Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Siden jeg flyttet til Bodø for omkring seks år siden, har jeg vært forskånet fra sykdom, skader og annet helsetrøbbel. Jeg har derfor ikke stiftet bekjentskap med Nordlandssykehuset, og har faktisk aldri vært der – inntil torsdag 18.4.
Jeg liker å tenke på meg selv som urban, og tar helst buss når jeg skal til bysentrum. Særlig her i byen, hvor det er mildt sagt trangt om parkeringsplassene, fremstår buss som både effektivt og (ikke minst) pragmatisk. Så skader det heller ikke at det å la bilen stå bidrar noe til miljøet.
Da jeg kom av bussen ved Nordlandssykehuset, på busstoppet med samme navn, badet sykehusbygget i sol like bak busskuret. Perfekt, tenkte jeg. Dette er som seg hør og bør, et tilgjengelig, inviterende sykehus, vendt mot byen og busstransporten.
Til min bitre overraskelse fant jeg imidlertid ikke hovedinngangen. Jeg gikk taktfast til det som unektelig lignet et beleilig inngangsparti for et fylkessykehus, men da jeg omsider nådde døren viste det seg å være en inngang beregnet på ansatte(!). Det var påklistret et kart over sykehuset, hvor det som var markert «Hovedinngang» til min forbløffelse var lokalisert diametralt motsatt av min posisjon.
Nå er jeg ikke den beste på kart og orientering, skal sies. Jeg så meg nødt til å spørre tilfeldig forbipasserende om hvor sykehusets hovedinngang er plassert, eller rettere sagt gjemt. «Du må gå rundt hele dritten, det er helt håpløst», sa én. Nestemann var ikke stort bedre: «Du er ikke den første som spør, gå i retning Rensåsparken og følg det som ligner en landevei i noen hundre meter, så kommer du nok frem».
Jeg var allerede fem minutter for sent ute grunnet min første bomtur til ansatte-inngangen, og la ut på marsj på ny. Jeg har ikke noe imot å gå, men som sykehus betraktet er det vel ikke deres oppgave å sende besøkende ut på en orienteringsøkt i håp om å finne frem.
Under marsjens gang, forsterket inntrykket av landevei seg. Det er lite eller ingenting langs parken som minner eller (så vidt jeg kunne se) varslet om at det ligger en sykehusinngang gjemt bak neste sving. Folk var heller ikke å se.
På tilbakeveien (jeg rakk heldigvis avtalen, selv om jeg ankom ti minutter for sent), ble absurditeten sementert. På den nevnte «landevei»-passasjen parallelt med parken, kom det først en stakkar haltende og hoppende på krykker. Flere ganger måtte vedkommende stoppe og ta pauser, for det tar jo noen minutter å komme frem.
Da jeg gikk på bussen i retning hjemover, har en annen motsatt ærend. Han går av bussen blødende fra lysken, og vagger seg sakte bortover, i det som så ut til å være store smerter. Det er ubehagelig å tenke på at han hadde minst ti minutter pining, i form av en pilegrimsferd mot hovedinngangen (hvilestedet), foran seg.
Offentlige institusjoner, særlig de folk bruker mye, burde interagere med byen. Sykehuset gjør det motsatte, og vender billedlig talt befolkningen ryggen.
Da jeg leste Avisa Nordland på bussen hjem, kom jeg over en sak datert dagen før, hvor nettopp busstoppet tematiseres.
Da er det vel bare å forvente at noen tar til fornuft. Politikk er å prioritere, og dette kan neppe bortprioriteres. I en grønn omstillingsfase hvor folk anmodes om å reise mer kollektivt, er det fordummende at eldre og syke – som det er nærliggende å tro utgjør majoriteten av sykehusbesøkene – må belage seg på en lengre treningstur eller søndagstur, ofte i slaps, is og/eller kuling, for å i det hele tatt komme inn på sykehuset.
Det fremstår upraktisk, ulogisk og unødvendig. Et sykehus er tross alt for de syke. Da må logistikken legges deretter.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Sykehuset vender befolkningen ryggen: En førstegangsbesøkendes observasjoner
22
0
19.04.2024
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Siden jeg flyttet til Bodø for omkring seks år siden, har jeg vært forskånet fra sykdom, skader og annet helsetrøbbel. Jeg har derfor ikke stiftet bekjentskap med Nordlandssykehuset, og har faktisk aldri vært der – inntil torsdag 18.4.
Jeg liker å tenke på meg selv som urban, og tar helst buss når jeg skal til bysentrum. Særlig her i byen, hvor det er mildt sagt trangt om parkeringsplassene, fremstår buss som både effektivt og (ikke minst) pragmatisk. Så skader det heller ikke at det å la bilen stå bidrar noe til miljøet.
Da jeg kom av bussen ved Nordlandssykehuset, på busstoppet med samme navn, badet sykehusbygget i sol like bak busskuret. Perfekt, tenkte jeg. Dette er som seg hør og bør, et tilgjengelig, inviterende sykehus, vendt mot byen og busstransporten.
Til min bitre overraskelse fant jeg imidlertid........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
