Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hyrdene på Betlehemsmarken – de tenker vi gjerne på som en pyntelig liten menighet som englene åpenbarte seg for den første julenatt. Bildene som velmenende kunstnere har skapt av dem i et par tusen år nå, beskriver helst pene og pent antrukne mennesker med lange, ærverdige staver med en rar krok på.

Virkeligheten var stikk motsatt.

Dette dreide seg om jødesamfunnets laveste sjikt, de som måtte tilbringe dag og natt utendørs sammen med møkkete sauer for å verne dem mot ville dyr.

Betlehem ligger 775 m.o.h., nesten like høyt som Steigtind. Vinternatten i det israelske høyland er iskald. Sammen hutret nå disse elendige sauegjeterne seg rundt et bål en slik vinternatt. Gjeting var en drittjobb som ingen tok på seg om de ikke var nødt på grunn av stor fattigdom.

Deres hygieniske standard lå trolig på et lavmål. Regn med en skitten og illeluktende og frysende flokk – jødesamfunnets fillete og ukultiverte proletarer.

Kanskje de ikke engang var spesielt sympatiske for alt vi vet.

Symbolikken her er sterk.

Ingen kunne vel representere en fortapt menneskehet bedre enn hyrder med sin håpløst lave samfunnsposisjon og sine mulige personlige mangler. Ingen kunne vel representere bedre en menneskehet som trengte en redningsoperasjon.

Så, brått, med guddommelig autoritet, ble et veritabelt filleproletariat – hyrdene, av alle – utvalgt til å være de aller første til å få flokke seg om den nyfødte kongen.

Samfunnets elendigste var med ett opphøyd til kristenhetens første kongelige hoff.

Senere skulle Mesteren selv komme til å solidarisere seg med nettopp denne underklassen ved å kalle seg ´Den gode hyrde´. Samfunnets tarveligste var løftet opp til den aller høyeste respekt.

En varig påminnelse om kristendommens revolusjonære klassereise, er hyrdestaven.

Et grovt arbeidsredskap ble til den ærverdige bispestaven – symbolet på kirkens øverste autoritet.

Med julenatten ble verden snudd på hodet.

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir