Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Odd Sand lanserer en rekke VAR-argumenter. Noen har krav på interesse, andre er svake, mens atter andre adresserer stråmenn. Vi tar for oss kjernen i kritikken sendt i vår retning.
Feiret vi med forbehold før VAR? Nei. Kloke av skade hendte det at vi sjekket om linjemannen reiste flagget og om dommeren pekte mot midten, men det var en prosess som tok to sekunder. Unntakene var så få at de ble berømte, som Englands tredje mål mot Vest-Tyskland i VM-finalen i 1966 (som nevnt mener vi mållinjeteknologi, som ville vært ønskelig der, er utmerket). Nå tar det ofte 15–20 sekunder før publikum i det hele tatt vet om skåringen skal sjekkes. En høy andel av målene får avventende avspark. Stadiongjengerne ser dommeren holde seg til øret, uten å ane hvorfor. Fremmedgjøring kalles det.
Om VAR fører til flere skåringer, er for oss uinteressant. Flere mål er ikke noe mål i seg selv. Vi pleier å si at fotball er populært mer på grunn av enn på tross av at det blir få mål i forhold til andre idretter.
Øker VAR rettferdigheten? Sand viser til at sjansen for rette avgjørelser i utvilsomme situasjoner, øker noen prosentpoeng. Det skulle bare mangle, tenker vi. Over ni av ti avgjørelser var rette før VAR, så VAR var aldri spesielt behøvd. Studiene bruker dommerpaneler som sannhetsvitner. Det forutsettes at alle i panelet må være enige. Dermed ender man opp med å overse et utall VAR-situasjoner uten fasit. Heller ikke situasjonene som foranlediget dem vurderes, selv om de er like viktige for rettferdighet. Disse overses av VAR, og avventende dømming (flyt er en forutsetning for VAR) gjør at de sjeldnere tas i første instans. Dermed er flere små dommerfeil like sannsynlig som færre store. Det er også nevneverdig at Werner Helsen, som forfattet artikkelen, står i spissen for VARs «evidensbaserte bruk», og er den fotballinstansene lener seg på i «dokumentasjonen». Han er ikke uhildet i sakens anledning.
Det er opplagt at VAR reduserer antall store feil. Men det betyr ikke i seg selv at rettferdigheten øker. Med VAR oppstår det flytende gradering av feil, og det er umulig å trekke et absolutt skille mellom store og små feil. Hva er feil nok, når ingen situasjoner er identiske? Å underbygge dette statistisk har imidlertid lite for seg. Dermed prater VARs patrioter og skeptikere forbi hverandre: Forkjemperne kritiserer motstanden for ikke å være faktabasert, mens kritikerne (som oss i forrige innlegg) kontrer med at dette ikke uten videre lar seg belyse med fakta.
VAR er fotballkulturens positivismestrid: Heiagjengen mener mer rettferdighet kan dokumenteres overbevisende empirisk, bare man har gode nok data. Vi er skeptiske til utgangspunktet, og minner om at de fleste avgjørelser har gråtoner, de er verken svarte eller hvite.
Som Sand påpeker, er studier nødt til å se bort fra gråsoneavgjørelser. Det understreker vårt poeng: Datagrunnlaget er uegnet til å si noe om rettferdighet! Det lar seg simpelthen ikke måle. Sand innrømmer altså at gråsoneavgjørelser finnes, men mener likevel at reduksjonen i klare feil er så stor at det i seg selv er verdifullt.
Resonnementet har to problemer. For det første skulle VAR korrigere åpenbare feil. Når VAR også befatter seg med gråsonetilfeller (vi hevder de utgjør en betydelig andel VAR-vurderinger, og naturligvis de fleste kontroversielle avgjørelser), opererer VAR på siden av intensjonen.
For det andre lar det seg altså ikke gjøre å trekke en entydig linje mellom «klare» og «mindre klare» feil. Det finnes regelbrudd som uomtvistelig kvalifiserer til rødt kort, men for svært mange røde kort – enten VAR har vært involvert eller ikke – dreier det seg om det TV-kommentatorer gjerne omtaler som «oransje» forseelser. Det er en fordel om man ved hjelp av VAR får annullert en skåring som var fem meter offside, eller om man får omgjort et straffespark som viste seg å være glassklar filming. Vi innvender at disse gevinstene er små i forhold til den urimelige tidsbruken knyttet til å komme fram til VAR-støttede avgjørelser, som ofte uansett kan diskuteres.
Tidsbruken er i seg selv uttrykk for at VAR har beveget seg utenfor mandatet. Alle «clear and obvious» feil skal kunne korrigeres på ti sekunder, det ligger i sakens natur (ellers er de ikke åpenbare). Og som vi understreket sist: Selv en ti sekunders VAR-sjekk vil forstyrre skåringsøyeblikkets unike dramaturgi, en euforiutløsende situasjon som ofte brukes som forklaring på hvorfor fotball er verdens største kultur og mest engasjerende spill (knapt noe betyr mer for flere). Det bør veie tyngre enn hvorvidt VAR kan sørge for noen prosentpoeng flere rette avgjørelser i situasjoner der dommeren har gjort grove feil.
Sand viser videre til at implikasjonen av det vi sier – VAR griper typisk inn i noen tilfeller, men ikke i andre – burde være at VAR ble brukt mer. Ja, implikasjonen av å bruke VAR på gråsonetilfeller er nettopp det. For eksempel kunne nesten alle dødballer som slås inn i feltet, resultert i enten straffespark eller frispark til det forsvarende laget (dersom det blir mål). Men disse regelbruddene bryr VAR seg sjelden med. Derimot ser vi at forsvarere komisk nok står med hendene på ryggen når de skal blokkere, i visshet om at VAR lenge var forelsket i hands. Det førte til mange absurde straffesparktildelinger, særlig de første årene.
Sand har rett i at VAR inngår i et sett av utviklingstrekk som gjerne betegnes som «moderne fotball», som mange selvbevisste supportere er skeptiske til. Om man er for eller mot, er langt på vei blitt definerende for ens fotballtilnærming. Men det er mulig å støtte kampanjer som «Against modern football», og samtidig være VAR-sympatisør. Når vi engasjerer oss, er det fordi vi mener VAR baseres på en misforstått tro på a) at det er mulig å fatte uomtvistelige avgjørelser i alle nøkkelsituasjoner, b) at færre store feil er ensbetydende med økt rettferdighet, og c) at skåringsøyeblikket derfor må vike for denne sannhetssøkingen (å søke fasit der fasit ikke finnes). Vi tror VAR skader fotballopplevelsen mer for motstanderne enn den bedrer tilhengernes. VARs bakdeler er klare, fordelene i beste fall uklare.
Hvorvidt VAR kan bli bedre, gjenstår å se. Vi mener de nevnte problemene er fundamentale, i den forstand at VAR fatter avgjørelser i situasjoner som prinsipielt ikke har fasit. Dette kan man vanskelig evaluere eller teknologisere seg bort fra. Dersom VAR for eksempel hadde brukt ett minutt i stedet for sju på å konkludere i den famøse situasjonen mellom Odd og Vålerenga i fjor, mener vi effekten for publikumsopplevelsen ville vært liten, selv om man hadde sluppet at VAR gjorde seg til latter.
Rettferdighetsspørsmålet lar seg ikke besvare, men er likevel grunnlaget for et av de største inngrepene i fotballens grunnstemning noensinne. Hvordan VAR oppleves, er enklere å belyse. Fotballsosiologien har gjort det i over ti år. Det er ikke til å komme unna at mange opplever VAR hemmende og direkte ødeleggende for fotballopplevelsen. Andelen det gjelder er uklart, og dette er ikke holdninger som er hogd i stein, de forskyves i lys av erfaringer. Motstanden blir typisk større jo mer engasjert tilskueren er i fotball og favorittklubben (disse er ofte også mest på stadion). Det kan skyldes at skåringsøyeblikket blir viktigere jo mer emosjonelt investert man er i kampen, mens VAR mer kan inngå som del av et «underholdningsprodukt» for nøytrale (som oftere er TV-seere).
For noen kan VAR muligens tilføre spenning. I stedet for å dempe jubelen, jubler de to ganger!
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Fotballens positivismestrid og VARs sannhetssøken
34
1
21.03.2024
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Odd Sand lanserer en rekke VAR-argumenter. Noen har krav på interesse, andre er svake, mens atter andre adresserer stråmenn. Vi tar for oss kjernen i kritikken sendt i vår retning.
Feiret vi med forbehold før VAR? Nei. Kloke av skade hendte det at vi sjekket om linjemannen reiste flagget og om dommeren pekte mot midten, men det var en prosess som tok to sekunder. Unntakene var så få at de ble berømte, som Englands tredje mål mot Vest-Tyskland i VM-finalen i 1966 (som nevnt mener vi mållinjeteknologi, som ville vært ønskelig der, er utmerket). Nå tar det ofte 15–20 sekunder før publikum i det hele tatt vet om skåringen skal sjekkes. En høy andel av målene får avventende avspark. Stadiongjengerne ser dommeren holde seg til øret, uten å ane hvorfor. Fremmedgjøring kalles det.
Om VAR fører til flere skåringer, er for oss uinteressant. Flere mål er ikke noe mål i seg selv. Vi pleier å si at fotball er populært mer på grunn av enn på tross av at det blir få mål i forhold til andre idretter.
Øker VAR rettferdigheten? Sand viser til at sjansen for rette avgjørelser i utvilsomme situasjoner, øker noen prosentpoeng. Det skulle bare mangle, tenker vi. Over ni av ti avgjørelser var rette før VAR, så VAR var aldri spesielt behøvd. Studiene bruker dommerpaneler som sannhetsvitner. Det forutsettes at alle i panelet må være enige. Dermed ender man opp med å overse et utall VAR-situasjoner uten fasit. Heller ikke situasjonene som foranlediget dem vurderes, selv om de er like viktige for rettferdighet. Disse overses av VAR, og avventende dømming (flyt er en forutsetning for VAR) gjør at de sjeldnere tas i første instans. Dermed er flere små dommerfeil like sannsynlig som færre store. Det er også nevneverdig at Werner Helsen, som forfattet artikkelen,........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
