Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stein Sneve er en av mange som prøver å arrestere VAR-motstandens paradokser og tynne faktagrunnlag. Motstanden er forankret i følelser og ikke fakta, mener han. Nå er det jo i stor grad følelser som gjør fotballen så populær, så vi er usikre på hva som i så fall er galt med det. For mange er det trusselen mot de store følelser som er kjernen i problemet: I økende grad skjer all spontan jubel med forbehold, for det kan alltids ha skjedd noe i sekundene før den forløsende skåringen, som gjør at en må forberede seg på noen minutter med ørkesløs venting på VARs dom.

Sneve hevder motarbeiding av VAR er selvmotsigende, fordi man på den ene siden hevder at norske dommere er for svake, og på den annen side stiller seg i veien for at de skal få hjelp i form av VAR. Dårlige dommerprestasjoner har aldri vært et argument mot VAR. Mye av VAR-skepsisen bygger nettopp på at man anser redskapet som lite verdifullt som ledd i mer rettferdig fotball.

Vi støtter helhjertet opp om alt som kan bidra til at dømming blir tryggere, både på elite- og breddenivå. Men at mange dommere finner støtte i VAR-teknologien, betyr ikke at VAR har gjort kritikk av dommeravgjørelser mindre utbredt.

Vi gir Sneve rett i at påstander om at fotball neppe blir mer rettferdig med VAR, vanskelig lar seg dokumentere. Det samme kan imidlertid sies om det motsatte perspektivet: At VAR gjør fotball mer rettferdig, kan heller ikke dokumenteres overbevisende empirisk, fordi det meste koker ned til subjektive gråsonetilfeller. Selv etter å ha sett reprisen mange ganger er dommere uenige. Da er vi like langt, vi har bare brukt masse tid på å komme fram til en konklusjon som uansett kan bestrides. Sneve skal derfor slite med å motbevise det, og det er noe av problemet: Mer rettferdig fotball med VAR kan verken bevises eller motbevises.

Det eneste vi uomtvistelig vet om VAR, er at fotball blir ganske mye mindre engasjerende for ganske mange. Alt annet – fra økt rettferdighet, mindre stygge taklinger, mindre filming etc. – er forbundet med stor statistisk usikkerhet, nettopp grunnet gråsonelogikken (hva skiller en stor dommerfeil fra en mindre, en stygg takling fra en litt stygg, hva er for mye filming?).

Sneve mener det er åpenbart at VAR avslører flere dommerfeil. Vi er enige. Problemet er at det er like sannsynlig at VAR overser de mindre åpenbare dommerfeilene, som dommerne oftere dømte på uten VAR. Det er nemlig langt fra noen selvfølge at eventuelt flere riktige såkalte nøkkelsituasjoner (primært knyttet til scoringer, straffespark og direkte rødt kort) er ensbetydende med økt rettferdighet, for VAR tar ikke de mindre dommerfeilene tidligere i situasjonsrekken, altså situasjonene som leder til nøkkelsituasjonene. I et rettferdighetsperspektiv er disse like viktige.

Avventende dømming (en forutsetning for VAR i mange tilfeller) er derfor problematisk hvis dommerne hever listen og lar situasjoner gå i påvente av VAR – situasjoner de hadde tatt uten VAR. Dessuten er det umulig å skille entydig mellom store og mindre store dommerfeil (hva som er feil nok), for ingen situasjoner er identiske.

Ikke minst avslører VAR flere offsider, sier Sneve. Men også denne avsløringen er høyst subjektiv. Når angriper spurter mot mål og forsvarer motsatt vei, kan offsidelinjen flytte seg minst 15 centimeter på én hundredel. Man må altså treffe ballberøringen med en tusendels nøyaktighet for å komme fram til en uomtvistelig konklusjon, noe som i praksis er umulig, selv om akkurat offside trolig kan bedres med bedre teknologi, men det er langt fram.

Ja, norske dommere blir trolig mindre attraktive med hensyn til å dømme internasjonale VAR-kamper, det er naturlig. Dommernes internasjonale karrierer bør imidlertid komme langt ned på listen over hva som er viktigst å prioritere.

Glimts sjanser i Europa? Vi har ikke sett noe tegn til at man legger opp spillet etter VAR.

VAR-patriotenes problem er at alle argumentene like gjerne kan tale mot VAR. Dette inkluderer Sneves analyse av at dommerrekrutteringen svekkes i VARs fravær. Dommerrollen har aldri vært spesielt populær. VAR ble blant annet solgt inn som noe som skulle gjøre dommeravgjørelser mindre kontroversielle. Det har ikke slått til, for å si det forsiktig.

Fotballsamtalene handler trolig mer om dommeravgjørelser enn noensinne. Det er videre nærliggende å tro at dommerne får mindre, ikke mer, respekt med VAR, fordi VAR er et system for ansvarsfraskrivelse, attpåtil lite transparent.

Merk at både det kvalte scoringsøyeblikket og rettferdighetsspørsmålet er innbakt i VARs dødfødte logikk: Uansett teknologi- og dommerkvalitet, består disse problemene.

Tidskomprimeringsperspektivet, som Sneve også omtaler, er for eksempel delvis misforstått. Om VAR bruker tjue sekunder eller to minutter, er ikke hovedpoenget, for det euforiske øyeblikket dempes uansett. La oss for ordens skyld legge til at mållinjeteknologi, som er noe helt annet, har vår fulle støtte. Den forteller dommeren på sekundet om ballen var inne, og konklusjonen er svart/hvit, i motsetning til avgjørelsene VAR brukes til å fatte.

I sum fremstår for mange ulempene klare, fordelene i beste fall uklare. Det forteller mer om VAR enn årsmøtedeltakerne.

Medlemsdemokratiet som nå utspiller seg, er nytt. Tidligere kunne klubbene mer forholde seg til supportere utelukkende som kunder (selv om supporterne selv så seg som noe mer enn som så), fordi en sentral supporternorm var å ha kritisk avstand til klubbens styre og stell.

Når det mobiliseres for enkeltsaker som VAR, kan det representere et problem. Men det er neppe tilfelle her. Det er stort sett de mest engasjerte i det organiserte supportermiljøet som har meldt seg inn i klubbene, og disse er gjerne mot VAR. At VAR-motarbeidelsen får flertall alle steder der årsmøtedeltakelsen er høy, tyder på dette. J-feltet har oppfordret medlemmene til å stemme i tråd med egen overbevisning, og det er liten grunn til å betvile at de har gjort nettopp det.

NB! Mads Skauge er også J-feltets talsmann, men opererer her som enkeltperson.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

QOSHE - Videodømmingens faktaproblem - Arve Hjelseth
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Videodømmingens faktaproblem

9 25
14.03.2024

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stein Sneve er en av mange som prøver å arrestere VAR-motstandens paradokser og tynne faktagrunnlag. Motstanden er forankret i følelser og ikke fakta, mener han. Nå er det jo i stor grad følelser som gjør fotballen så populær, så vi er usikre på hva som i så fall er galt med det. For mange er det trusselen mot de store følelser som er kjernen i problemet: I økende grad skjer all spontan jubel med forbehold, for det kan alltids ha skjedd noe i sekundene før den forløsende skåringen, som gjør at en må forberede seg på noen minutter med ørkesløs venting på VARs dom.

Sneve hevder motarbeiding av VAR er selvmotsigende, fordi man på den ene siden hevder at norske dommere er for svake, og på den annen side stiller seg i veien for at de skal få hjelp i form av VAR. Dårlige dommerprestasjoner har aldri vært et argument mot VAR. Mye av VAR-skepsisen bygger nettopp på at man anser redskapet som lite verdifullt som ledd i mer rettferdig fotball.

Vi støtter helhjertet opp om alt som kan bidra til at dømming blir tryggere, både på elite- og breddenivå. Men at mange dommere finner støtte i VAR-teknologien, betyr ikke at VAR har gjort kritikk av dommeravgjørelser mindre utbredt.

Vi gir Sneve rett i at påstander om at fotball neppe blir mer rettferdig med VAR, vanskelig lar seg dokumentere. Det samme kan imidlertid sies om det motsatte perspektivet: At VAR gjør fotball mer rettferdig, kan heller ikke dokumenteres overbevisende........

© Avisa Nordland


Get it on Google Play