Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
At et stort antall mennesker dør i en krig er nemlig ikke ensbetydende med folkemord.
Man må også dokumentere at hensikten er å utslette folkegruppen. Det kan bli vanskjelig.
Det betyr ikke at kritikken av Israels krigføring bør opphøre. Snarere tvert om.
Israel har med stor sannsynlighet allerede begått krigsforbrytelser i Gaza, muligens også forbrytelser mot menneskeheten.
Ikke minst gjelder dette de åpenlyse forsøkene på å fordrive palestinerne fra området.
Dette bærer et sterk preg av etnisk rensning, som pr definisjoner en forbrytelse mot menneskeheten.
Enda sterkere blir dette preget når man studerer den israelske regjerings planer for Gaza etter at krigen er over.
De innebærer blant annet en såkalt "frivillig migrasjon" av palestinere til Kongo eller Saudi Arabia.
Dette er opplysninger til israelske medier fra kilder i regjeringsapparatet.
Det er også helt i tråd med tidligere uttalelser fra sentrale regjeringsmedlemmer som finansministeren og sikkerhetsministeren.
Begge tilhører ytterliggående religiøse partier med fascistisk preg, men også statsminister Netanyahu skal ha støttet planene innad.
Så fremt man kan finne land som vil ta imot palestinerne.
I Aftenposten sammenligner professor Bernt Hagtvet dette med nazistene idé fra 1938 om å sende Europas jøder til Madagaskar, også det basert på "frivillig utreise".
Hagtvet skriver: "Ser de ikke hvilket selskap de havner i? Ser de ikke at den blinde fanatismen som i sin tid forårsaket Endlösung i Europa, nå styrer den israelske regjeringen"?
Dette er knallharde ord brukt mot ledelsen av et land opprettet som direkte følge av et folkemord.
Israels blinde støttespillere blant fanatikerne på den kristne høyresiden vil utvilsomt kalle dette både antisemittisme og jødehat.
Med slike venner trenger da heller ikke Israel fiender.
For Hagtvet har helt rett: Israels regjering er i ferd med å gjøre landet til en forbryterstat.
Dette er en kritikk rett mot et regime og ikke en folkegruppe.
Slik kritikk mot terroristene i Hamas ikke er en kritikk mot palestinerne som gruppe. Selv om Hamas sitter på makta i Gaza.
Skal debatten komme videre må vi forbi slike forenklende kategoriseringer og innse at palestinere og israelere faktisk har én ting felles; deres ledere bruker dem som slaktoffer i kampen for etnisk renhet.
Ideen om etnisk rene stater er en gammel tanke som har overlevd helt fram til vår tid.
Det seneste eksempelet er Russlands invasjon av Ukraina med en påfølgende deportasjon av opp til 1, 6 millioner ukrainere til Russland, inkludert 260.000 barn.
Tanken er heller ikke ukjent i Midtøsten. Hamas` drøm om å utslette Israel er et uttrykk for samme forvridde tankesett.
Slik sett er Hamas og Netanyahus regjering a match made in hell.
De suger energi av hverandre og har sammenfallende interesse i å videreføre krigen.
Hamas øker sin oppslutning blant palestinerne, og reduserer Israels internasjonal prestisje, mens Netanyahu får utsatt oppgjøret med den groteske sikkerhetsfiaskoen som skjedde på hans regjerings vakt.
Det er derfor lite som tyder på at partene vil evne å få slutt på denne krigen av seg selv.
Derfor må omverden øke sitt press på både Hamas og Israel.
Hamas´ lederskap sitter selv i trygghet i Qatar mens de bevisst bruker sine medborgere i Gaza som menneskelige skjold foran egne, militære stillinger.
Qatar bidrar også med enorme summer til Hamas og var slik sett med på å finansierte terrordrapene på 1.100 israelere i oktober.
Det er også fullt mulig at Qatar var informert om angrepet på forhånd.
Det internasjonale samfunn bør kreve at Qatar øyeblikkelig bryter sine bånd til Hamas, eller så må landet behandles som den terrorstat det er.
På samme måte som Hamas er avhengig av Qatar er Israel avhengig av USA.
Selv om USA har lagt økende press på Israel og nylig fikk Netanyahu til å droppe planene om en evig okkupasjon av Gaza har USA tillatt alt for mange israelske overgrep.
I et valgår er det ikke sikkert noen amerikansks president tør gå lengre, men ettergivenheten svekker både USAs og Vestens moralske legitimitet.
Det er mange forskjeller på Israel og landene rundt, det kanskje viktigste er at Israel fremdeles er et demokrati.
Også den forskjellen har Benjamin Netanyahu og hans regjering prøvd å utjevne, blant annet gjennom flere angrep på rettstaten.
Ikke ulikt Trump, Orban eller Kaczyński i Polen.
Det har gjort Netanyahu upopulær i store deler av befolkningen og før Hamas` terrorangrep var det hyppige demonstrasjoner mot hans regjering.
Ifølge meningsmålinger fra den perioden mente da også bare 20 prosent av israelerne at Netanyahu gjør en god jobb. 71 prosent mente innsatsen hans er dårlig.
Et nyvalg er derfor noe av det Netanyahu ønsker seg aller minst.
Det er også et argument for å fortsette krigen så lenge som mulig, for i en fersk meningsmåling svarer 69 prosent av den israelske befolkningen at det bør avholdes et nytt valg så snart krigen er over.
Det er å håpe det israelske demokrati da virker, og at velgerne tar et endelig oppgjør med de siste tiårenes politikk med Netanyahu ved roret.
En politikk som har svekket rettstaten og som la Israel åpent for det største drapet på jøder siden holocaust.
I mellomtiden må verden rundt gjøre det den kan for å få slutt på krigen.
Verden rundt må også gi Israels regjering klar beskjed om at planene om en flytting av palestinerne til andre land er helt uakseptabelt.
Dette gjelder også Norge, som snarest må be Israels regjering avvise alle planer om en "frivillig utreise".
Det er mye viktigere enn en rettsak som synes mer basert på slagord fra ulike demonstrasjonstog enn på realiteter.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
