Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
De ble plassert i gettoer, de ble utvist, de ble myrdet.
Hatet kulminerte i drapet på seks millioner jøder under andre verdenskrig.
Aldri mer, sa vi da. Men nå er antisemittismen tilbake for fullt i Europa.
27. januar 1945 befridde sovjetiske tropper konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau.
I 2005 utrope FN 27. januar til den internasjonale Holocaust-dagen. En dag for å minnes ofrene for nazistenes umenneskelige utryddelsespolitikk.
En politikk som kostet 1,1 millioner mennesker livet i Auschwitz alene.
Dagen før hadde filmen «The Zone Of Interest» norgespremiere.
Filmens hovedperson er kommandanten i Auschwitz, Rudolf Höss.
Han, hans kone og fem barn bodde et steinkast fra leiren, og levde et tilsynelatende helt normalt familieliv.
På dagtid jobbet Höss med å ta livet av så mange jøder som mulig, på kvelden leste han eventyr for sine barn.
Filmens genialitet ligger i at den aldri viser leirens brutalitet direkte. Likevel aner vi den hele tiden.
Gjennom små scener, som når et av barna leker med tenner fjernet fra døde jøder, og gjennom hendelser i bildenes utkant; tog med fanger som kommer inn på stasjonen, flammer fra høye skorsteiner som plutselig lyser opp nattehimmelen.
Ikke minst bruker regissør Jonathan Glazer lydsporet for å hindre oss i å glemme.
Plutselig bryter fjerne kommandoer, skuddsalver og smerteskrik inn i bildenes idyll.
Og alltid tilstedeværende er en lavfrekvent, dyp brumming som du i begynnelsen knapt legger merke til.
Det er brummingen fra krematorieovnene som sliter med å brenne døde kropper raskt nok.
Etter krigen ble Höss dømt til døden og hengt for sine krigsforbrytelser.
I motsetning til mange andre nazister benektet han ikke hva han hadde gjort.
Anklaget for å ha drept 3,5 millioner svarte han at tallet kun var 2,5, resten hadde dødd av sykdom og sult.
Höss skrev også en selvbiografi i fengsel, der han beskrev seg selv som et menneske som primært trodde på «den militære lydighetens høye dyd».
Lydighet mot ordre altså, selv når det innebar millioner av døde mennesker.
Adolf Eichmann brukte langt på vei samme rettferdiggjørelse for sine handlinger under rettssaken mot ham i Jerusalem.
Rettssaken ble dekket av den tyske filosofen og forfatteren Hannah Arendt, som etterpå skapte begrepet "ondskapens banalitet".
Den italienske forfatteren Primo Levi, som overlevde Auschwitz, er inne på noe av det samme:
"Det finnes monstre, men de er for få til å være virkelig farlige. Farligere er vanlige mennesker, funksjonærer som er rede til å tro og handle uten å stille spørsmål".
Mennesker som deg og meg.
Arendt og Levi peker begge på en dypere sannhet når det gjelder den menneskelige tilstand; vår evne til å legge alt ansvar for verdens ondskap over på "de andre", på monstrene.
Det er "de" som er rasister, det er "de" som er hatere, det er "de" som er antisemitter.
Selv handler vi alltid ut fra de beste intensjoner, mens "de andre" er onde.
Sannheten er at vi alle bærer på et potensial for ondskap og hat.
Kampen mot antisemittisme og andre overgrep begynner derfor alltid med, og i oss selv.
For vi har alle et personlig ansvar for å så opp mot uretten, også når den ikke angår oss direkte. Og når motstanden kan påføre oss selv vansker og motgang.
Dette er ikke minst viktig i en tid med sterkt økende jødehat.
I Frankrike, som har flest jøder i Europa, oversteg antall antisemittiske hendelser 1.500 den første måneden etter Hamas´ terrorangrep på Israel.
I hele 2022 ble det innrapporter 436 slike hendelser.
Man regner også med at over 10.000 franske jøder har flyttet fra forstedene av frykt for represalier fra naboene.
Man ser samme trend i mange andre land, inkludert Sverige der Malmø er blitt et arnested for moderne antisemittisme.
Den er i sterk grad knyttet til motstanden mot Israel og finnes både på høyre og venstre side i politikken, samt blant mange muslimer.
Men det er like absurd å gi jødene skylden for Israels handlinger, som det er at Israels regjering gir alle palestinere skylden for Hamas` ugjerninger.
De som tar avstand fra Israels overgrep i Gaza må ta like kraftig avstand fra de overgrep som verdens jøder utsettes for akkurat nå.
Primo Levi var en som maktet det.
Etter Israels massakre i flyktningleirene Sabra og Shatila i 1982 krevde han den israelske regjerings avgang og sa til en italiensk avis: "Alle er en annens jøde, og i dag er palestinerne israelernes jøder".
De er altså fullt mulig å kombinere en motstand mot Israels regjering med omsorg for verdens jøder.
Og det er et gigantisk paradoks at det største enkeltstående drapert på jøder siden Holocaust har før til en oppblomstring i antisemittisme.
Å skylde det på Israels bombing av Gaza er igjen å følge våre verste instinkter; ved å legge alt ansvar over på "de andre".
Den folkelige reaksjonen på Israels overgrep i Gaza har vært kraftig og helt på sin plass; jeg stiller meg gjerne i samme kø.
Men nå er tiden også inne til også å vise vår avsky mot antisemittismen.
For det er med den akkurat nå som med lydsporet til "The Zone of Interest"; brummingen fra krematorieovnene er igjen i ferd med å bli skremmende sterk.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
