Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I forbindelse med at Storebrand trekker ut sine investeringer i Øyfjellet vindkraftpark, reagerer Høyres Bård Ludvig Thorheim og kritiserer på NRKs nettsider Storebrand for å forhåndsdømme i saken rundt Øyfjellet. Storebrand begrunner dette med at anlegget bryter med reindriftssamene menneskerettigheter, da det er bygget vindturbiner midt i flyttleia til og fra et viktig vinterbeite. Thorheim frykter at dette skal føre til at næringslivet ikke tør å investere noe sted hvor det er reinbeitedistrikter. Å karakterisere dette som forhåndsdømming blir nesten komisk da det ble gitt forhåndstiltredelse ved byggingen av anlegget, noe som i grunnen ikke kan sees som noe annet enn en forhåndsfrikjennelse. Det som ikke er like komisk er at Storebrand her viser atskillig mer anstendighet enn vår regjering gjør.
Hva det skyldes kan man jo bare spekulere i. Den mest nærliggende forklaringen er at Storebrand lytter til sine kunder i større grad enn våre politikere lytter til sine velgere. Uansett er det noe underlig at Høyre, partiet for valgfrihet, ikke liker at Storebrand selv velger hvor de vil plassere sine investeringer. Men dette føyer seg inn i tidligere erfaringer når det gjelder Høyres «valgfrihet». Trøndelag Høyre ville ta fra kommunene sin vetorett mot vindkraftutbygginger fordi de åpenbart mente kommunene brukte sin valgfrihet feil. Altså ikke i tråd med Høyres ønsker. Dette er Høyres «valgfrihet» i et nøtteskall: Illusjonen av valgfrihet.
Jeg er glad for at næringslivet gjør denne typen avveininger, selv om det skulle vise seg at det kun handler om fortjeneste. Rett og slett fordi det kan tyde på at det lønner seg å være anstendig. At det lønner seg å respektere urfolks rettigheter. Det hadde jo vært fint om dette lønte seg for politikerne også, men dessverre ser det ikke slik ut nå. Og hvis dette faktisk fører til det Thorheim er redd for, at næringslivet skal vegre seg mot å investere i vindkraft i reinbeitedistrikter, er det en god nyhet sett fra vår og reindriftas side.
Dette blir stadig tydeligere når vi nå vet at Fosendommens avgjørende punkt gikk på det kumulative tapet av beiteområder. Likevel planlegges det stadig nye vindkraftanlegg i reindriftsområder. Så for staten og politikkens del ser det dessverre ikke ut til at respekt for urfolks rettigheter oppleves som verken lønnsomt eller viktig. Det opplever jeg som svært problematisk.
For hvordan tenker våre politikere at vi som innbyggere og deltakere i vårt samfunn skal ha respekt for lover og regler, når de selv viser en manglende respekt for de samme lover og regler. Dette gjelder ikke bare denne saken. Vi ser våre politikere utvise mindre respekt for lover og regler enn gjennomsnittet i samfunnet. Om det gjelder pendlerboliger eller skatt er ikke vesentlig. Det er den manglende respekten for eget lovverk som er problemet.
Dette blir svært synlig i vindkraftsakene der selv staten unndrar seg sin utredningsplikt etter utredningsinstruksen og følger heller ikke opp plan- og bygningslovens § 6.1 og 6.2, om statlige planer. De fortsetter en vilkårlig utbygging i reindriftsområder til tross for Fosendommen og angriper allemannsretten, naturen og folkehelsa. Uten tanke på naturavtalen fra Montreal og den naturkrisa vi står i.
For problemene med klima og natur fragmenteres i dagens politikk. Rett og slett av nødvendighet for ikke å komme i klem mellom to avtaler; Parisavtalen for klima og Naturavtalen i Montreal. Problemet med disse to avtalene er at naturavtalen gjør det vanskelig å bygge ned naturen, mens Parisavtalen forventer en omstilling til fornybar kraft. Hvis man ønsker å overholde begge disse avtalene er det én satsing som ikke lar seg gjøre. Det er ytterligere vekst. Vi kan klare å ta vare på både klima og natur, men ikke hvis vi skal opprettholde den evig veksten i økonomi og forbruk. Det er dette som er årsaken til denne fragmenteringen av våre utfordringer. Veksttilhengerne vil dele disse opp i to ulike problemer og håndtere dem separat. Det er dessverre ikke mulig når de to henger sammen. Vi kan ikke bygge ned naturen i et forsøk på å berge klimaet. Naturen er den viktigste stabiliserende faktoren for klimaet og å separere disse to er på kanten til å være uredelig. Nå har både jeg og andre over tid forsøkt å peke på dette problemet. Det har nå ført til en ny argumentasjon overfor dette. Det ene er visst viktigere enn det andre. Vi må bremse naturtapet, mens klimaet er akutt og må håndteres øyeblikkelig. Jeg håper virkelig at det finnes andre som ser vanviddet i en slik påstand. Uansett hva vi finner på i Norge for å bremse utviklingen av klimaendringene vil det ta tid. Verden har i dag et energikonsum på mer enn 150.000 TWh. Under 10.000 TWh er fornybar energi. Å erstatte de resterende 140.000 TWh med fornybar energi vil, hvis det i det hele tatt er mulig, ta lang tid. Og hvis man skal erstatte alle de 140.000TWh med vindkraft vil det ikke være noe natur igjen å ta vare på. Så ideen om å først løse klimakrisen for så å stoppe naturtapet er ikke mulig å gjennomføre.
Da står vi igjen med den løsningen ingen politikere tør å lansere. Hvis vi skal kunne lykkes med å ta vare på både klima og natur, må vi stanse veksten. Da slår man to fluer i ett smekk. For det er nemlig ikke mangel på vindkraft, men økt vekst og forbruk som er klimaets største fiende. Stopper vi det, skaffer vi oss kanskje den tiden vi trenger for å unngå en overoppheting av kloden. Først da har man tenkt helhetlig og ikke fragmentert. Det hadde vært en anstendig handling fra våre politikere. Alt annet er i grunnen kun et forsøk på å unnlate å ta ansvar.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Thorheim og Høyres «valgfrihet»
10
10
17.04.2024
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I forbindelse med at Storebrand trekker ut sine investeringer i Øyfjellet vindkraftpark, reagerer Høyres Bård Ludvig Thorheim og kritiserer på NRKs nettsider Storebrand for å forhåndsdømme i saken rundt Øyfjellet. Storebrand begrunner dette med at anlegget bryter med reindriftssamene menneskerettigheter, da det er bygget vindturbiner midt i flyttleia til og fra et viktig vinterbeite. Thorheim frykter at dette skal føre til at næringslivet ikke tør å investere noe sted hvor det er reinbeitedistrikter. Å karakterisere dette som forhåndsdømming blir nesten komisk da det ble gitt forhåndstiltredelse ved byggingen av anlegget, noe som i grunnen ikke kan sees som noe annet enn en forhåndsfrikjennelse. Det som ikke er like komisk er at Storebrand her viser atskillig mer anstendighet enn vår regjering gjør.
Hva det skyldes kan man jo bare spekulere i. Den mest nærliggende forklaringen er at Storebrand lytter til sine kunder i større grad enn våre politikere lytter til sine velgere. Uansett er det noe underlig at Høyre, partiet for valgfrihet, ikke liker at Storebrand selv velger hvor de vil plassere sine investeringer. Men dette føyer seg inn i tidligere erfaringer når det gjelder Høyres «valgfrihet». Trøndelag Høyre ville ta fra kommunene sin vetorett mot vindkraftutbygginger fordi de åpenbart mente kommunene........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
