets rapport er verdt å lese. Den handler i overraskende liten grad om uketallene 12 og 18. Og la oss gjenta dette igjen og igjen: Over 95 prosent av abortene i Norge skjer i god tid før dagens grense for selvbestemt abort i uke 12.
De fleste provoserte aborter skjer medikamentelt, og de skjer gjerne hjemme. Slike hjemmeaborter kan gjennomføres frem til uke ni, da fosteret er på størrelse med en oliven. Det at dette er en smertefull prosess som ender med at kvinnen blør ut klumper av det som skulle bli et barn, kan komme som et sjokk. Forskning viser at mange sliter både fysisk og psykisk etter slike hjemmeaborter.
Etter uke ni må aborten gjennomføres på sykehuset. Heldigvis, spør du meg.
De som roper høyest om utvidet abortgrense, fremmer gjerne et prinsipp om kvinnens selvbestemmelse. Her argumenters det for eksempel for at det bør tilrettelegges for «enklere» aborter hjemme. Dette fokuset kan ha en uønsket effekt: Ved å rope ut om kvinners selvbestemmelse, bagatelliserer denne diskursen den psykiske og fysiske belastningen det faktisk er å gjennomgå en abort, og flytter dermed fokuset langt vekk fra behovet for økt kunnskap og oppfølging. Fosteret utvikler seg uke for uke, og det er problematisk å ignorere dette fordi uketall har store implikasjoner for kvinners abortopplevelse.
Aborter etter den mye omtalte grensen for selvbestemt abort i uke 12 er ikke en lettvint løsning. Jeg ønsker å nyansere oppfatningen av de abortene som skjer i disse ukene, altså de abortene som omtales som senaborter.
Signe Buschs bok «Senabort» burde leses av alle som mener noe om abort. Boken beskriver hvordan par som skulle bli foreldre har fått beskjed om at barnet de venter, er alvorlig sykt. Det er en bok om hvordan voksende mager, svangerskapskvalme og glede, brått byttes ut med sorg, skam og traumatiske fødselsopplevelser. Det er hjerteskjærende å lese om kvinner som føder (eller «kvitterer», som helsepersonell kaller det), barnet de gledet seg til å bli kjent med på en fellesdo i gangen på gynekologisk avdeling. Eller på en fødestue til ekkoet av gråtende, friske nyfødte.
Jeg skulle ønske jeg hadde lest boken før vi havnet i samme situasjon. Etter at vi fikk vite at barnet i magen sannsynligvis ikke ville overleve svangerskapet, tilbrakte jeg langt flere timer på kvinneforum enn jeg liker å innrømme. Jeg googlet og googlet og googlet, og hadde et enormt behov for kunnskap: Hvorfor har dette skjedd? Hva innebærer en abort etter uke 12? Hva skjer i en abortnemnd? Hva er en medikamentell abort? Spørsmålene var uendelige, og jeg fant minimalt med informasjon.
Kall det gjerne en senabort, men jeg – og alle kvinnene i boken «Senabort» – kaller det en fødsel. I uke 16 er fosteret omtrent 16 centimeter, og du må faktisk ha en viss åpning for å kunne presse ut et foster på 16 cm. Du må føde.
Vår senabort varte i seks grusomme timer. I løpet av de seks timene fikk jeg morfinsprøyter, OxyNorm og intravenøs Ibux på løpende bånd, men ingen smertestillende i verden kunne dempe smerten. Kroppen strittet imot, og på et punkt tryglet jeg mannen min om å bytte plass med meg.
Da det bitte lille barnet kom ut, hadde det fingre, tær, nese, øyne og ører, og passet perfekt i håndflaten til pappaen sin.
Det er trist at vi snakker om disse abortene som et slags lettvint valg kvinner bør eller ikke bør få lov til å ta. Uønsket eller ikke; disse abortene er en enorm fysisk og psykisk påkjenning.
La oss vende tilbake til tittelen på Abortutvalgets rapport: Ny lov og bedre tjeneste.
Etter å ha gjennomgått en lang rekke svangerskapsavbrudd, er det to ting jeg har lært:
1. Aborter i alle former og fasonger blir bagatellisert i helsevesenet.
2. Vil du ha oppfølging, må du kjempe.
Det overrasket meg hvor vanskelig det skulle bli å få noe slags helsemessig oppfølging etter mange, mange spontanaborter. I Abortutvalgets rapport nevnes det i en bisetning at oppfølging etter spontanabort er lovfestet, men dette stemmer ikke. Min opplevelse er at spontanaborter blir sett på som totalt ubetydelige.
Det overrasket meg at det skulle være helt umulig å få noe slags helsemessig oppfølging i månedene jeg gjennomgikk et svangerskap utenfor livmoren. Legevakt, fastlege og privat gynekolog bagatelliserte de fysiske smertene og mente at kroppen kunne «ordne opp av seg selv». Det endte med en smertefull operasjon.
Jeg ble også overrasket da vi sto alene igjen etter en senabort. Etter å ha sagt farvel til det som skulle bli barnet vårt, ble vi sendt hjem fra fødeavdelingen med et kort informasjonsbrev om oppfølging: Du kan søke opp informasjon på nettsidene for Landsforeningen uventet barnedød (LUB) – en stiftelse som egentlig er for foreldre som mister barnet etter uke 22. Eventuelt kan du kontakte Amathea – en stiftelse som har stengt flere kontorer etter reduserte bevilling i statsbudsjettet.
Noen sykehus tilbyr en samtale med en sosionom, og noen sykehus kaller inn til en «ettersamtale» med en lege, blant annet for å snakke om funn fra analyse av morkake og foster. Vi ble aldri kalt inn til en slik samtale.
Jeg savnet, og savner, en arena der kvinner og par kan lufte spørsmål om både de fysiske og de psykiske aspektene ved en abort, om renselsblødning og korsryggsmerter og endret menssyklus, men også om mareritt og søvnløse netter, og om sorgen over barnet som ikke fikk vokse opp.
Er det egentlig uketallene 12 eller 18 abortdebatten handler om?
Jeg tror mange som har bastante meninger om abortgrensen, svarer ut ifra prinsipp; kvinners rett til selvbestemmelse eller respekten for livet i magen. Det er trist at disse holdes opp mot hverandre.
Hvis frykten for å heve grensen for selvbestemt abort til uke 18 er at unge kvinner i økende grad vil benytte abort som et slags prevensjonsmiddel, er dette egentlig en helt annen debatt. Den debatten handler om styrket forebygging og veiledning om prevensjonsbruk, og veiledning tidlig i svangerskapet. Da er det for eksempel på tide at vi setter spørsmålstegn ved hvorfor de få institusjonene som har nettopp dette som sin primæroppgave, må legge ned kontorene på grunn av redusert bevilgning i statsbudsjettet.
For meg er dette det viktige: Abortutvalget foreslår å lovfeste retten til oppfølging. Hurra!
Det å eventuelt utvide grensen for selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18 bør på ingen måte innebære en reduksjon av et allerede manglende tilbud om oppfølging før, under og etter en abort. La det være en ambisjon å sikre god oppfølging der uketallet er.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
