Nå er det vel slik i en rettsstat at dess verre forbrytelse, dess viktigere med en forsvarer.
Judas Iskariot er en av verstingene i Bibelen. Han var en av Jesu utvalgte 12 disipler, og så anga han til slutt Jesus for en slump sølvpenger. Og det hele endte forferdelig galt – både for Jesus, som ble torturert og henrettet med romernes grusomme korsfestelse, og for Judas selv som gikk bort og hengte seg. Angivelig i fortvilet anger, da det gikk opp for ham hva han hadde stelt i stand. Judas – påskefortellingens avskyelige forræder.
2000 år senere kunne vi lese en artikkel her i Aftenposten, der vi fikk vite at «Romerikes Judas er et menneske» – han også. Bakgrunnen var at fotballtreneren for elitelaget til Lillestrøm Sportsklubb midt i sesongen hadde gått over til rivalen Vålerenga Fotball for et ukjent pengebeløp. Og fansen i Lillestrøm var tydelige i sin karakteristikk: « ... du går i Judas’ fotspor.» De kunne vel neppe uttrykt seg mer krenkende. For Judas er for all tid blitt synonym for en forræder.
Men så lar den legendariske kristne forfatteren Walter Jens (som også er professor i retorikk, filologi og litteraturhistorie ved universitetet i Tübingen) Judas Iskariot holde en lang forsvarstale. Denne kan man lese i Jens’ bok fra 2001 under tittelen «Ich, ein Jud». Jens lar ham holde på nesten én time.
Nå er det vel slik i en rettsstat at dess verre forbrytelse, dess viktigere med en forsvarer. Men en forsvarstale for Judas Iskariot, og sågar lagt i hans egen munn, er kanskje å drive det litt for langt, vil nok mange si.
Hva har så Judas Iskariot å si til sitt forsvar?
Judas første argument er at han adlød Jesus:
«Vær hilset, Rabbi – det var de tre ordene vi hadde avtalt. Jeg kysset ham, og vi omfavnet hverandre. Og Han sa til meg: Min venn. Ja, vi hørte sammen, vi to.»
Judas problematiserer også det at han skulle vært en forræder:
«Forræderi! Det er dog vanvidd! Rent tøv! Hva var det overhodet å forråde? Hans oppholdssted? Getsemanehaven? Men den kjente dog tusener! Og saddukeernes hemmelige politi og romernes spioner, som allerede i lang tid hadde overvåket Hans bevegelser, var i hvert fall underrettet. Så hva var å forråde!»
Men så er det dette selvmordet:
«Men hvorfor har du da gått hen og hengt deg, Judas?» Også det kan han forklare: «Jeg hengte meg fordi jeg ikke ville dø etter min Herre. En Judas går foran. Jeg var den eneste som virkelig forsto Ham. Jeg visste hvor stor Hans redsel var for denne død. Nei, ikke for døden, men for torturen, knusingen av knoklene og piningen, som blåser hjernen opp som en ball. Han var for svak for alt dette; mannen trengte hjelp, bistand, trøst, slik at Han kunne holde ut på korset.
Ja, derfor gjorde jeg det, nå vet dere det: for å hjelpe Ham. Judas, skulle Han tenke, var enda mer ensom enn jeg den morgenen da han knyttet løkken. Hvor lett er min død, skulle Han tenke, sammenlignet med Hans, Han som kreperte alene, ingen venn, ingen kvinne, ikke engang en bøddel var til stede og så det som skjedde.»
Judas Iskariot var ifølge Det nye testamentet i Bibelen en av de tolv opprinnelige disiplene til Jesus.
Judas spilte en sentral rolle under det store påskedramaet. Han huskes som den som forrådte Jesus slik at han ble arrestert. I alle de fire evangeliene omtales Judas som «han som forrådte ham».
Noen lærde har antydet at Det nye testamentet har gitt forræderen navnet Judas som et angrep på judeere eller på judeiske religiøse myndigheter ved at de ble holdt ansvarlig for henrettelsen av Jesus.
Likhetene mellom navnet Judas og ordene for jøde i de ulike europeiske språkene har bidratt mye til antisemittisme.
Judasevangeliet ble oppdaget i nærheten av Egypt på 1970-tallet. Dette forteller en annen historie enn de fire andre evangeliene. Judasevangeliet er en åpenbaring om Jesu død sett fra Judas’ synsvinkel. Ifølge Judasevangeliet ber Jesus om at Judas skal angi ham til romerne slik at Jesus skal kunne fullbyrde sin oppgave gitt til ham av Gud. Men Jesus advarer: «Du vil bli forbannet.»
Kilde: Wikipedia
Hva med de tredve sølvpengene? Her blir Judas bitende i sitt forsvar:
«Naturligvis, så er det pengene, jeg vet, de tredve sølvpengene, det er først og fremst på dem dere har tenkt i 2000 år hver gang det var snakk om meg. Judas, jøden. Judas, bedrageren, gnieren, som forrådte sin Herre for noen få kroner. Tredve sølvpenger: for den summen fikk man den gang en gammel slave eller en drakt som allerede var brukt. Tredve sølvpenger, det var nesten ingenting. Men jeg tok dem, ja, jeg puttet dem i pungen. Hvorfor? Meget enkelt. For å kunne kaste dem inn i tempelet igjen. Som et tegn.
Dere elendige bibellesere! Dere kaster jøden ned i det nederste helvete og kjenner ikke engang Den hellige skrift – for noen kristne dere er! Nei, sier jeg, dere kjenner den ikke. Hadde dere nemlig studert den, da hadde dere støtt på hin fromme profet, Sakaria heter han, som jødene, for en tjeneste han hadde gjort dem, ga – ja, hva ga de ham? – tredve sølvpenger ga de ham – for å ydmyke ham. Men Sakaria var en stolt og rettferdig mann, og derfor fulgte han Jahves befaling og kastet lønnen inn i Herrens tempel. Forstår dere nå?»
Det bildet særlig Johannesevangeliet tegner, henger ikke sammen, ifølge Judas:
«Altså en tyv. En bedrager. En mann som forråder sin Herre på grunn av pengegriskhet; en angiver, som ikke bryr seg om at hans offer blir torturert for et par kroners skyld. Og allikevel en disippel? Har dere sluttet å tenke? Er for dere to og to tre? La oss anta at Johannes, den gode Johannes, har rett med sin påstand at jeg var en djevel, og at Jesus visste det – «har jeg ikke utvalgt dere tolv, og en av dere er en djevel!» -, da har Du prestert å la et menneske gå rett i fordervelsen. Da var med fullt overlegg en mann – en uvitende! – blitt utvalgt til å gjøre skittjobben for Deg: med kapselen i munnen!
Ville det ikke vært vanvidd å gjøre akkurat meg til kasserer, jeg, kjeltringen, som i himmelen for lengst var kjent som tyv? Å lede ham ut i fristelse, sånn uten videre, som om bønnen Fader Vår bare var en frase for Deg? «Og led oss ikke inn i fristelse»: Er det kanskje en bønn som ikke gjelder for Deg?»
Judas’ siste poeng er kontrafaktisk: Hva om han hadde sagt NEI til den angivelige overenskomsten?
«Dersom jeg hadde sagt NEI, Herre, ville Du ha blitt i live og hadde kunnet bli en vennlig gammel mann, en tømmermann hvis dyktighet hadde vært kjent langt utover Galileas grenser, og jeg hadde forkynt Din lære, et mildt fredsbudskap, som overlot til enhver fritt å ta imot det eller avvise det ...
Ingen martyrer ville ha ofret livet i de romerske arenaer, det ville ikke vært noen inkvisisjon, ingen krig der de rettroende bekjempet hedningene, ingen stridigheter mellom kirkesamfunnene. Hadde jeg sagt NEI, hadde det ikke blitt utgytt noe blod på jorden. Og ingen, Herre, ville ha forfulgt oss jøder, for da hadde det jo ikke vært noen som hadde skyld i Din død. Du ville, efter å ha vendt tilbake til Nasaret, ha sovnet inn som en gammel tømmermann, høyaktet blant Dine medborgere. Ingen pogrom, ingen konsentrasjonsleir, ingen gass. Millioner hadde overlevet hadde jeg sagt NEI. Hva om mitt NEI hadde betydd millioner av Ja: til livet, til forsoning, til fred – til en menneskelig tilværelse som ikke begynner med et mord og et selvmord, og må fortsette i blodsporene.»
For å si det med Jens Bjørneboe i diktet «Ischariot» fra 1951: «Hva var det hele blitt til uten meg?»
Svenskene kaller det en tankeställare…
God påske!
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Mort Laitner
Tarik Cyril Amar
Rami G Khouri
Bradley Blankenship
Michael Kwet
visit website
