Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Men, disse to folkene kan tydeligvis ikke løse dette alene. Her må den arabiske verden stille opp med penger, politisk støtte, press og kreativitet. Likeså må også USA og Europa være mye mer aktiv i denne konflikten. Det må tenkes nytt og annerledes, og det må legges et betydelig større press på partene i tiden som kommer. Nå må det feilslåtte fokuset på bibelhistorien vike, slik at nye og fremsynte tanker får slippe til. For, partene vil nok aldri bli enige om hva som faktisk har skjedd tidligere, og hvem som har ansvaret for hva. Dette gjelder i enda større grad dersom israelere og palestinere, når denne krigen er over, igjen skal sette seg ned og forsøke å bli enige om en løsning. For nå er historien enda vondere og enda mer blodig enn tidligere. Og, med mer lidelse og hat, gir det enda mindre rom for forsoning.
Statsminister Benjamin Netanyahu har gjennom årene satset på å «håndtere» situasjonen på Vestbredden med økt bosetning, flere soldater og sikkerhetstiltak, uten noen forsøk på dialog eller forhandlinger med palestinske myndigheter. Han har tvert imot undergravd palestinernes president, Mahmoud Abbas og de palestinske myndighetenes håp om selvstyre, ved at Israels myndigheter gjennom alle år nærmest har bygget opp under Abbas sin fiende, Hamas sitt regime i Gaza. Netanyahu sin regjering og Hamas er enige om en ting, ingen av dem ønsker en tostatsløsning. Netanyahus tankegods vil aldri bidra til en varig fredsløsning basert på to uavhengige og demokratiske stater, og det slett ikke nå med dagens ekstremistiske regjering. Derfor må støttespillere på begge sider engasjere seg mye mer og legge press på partene, om det skal være håp om en varig løsning på denne langvarige konflikten. Folk som har reist i området og snakket med israelere i årene før nåværende krig, har opplevd hvordan palestinernes situasjon har blitt viet stadig mindre oppmerksomhet. Venstresiden og fredsbevegelsen i Israel har blitt svakere og svakere, og israelere flest ser ut til å ha resignert. De har levd sine liv, uavhengig av konflikten.
Denne holdningen synes imidlertid å ha snudd etter terrorangrepet 7. oktober. Det opplevde en journalist som var i Israel i ukene etter dette angrepet. Nesten alle hun snakket med av israelere, pekte på en tostatsløsning som den eneste veien ut av denne nærmest uløselige konflikten. Mange mente at denne løsningen faktisk hadde rykket nærmere nå. Dette fordi det hadde blitt så åpenbart for alle at det som hadde vært situasjonen før terrorangrepet, ikke var holdbart lenger, verken for Israel eller palestinerne. Folkemordet som nå skjer i Gaza, som hevn for dette angrepet, vil ikke føre til mer trygghet for Israel i fremtiden. Hatet mot landet og styresmaktene vil bare øke i styrke både i regionen og i andre deler av verden, med den følge at antisemittismen får ny grobunn. Det ser vi allerede er i ferd med å skje.
Tidligere utenriksminister og visestatsminister i Israel, Tzipi Livni, som har vært involvert i forhandlinger mellom Israel og palestinerne om en tostatsløsning noen år tilbake, har ikke gitt opp håpet. Heller ikke nå. For henne er det ikke så viktig hvor Israels grenser i en fremtidig tostatsløsning skal gå. Det avgjørende for henne er at disse grensene er trygge. At begge parter er enige om hvor de går, og at ingen i fremtiden angriper Israel, fordi de ikke respekterer disse grensene. Hun sier videre at det har blitt enda vanskeligere og enda mer maktpåliggende å finne en varig løsning etter det som nå har skjedd. Livni tror at det er visse ting det kan bli enighet om innen det internasjonale samfunnet: Gaza må bli demilitarisert. Og, regimet som tar over makta, kan verken være Hamas eller Israel. En internasjonal koalisjon bør ivareta sikkerheten på Gaza i en periode, mens palestinerne får etablert et styringsdyktig alternativ.
Videre sier Livni at både Israel og palestinerne har hatt særdeles dårlige ledere gjennom de siste tiårene. Den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden er preget av korrupsjon, og har mistet tillit og troverdighet blant sine egne, mens Hamas har gjort Gaza til et islamistisk diktatur. Netanyahu leder nå tidenes mest ytterliggående regjering i Israel. Under hans ledelse har voldelige og radikale bosettere okkupert stadig større deler av Vestbredden. Dette har gjort det enda vanskeligere å opprette to stater, side om side. Det må komme nye ledere på begge sider, dersom det skal være håp. Det synes åpenbart at det blir et oppgjør i Israel etter krigen. Det er et stort flertall av israelerne enige om. Også palestinerne må ta et oppgjør med sine ledere. Her har det ikke vært valg siden 2006, så demokratiet må gjenopprettes. Bare slik kan det oppnås en tostatsløsning. Israel må ha sikkerhet og trygghet, og palestinerne må ha frihet i en egen selvstendig stat. Så enkelt og så vanskelig er det, avslutter Livni.
Så derfor, uten at de israelske bosetterne og soldatene fjernes fra den okkuperte Vestbredden, vil dessverre konflikten aldri bli løst. Nettopp dette vil kreve at «silkehanskene» må av fra Israels støttespillere, slik at Netanyahu og co. skjønner alvoret. Dessuten, det folkemordet av sivile og barn som Israels militære nå gjennomfører på Gaza, kan på ingen måte rettferdiggjøres som gjengjeldelse for terrorhandlingen 7. oktober. Når Hamas blir betegnet som en terroristorganisasjon på grunn av sin brutale fremferd, så kan ikke staten Israel slå tilbake med like groteske menneskerettighetsbrudd i sin krigføring. Nå er det på tide at også Netanyahu anser palestinske liv som like verdifulle som jødiske liv. Mens 1200 mennesker ble drept under angrepet den 7. oktober, så er hittil over 18000 palestinere drept i Gazakrigen, av disse over 8000 barn. Israel må heretter bruke sine overlegne maktmidler til å få i gang forhandlinger, og ikke til å utslette en stor del av det folket de til slutt blir nødt til å samtale med. Forhandlinger er den eneste farbare vei til fredelig sameksistens i regionen inn i fremtiden. Under disse må det bli enighet innen det internasjonale samfunnet om at Gaza blir demilitarisert. En internasjonal koalisjon må ivareta sikkerheten på Gaza i en periode, mens palestinerne får etablert et demokratisk og styringsdyktig alternativ, som er samkjørt med et fritt, demokratisk og demilitarisert Vestbredden. Her er jeg helt på linje med det tidligere utenriksminister og visestatsminister i Israel, Tzipi Livni, mener.
I denne årelange konflikten finnes det ingen andre reelle utganger enn en tostatsløsning, slik jeg ser det. Videre krig, slik som virkeligheten er nå, har vist seg gjennom utallige år ikke å gi noe ønsket resultat, men heller bare mer hat og endeløs menneskelig lidelse og nød. Nå må verdens ledere og FN vise mye mer ansvar når det gjelder konfliktløsning, slik at ikke store deler av menneskeheten mister håpet om en fortsatt levelig fremtid her på jorda. Det begynner nemlig «å røyne på» for mange når det gjelder fremtidsutsikter, nettopp på grunn av verdenssamfunnets og FNs maktesløshet i forhold til å få slutt på slike grusomme kriger.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Hvordan kan Israel- og Palestina-konflikten løses?
14
0
18.12.2023
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Men, disse to folkene kan tydeligvis ikke løse dette alene. Her må den arabiske verden stille opp med penger, politisk støtte, press og kreativitet. Likeså må også USA og Europa være mye mer aktiv i denne konflikten. Det må tenkes nytt og annerledes, og det må legges et betydelig større press på partene i tiden som kommer. Nå må det feilslåtte fokuset på bibelhistorien vike, slik at nye og fremsynte tanker får slippe til. For, partene vil nok aldri bli enige om hva som faktisk har skjedd tidligere, og hvem som har ansvaret for hva. Dette gjelder i enda større grad dersom israelere og palestinere, når denne krigen er over, igjen skal sette seg ned og forsøke å bli enige om en løsning. For nå er historien enda vondere og enda mer blodig enn tidligere. Og, med mer lidelse og hat, gir det enda mindre rom for forsoning.
Statsminister Benjamin Netanyahu har gjennom årene satset på å «håndtere» situasjonen på Vestbredden med økt bosetning, flere soldater og sikkerhetstiltak, uten noen forsøk på dialog eller forhandlinger med palestinske myndigheter. Han har tvert imot undergravd palestinernes president, Mahmoud Abbas og de palestinske myndighetenes håp om selvstyre, ved at Israels myndigheter gjennom alle år nærmest har bygget opp under Abbas sin fiende, Hamas sitt regime i Gaza. Netanyahu sin regjering og Hamas er enige om en ting, ingen av dem ønsker en tostatsløsning. Netanyahus tankegods vil aldri bidra til en varig fredsløsning basert på to uavhengige og demokratiske stater, og det slett ikke nå med dagens ekstremistiske regjering. Derfor må støttespillere på begge sider engasjere seg mye mer og legge press på partene, om det skal være håp om en varig løsning........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Abbas Juma
Michael Kwet
