Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kjerkol-saken er prinsipiell interessant, ikke minst fordi den setter presedens for plagiathåndtering. Alle er enige i at enhver plagiering er problematisk, og et stykke på vei bør straffes. Hvor mye plagiering som kan tillattes, og hvilken straff plagiering skal gi, strides imidlertid de lærde langt mer om.
Det er i sensorveiledninger ingen entydig grense for hva som er for mye plagiat til at oppgaven underkjennes, det er en subjektiv vurdering sensor gjør. Plagiat teller selvsagt negativt på inntrykket og dermed karakteren, i hvert fall når det er en viss systematikk og utstrakthet i plagieringen.
Men det er ikke gitt at noen tilfeller av plagiat i en besvarelse nødvendigvis innebærer svakeste karakter eller underkjenning. Det er en betydelig gråsone mellom slurv/glipp/dårlig håndverk/forglemmelse/uaktsomhet og omfattende juks/grov uaktsomhet, altså en viss organisert slurv.
Hvorfor ikke sette en grense for plagiering som alle må forholde seg til? Vel, en slik kategorisk, uomtvistelig grensesetting vil være høyst problematisk. Uaktsomhet og forglemmelser vil alltid kunne forekomme til en viss grad, og det kvalifiserer ikke til underkjenning.
Straff må stå i et visst forhold til forseelse, noe særlig selvplagieringssakene illustrerer fraværet av. Hvis man for eksempel setter plagiatgrensen på ti prosent, signaliserer man jo samtidig at ti prosent plagiat er «greit», bare det ikke overstiger dette. Det vil være et uheldig signal og vil antakelig øke, ikke minske, plagiatomfanget ved landets læresteder.
Dessuten er det jo programmer som fanger opp plagiat. Det tilbys stadig flere av dem, og de er i stadig utvikling. En svart-hvitt-tilnærming til plagieringsgrad, må dermed oppdateres hvert semester, i takt med programutviklingen og ikke minst kunstig intelligens-fremskritt. KI gjør det lettere å jukse, og lettere å oppdage juks. Derfor er det å forvente både mer juks og mer straff fremover.
Kategoriske plagiatgrenser kommer også med tilleggsproblemer. Tekstlikhet er blant dem. Fullstendig plagiering innebærer 100 prosent tekstlikhet, men hva med 80 prosent tekstlikhet? Her må det også settes en problematisk terskelverdi.
Jeg underviser i samfunnsvitenskapelig forskningsmetode, et kurs som alle samfunnsvitenskapelige studenter må ta for å få skrive bachelor- og senere masteroppgaver. Pensumet på slike kurs er normalt relativt stabilt over tid, og relativt felles for lærestedene. Det betyr at det i Norge er flere tusen studenter som hvert år skriver oppgave, og som bruker mye av den samme metodelitteraturen.
Metodekapitler i studentoppgaver er gjerne på noen få sider, og det er klart at det etablerer seg generiske standardfraser, ord og vendinger for hvordan man fremstiller for eksempel en bestemt analysestrategi, som studentene bevisst eller ubevisst internaliserer.
Man skal være nokså original og kreativ for å unngå noen form for tekstlikhet med noen av de andre hopetalls oppgavene som benytter samme litteratur. Dette er delvis en konsekvens av mastersyken og utdanningens demokratisering: Når «alle» skal ta master, øker sjansen for tekstlikhet. Dette problemet forsterkes dessuten av et beslektet: Den jevne masterstudent er nok vel så motivert av å pynte CV-en som av intellektuell nysgjerrighet.
Som Thomas Hylland Eriksen poengterer: De færreste forstår seg spesielt dypt på for eksempel sosiologiske teorier, men de skjønner at det ser bra ut å referere dem. I den anledning er det nok fristende å hente tekst fra andres oppgaver, og eventuelt skrive om litt, heller enn å lese originallitteratur. Da befinner man seg fort i et grenseland hvor det gjelder å skrive om nok til at teksten kan anses som egenprodusert.
Jakten på juksemakerne er også ressurskrevende. Normalt avses én arbeidsdag til vurdering av en masteroppgave i institusjonenes timeregnskap. Skulle man mistenke juks, må dette følges opp i detalj, og man bruker fort flere dager på arbeidet, med skadelidende undervisning, forskning og/eller formidling som konsekvens.
Ifølge advokat Halfdan Mellbye, som har representert studenter i klagenemnder, har det etablert seg en praksis med nulltoleranse for plagiering, noe som innebærer at én plagiert setning, eller delsetning, kan være nok til underkjenning. Dette er fjernt fra en sensors normale tilnærming.
Sånn kan vi ikke ha det, i så fall vil jo et uhorvelig antall grader i fortid og fremtid kunne plukkes fra hverandre med pinsett, med underkjennende resultat, eventuelt at referering praktiseres i komisk omfang.
Plagiering er altså ingen gråsone, men håndteringen er det. Er det noe statsrådenes fuskesaker illustrerer, er det behovet for en debatt om skillelinjen mellom slurv og juks: Hva er nok slurv til å burde kvalifisere som juks, og hvem bør avgjøre det? Jeg tror slike spørsmål best belyses og besvares av vitenskapelig ansatte.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Plagieringens gråsoner og sensoratets avveininger
6
0
27.01.2024
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kjerkol-saken er prinsipiell interessant, ikke minst fordi den setter presedens for plagiathåndtering. Alle er enige i at enhver plagiering er problematisk, og et stykke på vei bør straffes. Hvor mye plagiering som kan tillattes, og hvilken straff plagiering skal gi, strides imidlertid de lærde langt mer om.
Det er i sensorveiledninger ingen entydig grense for hva som er for mye plagiat til at oppgaven underkjennes, det er en subjektiv vurdering sensor gjør. Plagiat teller selvsagt negativt på inntrykket og dermed karakteren, i hvert fall når det er en viss systematikk og utstrakthet i plagieringen.
Men det er ikke gitt at noen tilfeller av plagiat i en besvarelse nødvendigvis innebærer svakeste karakter eller underkjenning. Det er en betydelig gråsone mellom slurv/glipp/dårlig håndverk/forglemmelse/uaktsomhet og omfattende juks/grov uaktsomhet, altså en viss organisert slurv.
Hvorfor ikke sette en grense for plagiering som alle må forholde seg til? Vel, en slik kategorisk, uomtvistelig grensesetting vil være høyst problematisk. Uaktsomhet og forglemmelser vil alltid kunne forekomme til en viss grad, og det........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Abbas Juma
Michael Kwet
