Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Bestemmelsen har gitt anledning til flere kontroverser om lekser generelt og i særlig grad om hjemmeleksenes rolle. Hjemmelekser har knyttet elevenes skolegang med familielivet i mer enn 150 år. Det gjør lekser til en av de mest værbestandige bidrag til skolepedagogikken. Men hva skyldes denne suksessen?
Selv om millioner av oss har brukt tilsvarende millioner av timer på å ‘gjøre lekser’ er lekseforskningen ganske så beskjeden i omfang. Konklusjonene om leksers betydning er enten basert på mindre caser og dermed vanskelige å generalisere eller også er konklusjonene flertydige. I tillegg bærer temperaturen i de offentlige ordskifter om lekser vitnesbyrd om, at den alltid pågående kulturkamp om skolens mål og innhold gjentar seg i spørsmålet om leksenes plassering i skolens virksomhet og elevens liv.
Når det er vanskelig å finne fotfeste i leksesaken kan det også bero på en generell tilbøyelighet til å henge seg opp på et begrep om ‘læring’. Bruken av det kan friste til å redusere forståelsen skoleundervisningen til en rett linje fra input til målbare effekt på den presterende eleven, godtgjort i bruken av ulike evalueringsinstrumenter.
Læringsregimet innvarsler en ny elev, der det enkelte barn skal bære ansvaret for at vilkårlige kompetansekrav innfris og læringsmålene nås. Den enkelte elev blir i så måte den skyldige dersom ‘ansvaret for egen læring’ ikke gir de forventede resultater.
I læringsskolen viker skammens moral for den radikalt strengere sensur i form av den individualiserende skylden. Den ledsagende skyldfølelsen omfatter for øvrig ikke bare eleven, men kan også ramme læreren. Læringsorienteringen med sin anonymitet, instrumentalisering av skolepedagogikken kan i så måte ha fortrengt elevens praktiske mestring, fordypelsen og gleden ved å ha erobret nye ferdigheter og kunnskaper. Motsatt ‘læring’ signaliserer ‘kunnskap’ en samlet vilje til å bringe sammen viten, kunnskap og erfaring med overførbart potensial. Akkurat her har læringsorienteringen ikke mye annet å tilby enn informasjon og viten i allianse med et endimensjonalt ønske om å gi den kronisk sårbare eleven en ‘mestringsfølelse’ ført fram av en moraliserende minimalistisk psykologi. Den eskalerende bruken av elektroniske medier i undervisningen – hardware som software – kan ha gjort sitt for avviklingen av kunnskapsskolen. Apropos, en sentrum-høyre allianse i det danske Folketing inngikk en avtale 19. mars i år, der man på flere områder setter kunnskapsskolen inn på å drive tilbake læringsskolen: trekvart milliard til skolebøker som motvekt til den skjermbaserte undervisningen, oppgjør med læringsmålstyringen og flere timer til praktiske fag.
Det er fullt forståelig at skolens praktiske og politiske aktører og alle andre sliter med å gi leksene en meningsfull plass i det skolen skal og vil med elevene: For er det i læringsskolen eller kunnskapsskolen, leksene skal plasseres og gi mening? Og hva er det helt overordnet for menneskeliv skolen skal forløse i elevens skikkelse?
Realpedagogisk sett er lekser den enkle følge av at tilegnelse av ferdigheter innen kulturteknikkene og bruken av dem til å beskrive og forstå verden, krever øvelse og atter øvelse, altså masse med tid ut over hva som kan rommes i klasserommet; ‘repetisjon’ og annen målrettet oppøvelse kan man høre nedlatende omtalt som ‘mengdetrening’. Oppøvelser inn i de nye og ukjente kunnskaper og ferdigheter rimer i sin enkelhet på denne strofen til Vømmøl Spellmannslag: Det e Itjnå som kjæm tå sæ sjøl.
Når det råder usikkerhet om leksenes plassering i skolen både blant skolens lærere, foreldrene, forskningen og blant de politiske institusjonene kan det bero på at læringsskolen over tid har dratt teppet vekk under kunnskapsskolen.
Det kan også være enda en grunn til at ordskiftet om lekser er både stridbart og sårt famlende. For kanskje er det slett ikke elevenes leksearbeid og dets forankring i undervisningen som har garantert hjemmeleksenes overlevelse. Kan det være slik at det ikke er i skytteltrafikken mellom læreren og eleven at hjemmeleksen er med på lasset, men mellom skolen og foreldrene? Den offisielle legitimiteten til lekseinstitusjonen bygger ganske visst på pedagogiske synspunkter, det er komplekset av offentlig myndighet, representanter for skole, lærerutdanning samt fraksjoner av den pedagogiske forskningen de samstemte garantene for. Men det høres mistenkelig ut at det skulle rekke å la pedagogikken alene avlegge al regnskapet for leksenes mening, selv hvor snusfornuftige argumentene enn måtte være fra denne i øvrig maktfulle samling av interessenter. Det er derfor nærliggende å undersøke om det skulle være et konkurrerende argument her under.
En sterk påminnelse om at leksene kan ha symbolsk opphav og effekt kommer fra en forelders første kontakt med den leksefrie skolen, kilden er Utdanningsnytt: «Skoleåret uten lekser har hatt en svært negativ virkning på mitt barns faglige utvikling. Det er omtrent umulig å vite hvor han nå står faglig».
«Det er omtrent umulig å vite hvor han nå står faglig» sier denne forelderen og viser til, hvordan et helt ledd i kjeden mellom foreldre og skole plutselig har blitt kuttet over. Det er ikke bare en historisk livslinje til skolesystemet og til innflytelsen på det som har går tapt, men også muligheten til at å øve innflytelse på barnas skoleliv. Uansett klassebakgrunn kan omtrent alle foreldre etter hvert ha fått med seg, hvor viktig det er å investere i informasjonskapital og mer generelt kulturell kapital; ‘kapital’ er en ressurs med hvilken man kan styrke sin posisjon i kampen om de tilgjengelige godene og er et av de maktbegrepene man kan finne i rammeverket til den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Men plutselig mister foreldrene muligheten til å følge med i og ta del i barnas skolebaserte kunnskapsliv på nært hold som nettopp hjemmelekser er en anledning til. Dermed blokkes en av veiene til fremme av de verdier og interesser, man måtte holde for å være sine, ikke minst å investere i og akkumulere kapital. Foreldrenes ‘kunnskapsbarn’ så å si dør mellom hendene på dem.
Lekser og ikke minst hjemmelekser er også prekære for læreren. Ifølge den franske filosofen og samfunnsforskeren Michel Foucault sanker læreren kunnskap om eleven beregnet for læreren og forbeholdt læreren. Hermed blir eleven til en ’kasus’ som kan beskrives, vurderes, måles og sammenlignes opp imot andre. Det er imidlertid ikke bare eleven læreren skaffer seg innblikk igjennom leksene, det er også indirekte om dennes foreldre og deler av hjemmelivet. Det er med dette blikket læreren oppsøker kunnskap til å vurdere ikke bare eleven, men også å få innblikk i den delen av foreldreskapet, som eleven blottlegger med sine prestasjoner og væremåter. Herfra kan læreren fullkommengjøre disiplinens endelige forehavende, nemlig den vurdering og sanksjon som eleven og evt. også dennes foreldre måtte bli gjenstand for.
I så måte har også skolen og lærerne et stort symbolsk utbytte av nettopp hjemmelekser som kilde til den informasjon som via lærerens vurdering av eleven og dennes prestasjon kan utløse den tillempede sanksjonen. Foreldrenes sine interesse i hjemmelekser er også symbolsk som ett blant flere medier for reproduksjonen av kulturell kapital.
Slik rommer hjemmelekser en egen symbolske økonomi der både lærere og foreldre kan investere hver sin harde valuta og siden høste gevinstene sine. Dersom dette symbolske spillet er bestemmende for skjebnen til hjemmeleksene, konkurrerer det med det realpedagogiske argument om at tilegnelse av ferdigheter krever øvelse og atter øvelse. I nettopp den kamp kommer både elevene, foreldrene, lærerne og skolen åpenbart ut som vinnere, men med helt forskjellige premier.
Man kan imidlertid lure på hvorfor den sterke kretsen av offisielle interessenter henger seg opp i de praktisk snusfornuftige læringspedagogiske argumentene for leksenes plass i norsk skole og bare dem. De kan dermed komme til å fremme en fatal tro på at forklaringen på et pedagogisk hendelsesfenomen som lekser skal finnes i denne hendelsen selv.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Hva er meningen med hjemmeleksene?
13
0
11.04.2024
Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Bestemmelsen har gitt anledning til flere kontroverser om lekser generelt og i særlig grad om hjemmeleksenes rolle. Hjemmelekser har knyttet elevenes skolegang med familielivet i mer enn 150 år. Det gjør lekser til en av de mest værbestandige bidrag til skolepedagogikken. Men hva skyldes denne suksessen?
Selv om millioner av oss har brukt tilsvarende millioner av timer på å ‘gjøre lekser’ er lekseforskningen ganske så beskjeden i omfang. Konklusjonene om leksers betydning er enten basert på mindre caser og dermed vanskelige å generalisere eller også er konklusjonene flertydige. I tillegg bærer temperaturen i de offentlige ordskifter om lekser vitnesbyrd om, at den alltid pågående kulturkamp om skolens mål og innhold gjentar seg i spørsmålet om leksenes plassering i skolens virksomhet og elevens liv.
Når det er vanskelig å finne fotfeste i leksesaken kan det også bero på en generell tilbøyelighet til å henge seg opp på et begrep om ‘læring’. Bruken av det kan friste til å redusere forståelsen skoleundervisningen til en rett linje fra input til målbare effekt på den presterende eleven, godtgjort i bruken av ulike evalueringsinstrumenter.
Læringsregimet innvarsler en ny elev, der det enkelte barn skal bære ansvaret for at vilkårlige kompetansekrav innfris og læringsmålene nås. Den enkelte elev blir i så måte den skyldige dersom ‘ansvaret for egen læring’ ikke gir de forventede resultater.
I læringsskolen viker skammens moral for den radikalt strengere sensur i form av den individualiserende skylden. Den ledsagende skyldfølelsen omfatter for øvrig ikke bare eleven, men kan også ramme læreren. Læringsorienteringen med sin anonymitet, instrumentalisering av skolepedagogikken kan i så måte ha fortrengt elevens praktiske mestring, fordypelsen og gleden ved å ha erobret nye ferdigheter og kunnskaper. Motsatt ‘læring’ signaliserer ‘kunnskap’ en samlet vilje til å bringe sammen viten, kunnskap og........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
