Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg snakker om avisa Itromsøs avsløring av pengespillet bak dannelsen av en flertallskoalisjon i Nord-Norges største by.
Der Arbeiderpartiet og SV har gitt av sin partistøtte for å få med seg Rødt og MDG i byregjering.
Det er i hvert fall slik det kan oppfattes.
Etter å ha gått med på å støtte et rødgrønt styre i Tromsø fikk MDG overført 67.700 kroner fra Ap og Rødt 75.000 tusen fra SV. Totalt utgjør dette 751.000 kroner over fire år.
Pengene blir brukt til å frikjøpe politikere slik at de kan bruke mer tid på politikk. Samtidig som det utvilsomt også bidrar til å skape lojalitet innad i den styrende koalisjonen.
I Bodø har dette vært vanlig praksis over mange år. Det er til og med tatt med i reglene rundt kommunalt folkevalgtes godtgjøring.
I år har det ført til at Frp har fått overført 68 prosent av Høyres frikjøp og 16 prosent av Venstres.
Til sammen dreier det seg om flere hundre tusen kroner.
Det viser at dette ikke bare handler om blandingen av politikk og penger, det handler mest om åpenhet.
I Tromsø var det holdt skjult for velgerne at en stemme på Ap kunne gi penger til MDG, i Bodø var det åpent.
Selv om de færreste velgere nok har satt seg inn i «Forskrift om folkevalgtes rett til godtgjøring og velferdsgoder, Bodø kommune".
Slik sett hadde det nok vært enda mer ryddig om posisjonen i Bodø også hadde tatt med fordelingen av midler i samarbeidsplattformen "Havet", som valgforsker Troy Broderstad ved UiT påpeker overfor Avisa Nordland.
Slike fordelinger er nemlig også en del av forhandlingene om makt og det bør man fortelle velgerne.
Når Rødts Jens Ingvald Olsen sier til Nordlys at penger ikke spilte noen rolle i deres forhandlinger om makta i Tromsø stiller jeg meg derfor tvilende.
Og vil minne om den amerikanske journalisten H.L. Menckens observasjon: "Når noen sier det ikke handler om penger, så handler det om penger".
Å skille mellom posisjoner og politikk i forhandlinger om makt er nemlig svært vanskelig; begge deler vil spille inn.
Enten deltagerne er seg det bevisst eller ikke.
Og på steder der politikk ikke er en heltidsgeskjeft for flertallet, som i norske kommuner, vil disse posisjonene gjerne handle om penger; penger til frikjøp.
Slik er det selvfølgelig i både Tromsø og Bodø og det er avgjørende for systemets legitimitet at det gjøres klart for velgerne.
Det er her politikerne i Tromsø har syndet, noe byens Ap-ordfører nå innrømmer og beklager.
Det slipper hans kollega i Bodø, selv om også han med fordel kunne vært åpen om saken i Havet-plattformen.
Det har også vært stilt spørsmål ved om slike overføringer av penger mellom partier uansett bør opphøre.
En av de som spør er valgforsker Troy Broderstad. Han sier slike overføringer ikke er intensjonen bak støtteordningen for frikjøp.
Disse pengene deles ut basert på oppslutningen til partiene ved valg. Å så bruke dem for å sikre seg andre partiers støtte kan nærme seg korrupsjon.
En annen kritiker er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Synnøve Jenssen som sier til Nordlys at dette handler om å kjøpe seg lojalitet, og det er uhørt i et moderne demokrati.
Styringspartiene i Tromsø er uenige, men har likevel bedt om en juridisk utredning av saken.
Den vil neppe løse noe, for dette handler ikke om jus, men om politikk - og demokratisk legitimitet.
Vårt politiske system har de siste årene vært satt i brann av en rekke skandaler der politikere har beriket seg selv, eller sine nærmeste på bekostning av felleskapets midler.
Det som har skjedd i Tromsø - og for den saks skyld i Bodø og andre norske kommuner - bærer fersk ved til det bålet.
Ikke fordi en stemme til Ap og SV også blir en stemme til MDG og Rødt.
Det er faktisk en del av måten vi har innrettet vårt politiske system på; koalisjoner krever at man stadig vekk må samarbeide med partier ens egne velgere aldri ville stemt på.
Ja, Venstre dannet i sin tid regjering sammen med Frp, selv om de i valgkampen sa det motsatte.
Noen vil mene slikt er å lure velgerne og undergraver tilliten til demokratiet.
Det kan da også være slik, men alternativet er et toparti-system, eller et system som aldri får utrettet noe.
Dette er nok de fleste velgere smarte nok til å innse, inkludert at vårt flerparti-system har flere fordeler en ulemper.
Velgerne synes også merkelig uberørt av politiske skandaler, uansett hvor høyt vi i media roper om dem.
Både forskning og erfaring viser at nordmenn er flinke til å skille mellom enkeltpolitikere og enkeltpartierts fadeser og tilliten til det politiske system som sådan.
Derfor er det nok også tvilsomt om årets skandale i Tromsø får noen stor innvirkning på oppslutningen om demokratiet.
Det betyr ikke at den er uten betydning.
Der penger og politikk blandes oppstår det gråsoner som ikke oppstår når de kompromisser man tvinges til å inngå er rent politiske.
Tiden er derfor overmoden til å se på disse gråsonene.
For som Broderstad påpeker gis partistøtten utelukkende basert på det enkelte partis stemmetall.
Er det da riktig at et parti uten videre kan gi disse pengene videre til et annet parti i en forhandling om posisjoner?
Kan ikke det i det minste skape mistanker om korrupsjon?
Er det noe vi trenger i en tid der demokratiets legitimitet er under stadig sterkere angrep?
Antakelig ikke, og det vil neppe skade om reglene for partistøtte strammes inn på dette området.
Demokratiet som styringsform betød en overgang fra samfunn der penger og nettverk bestemte til samfunn der flertallet bestemte.
De siste tiårene har det snudd; penger og eliter er i ferd med å gjenerobre makta. Da trenger vi ikke partier som trekker i deres retning.
For som Benjamin Franklin sa det; penger fyller ikke tomrom, de skaper dem.
Det gjelder også de som brukes til å fylle posisjoner.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
