Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
"For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn". Slik lød det ifølge Bibelen da Gud ga Israels folk lovtavlene de skulle leve etter.
Nå er det lite gudommelig over bodøpolitikernes behandling av skolebehovsplanen, men også her handler det om fedrenes synder som kommer tilbake for å straffe barn og unge.
Ett er det faktum at vi bodøværingene lager for få barn; også for det må vel (potensielle) fedre sies å ha sin del av skylda.
Men politisk ligger arvesynden i folkevalgte som over alt for lang tid har nektet å ta inn over seg styrken i den økonomiske stormen Bodøs kommuneøkonomi er på vei inn i.
Det har ikke manglet på advarsler. Da nyansatt kommunedirektør Rolf Kåre Jensen i 2011 kommenterte kommunens økonomiske situasjon uttrykte han bekymring over et svært et stort forbruk; det lå an til et merforbruk på 25 millioner kroner ved utgangen av det året.
Samtidig understreket han at Bodø kommunes underliggende økonomi var god, på grunn av solid egenkapital. Slik er det langt på vei i dag også. Tross stadig mer gjeld har kommunen fremdeles store verdier i form av kraftaksjer.
Kanskje har det blitt en sovepute, for selv om Jensen stort sett gjentok sine advarsler hvert år har politikerne slitt med å tilpasse drift til inntekter.
Også nåværende kommunedirektør Kjell Hugvik har vært klar i sine advarsler. Som Jensen startet han sin kommunale karriere med å peke på et kommende merforbruk, 65 millioner kroner i 2021.
Det tross en en omfattende jobb med å effektivisere og tilpasse driften til vedtatte budsjetter. Åpenbart ikke effektivt nok.
Og verre skulle det bli, ikke minst da rentene begynte å skyte i været. Bodø kommune har tatt opp svært store lån. De har blant annet vært brukt til utbygginger som Stormen, nytt rådhus og nytt badeland.
Det har vært bred politisk enighet om det meste av dette og mye av det har vært til stor glede for Bodøs innbyggere. Men det har kommet til en pris.
Det har ikke manglet på advarsler utenfra heller. I forbindelse med underskuddet i 2021 skrev denne avis på lederplass: "Skal Bodø lykkes med å balansere budsjettene vil det måtte merkes på tjenestetilbudet".
Tiden der man kunne skyve på problemene og håpe alt ville ordne seg måtte være over. Lite tyder på at politikerne har tatt det budskapet inn over seg.
De virker livredde for å ta grep som rammer sterke velgergrupper. Da er det lettere å kutte i tilbudene til marginaliserte grupper med liten politisk kapital. Det kalles gjerne å snu kappa etter vinden, og det har politikerne i Bodø vært flinke til de siste tiårene.
Vi ser det samme i den kuttprosess man nå er inne i. Det startet med forslaget om å legge ned Østbyen skole. Etter store protester fra foreldrene gikk man heller for Alstad barneskole.
Heller ikke det ble spesielt godt mottatt, så da lanserte man i stedet Hunstad barneskole. Sånn over bordet, bare timer før saken skulle behandles i Velferdsutvalget.
Det krever ingen Snåsamann for å spå at også det forslaget vil skape protester, så hva blir det neste? En skole enda lengre unna sentrum, med færre sinte foreldre? Forslaget om å legge ned ungdomstrinnet i Saltstraumen har jo ikke akkurat skapt en kø av sinte foreldre.
Eller skal man like godt kutte kuttene, og la alle skolene bestå? Det siste er åpenbart en mulighet. Det er nemlig ikke slik at Bodø kommune bruker mye penger på sine skoler.
Ifølge SSBs Kostra-tall for 2022 er det bare 12 norske kommuner som bruker mindre pr elev på grunnskolen enn det Bodø gjør. Bodø ligger litt høyere om man kun ser på utgifter til skolebygg, men hele 249 av kommunene bruker likevel mere på skolebygg.
Hvorfor går da politikerne løs på akkurat skolen? Her må det legges til at det foreslås kutt på andre områder også, blant annet 250 færre årsverk i kommunen.
Men skolekuttene mer isolert skyldes primært framskrivingen av barnetallet i Bodø. De viser at kommunen kommer til å bestå av stadig færre barn med behov for skole, og stadig flere eldre med behov for pleie.
Det er derfor naturlig at man vil se på skolestrukturen. Problemet er at mens Bodø kommune gjør dette med sin ene hånd, jobber den andre svært aktivt for å tiltrekke seg unge, kompetente mennesker.
Det er jo selve kjernen i det storstilte prosjektet "Ny by-Ny-flyplass". Kommunen gjør altså alt den kan for å øke den andel av befolkningen som er i fødedyktig alder. Samtidig som den vil kutte i tilbudet til deres barn.
Det kan i beste fall kalles en merkelig dobbeltkommunikasjon, i verste fall en manglende tro på egne ambisjoner for den nye bydelen. Velferdsutvalget berører selv dilemmaet.
Det går nemlig inn for å oppruste Østbyen skole, men bare så mye at den kan bestå fram til det kan etableres en ny sentrumsnær skole som følge av ny bydel. Da blir det store spørsmålet; hvorfor ikke gjøre det samme med de andre skolene?
Svaret kan være at man da må kutte på andre områder, og det vil kunne gi enda større protester. Skolekuttene er på mange måter de letteste å legitimere, gjennom henvisningen til fallende elevtall og store vedlikeholdsbehov.
Nå skal det sies at også det siste er en del av fedrenes synder: Hvorfor gjorde man ikke de strukturelle endringer man nå foreslår da man faktisk bygget nye skoler i Bodø?
Å være politiker er lett i gode tider, straks verre når økonomien strammes til. "Føre var" er derfor et sunt prinsipp her også. Det har ikke Bodøs politikere vært, tross mange advarsler.
Dermed sitter de igjen med fedrenes synder. Og et brutalt valg: Hvem skal lide for dem? Barna og barnebarna, eller noen som kanskje kan tåle det litt bedre.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
