27. april er det 30 år siden Nelson Mandela ble valgt til president i Sør-Afrika. Hvor står landet nå?
Da kampen mot apartheid i Sør-Afrika ble kronet med seier, var gleden stor.
Den forferdelige raseskillepolitikken fra 1948 medførte at landet ble gjenstand for sanksjoner og boikott fra det internasjonale samfunnet. Endeliktet for apartheidpolitikken kom 27. april 1994.
Nelson Mandela ble valgt til landets første president i et fritt land der alle borgere fikk delta. Han ble på post til 1999. Partiet han representerte, African National Congress (ANC), fikk 62 prosent av stemmene.
Fremtidsoptimismen var på topp, og jobben med å redusere forskjellene mellom den svarte og hvite befolkningen startet.
Dessverre har det gått svært dårlig.
I 2014 uttalte fredsprisvinner Desmond Tutu, som var en svært viktig aktør for å bekjempe apartheid, at han var glad Nelson Mandela ikke fikk se hva dagens ledere gjør med Sør-Afrika.
Tutu var glad for at de fleste frigjøringsheltene ikke var i live til å se hva som har skjedd. Landet har fått en ny svart elite som er langt fra dagliglivet i de fattige «township», som før var rasemessig avgrensede bydeler eller gettoer og i dag regnes som forsteder.
Det har ikke vært økonomisk utvikling å snakke om siden 2005. Det var under Jacob Suma, som styrte landet i 2009-2018, at det virkelig gikk utforbakke.
Hos dagens president Cyril Ramaphosa fant man 40 millioner kroner under en sofapute. Det er ganske symptomatisk for det som har skjedd med landet.
Sør-Afrika er et land med store naturressurser. Det har alle forutsetninger for å kunne gi folket velferd og velstand. Men sannheten er at forskjellene har økt etter apartheid.
Den norske utenriks- og forsvarskomiteen var tidligere i år på tur i landet. Da var det interessant å høre at ANCs representanter skylder på apartheid – som ble avsluttet for 30 år siden – for de økende forskjellene. Selv har ANC styrt landet med rent flertall siden 1994, uten at partiet ser ut til å ta noe ansvar for situasjonen.
Landets infrastruktur er i krise. Strømavbrudd eller «load shedding», som betyr flere timer uten strøm, er dagligdags på grunn av mangel på elektrisitet. Havnene mangler kapasitet, noe som gjør det vanskelig å få sendt ut og motta varer. Jernbanen har nærmest kollapset. Vannforsyning er også i ferd med å bli et problem noen steder. Basale offentlige tjenester begynner enkelte steder å svikte på lokalt nivå.
Arbeidsledigheten blant unge er på ca. 70 prosent og for hele befolkningen ca. 30 prosent. Ingen land i Afrika bruker mer penger på å subsidiere de fattige, som fortsetter å være fattige. 18 av 60 millioner mennesker lever av sosialhjelp. Mangelen på elektrisitet og infrastruktur hemmer videre næringsutvikling i et land som burde renne over av «melk og honning». Mange av de ressurssterke velger å flytte fra Sør-Afrika.
Og bak alt dette ligger det et gjennomkorrupt system som også er bygget på nepotisme, der jobber, styreverv og annet tildeles familie og venner.
Skolesystemet fungerer jevnt over ikke, med mindre man har penger og kan gå på de gode skolene. Vi fikk til og med høre at lærere bare møtte på jobb av og til, men de hevet full lønn og hadde gjerne en jobb til ved siden av. Det fikk ingen konsekvenser for dem, men for elevene deres er det selvsagt oppskriften på en fremtid uten utdannelse og sannsynligvis mangel på muligheter.
Kriminaliteten er ekstrem innenfor mange kategorier, og det begås omkring 20.000 drap i året.
På den internasjonale scenen ser det ut til at Sør-Afrika trekker mot Russland og Kina. Kina er viktig for Sør-Afrika økonomisk, og ANC har et tett samarbeid med det kinesiske kommunistpartiet. I juli 2023 deltok president Cyril Ramaphosa på et Russland-Afrika-toppmøte i St. Petersburg.
Det er vanskelig å forstå at ANC, som mange forbinder med Nelson Mandela, som kjempet for frihet for enkeltmennesket og at alle uansett bakgrunn skulle få sine menneskerettigheter oppfylt, nå ser ut til å trives i selskap med Russland og Kina. Land der individuelle rettigheter knapt finnes. Hvor ytringsfrihet knapt eksisterer og overvåking og undertrykking av egen befolkning er dagligdags.
Sør-Afrika og ANC er svært engasjert i Israel-Palestina-konflikten og fremmet sak i Den internasjonale straffedomstolen i Haag.
Jeg reiste første gang til Cape Town i Sør-Afrika i 2012 fordi jeg hadde familie som bodde der deler av året. I årene siden har jeg sett hvordan landet har forfalt og forholdene er blitt verre. Etter å ha hatt møter med representanter for ANC og fått mer informasjon om dagens forhold i landet, er jeg sikker på én ting: Bunnen er ikke nådd.
Dette landet kommer ikke på rett kjøl før ANC mister makten. Partiet kan miste flertallet i valget som skal være i mai i år, men vil greie å beholde makten ved hjelp av et eller flere støttepartier som kan gjøre vondt verre. ANC vil klamre seg til makten en stund til, men det må komme et skifte.
Gjennomgangsmelodien er at Sør-Afrika er «offer» etter apartheid, og at andre, som vestlige land, må komme og investere og kjøpe varene deres. For å få til dette i den skalaen landet trenger, må Sør-Afrika bekjempe korrupsjon, bygge ut infrastruktur, bygge opp næringsliv og la dette blomstre uten statlig innblanding på det nivået som er i dag. Det er ingen vei utenom. Man løser ikke fattigdom med bistand, man må ha økonomisk vekst.
Man løser ikke fattigdom med bistand, man må ha økonomisk vekst
21
12
26.04.2024
27. april er det 30 år siden Nelson Mandela ble valgt til president i Sør-Afrika. Hvor står landet nå?
Da kampen mot apartheid i Sør-Afrika ble kronet med seier, var gleden stor.
Den forferdelige raseskillepolitikken fra 1948 medførte at landet ble gjenstand for sanksjoner og boikott fra det internasjonale samfunnet. Endeliktet for apartheidpolitikken kom 27. april 1994.
Nelson Mandela ble valgt til landets første president i et fritt land der alle borgere fikk delta. Han ble på post til 1999. Partiet han representerte, African National Congress (ANC), fikk 62 prosent av stemmene.
Fremtidsoptimismen var på topp, og jobben med å redusere forskjellene mellom den svarte og hvite befolkningen startet.
Dessverre har det gått svært dårlig.
I 2014 uttalte fredsprisvinner Desmond Tutu, som var en svært viktig aktør for å bekjempe apartheid, at han var glad Nelson Mandela ikke fikk se hva dagens ledere gjør med Sør-Afrika.
Tutu var glad for at de fleste frigjøringsheltene ikke var i live til å se hva som har skjedd. Landet har fått en ny svart elite som er langt fra dagliglivet i de fattige «township», som før var rasemessig avgrensede bydeler eller gettoer og i dag regnes som forsteder.
Det har ikke vært økonomisk utvikling å snakke om siden 2005. Det var under Jacob Suma, som styrte landet i 2009-2018, at det virkelig gikk........
© Aftenposten
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
