Det har tatt skikkelig fyr i debatten. Den om det samiske Bodø. Som er en del av en mye større debatt; den om forholdet mellom det «norske» og det «samiske» mer generelt. Midt oppe i dette kommer det en bok som tematiserer begge deler på en svært god måte.
Marianne Helene Storjord er født i Bodø og vokste opp der på begynnelsen av 60-tallet. Senere fikk hun kjæreste fra Karasjok, og har siden bodd i de samiske kjerneområdene i Finnmark. I boka «Hvisken fra nord – kjærlighet og kulturelle oppdagelser» beskriver hun denne geografiske og kulturelle reisen.
Boka åpner med at hun forteller sin bror at hun har fått samisk kjæreste. "Har du truffet en lapp, en lappjævel" er brorens første reaksjon. Ordene treffer og ordene smerter. Men er slett ikke utypiske for hvordan nordmenn flest så på samer for 50 år siden.
Storjord vokse opp midt i Bodø sentrum, med mor fra byens middelklasse. Morens første ektemann drev egen forretning, men etter at han døde giftet hun seg med en bondegutt fra Beiarn. Det i seg selv var et møte mellom to kulturer; borgerskap og bondestand.
Senere skulle det vise seg at det var én ingrediens til i denne miksen. For Beiarn ligger sentralt i det som i dag kalles det pitesamiske området, og i Mariannes slekt ble det snakket om at de muligens også hadde samiske aner.
Det var intet sentralt tema, men egentlig heller ikke tabu. Primært var det ikke viktig. For i den tids Bodø var det samiske nesten helt usynlig. Når det innimellom kom koftekledde saltfjellsamer til byen for å handle ble de sett på som eksotiske og rare. Ikke noen av oss.
Ellers var det samiske nesten helt fraværende, bortsett fra som attraksjon for deltakerne på SAS sine såkalte midnattsolflyvninger fra Oslo på 50-tallet. De reisende ble da møtt på flyplassen av en samefamilie fra Hamarøy med kofte og reinsdyr, før de ble kjørt opp på Rønvikfjellet for å se midnattsola.
I boka intervjues også en kvinne av samisk ætt som vokste opp i Bodø på 1950- og 60-tallet. Hun kan fortelle at hun som tiåring så sin mor gråte over å "ha satt sameunger til verden". Og om den gang lillebroren kom gråtende hjem fra skolen og sa han ikke ville være same lenger.
Det samiske var for mange i Bodø forbundet med nettopp skam, og først i 1978 fikk denne kvinnen sydd sin første kofte. Hun kan fortelle at hun da måtte slåss med den lokale Husfliden for å få rett stoff; det skulle bare brukes til norske bunader.
Etter hvert skulle også Marianne få en kofte, og hun skulle få bekreftet at det faktisk fantes samiske aner i hennes slektsmiks også. Ved hjelp av en lokalhistoriker fra Beiarn ble det i 2022 dokumentert at deler av Mariannes slekt fra Beiarn var samer og snakket samisk hjemme.
Storjord kan dermed avslutte boka med denne triumferende setningen: "På bakgrunn av denne dokumentasjonen er jeg nå registrert i Sametingets valgmantall.... Fortielsen er over". Ikke bare det, i dag jobber Storjord i Sametinget som fagleder for barnehageseksjonen.
Ispedd hennes personlige historie finner vi også kapitler der Bodø og Beiarns samisk historie beskrives. Dette er informativt, saklig og så vidt jeg kan bedømme korrekt. Det framstår heller ikke som noe kampskrift med brodd mot det norske, mer som en beskrivelse av to folk med en felles historie.
Etter hvert flyttet Storjords familie til Oslo der hun fikk sin ungdomstid. Det var i Oslo hun traff en kjekk same fra Karasjok, til familiens sjokk. Etter hvert flyttet de til hans hjembygd, og her starter andre hoveddel av boka; hvordan det var for en ung, norsk jente å skulle integreres i et samisk samfunn.
Det var slett ikke lett. Storjord legger ikke skjul på at hun blant svært mange samer ble uglesett. Inkludert av hennes egen svigermor, som i begynnelsen knapt hilste. Som i mange andre bygder så man med skepsis på fremmede. I tillegg kom frykten for en uthuling av det samiske.
Blant annet hadde hennes kjæreste et barn fra før, og hans farmor fryktet at en oppvekst med norsk stemor ville frarøve ham hans samiske identitet. Etter hver forsvant den frykten, de to ble mer kjent og Storjord endte opp med å ha et godt forhold til sin svigermor.
Også her stykker forfatteren den personlige fortellingen opp med mer faktabaserte kapitler om samisk liv og kultur, både historisk og i samtiden. Også disse kapitlene er preget av en nøktern og saklig stil, selv om omsorgen for det samiske ligger under.
I en tid der det koker rundt det samiske i Bodø er Marianne Helene Storjords bok akkurat rett bok til rett tid. Den viser fram mange av de sentrale dilemmaene ved det å være same - og det å være nordmann - både i Bodø og i Sápmi.
Den gjør det med et hjerte plantet i begge kulturer, og en stor forståelse for at det kan være vanskelig for folk på begge sider å finne fram til et godt fellesskap. Men vi kan aldri slutte å prøve. Og i det arbeidet vil «Hvisken fra nord» være en god støttespiller.
Bok: Marianne Helene Storjord: «Hvisken fra nord – kjærlighet og kulturelle oppdagelser».
Forlag: ČálliidLágádus - ForfatternesForlag
Sider: 230
Stein Sneve
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Rett bok til rett tid - om Bodø og det samiske
7
4
11.02.2024
Det har tatt skikkelig fyr i debatten. Den om det samiske Bodø. Som er en del av en mye større debatt; den om forholdet mellom det «norske» og det «samiske» mer generelt. Midt oppe i dette kommer det en bok som tematiserer begge deler på en svært god måte.
Marianne Helene Storjord er født i Bodø og vokste opp der på begynnelsen av 60-tallet. Senere fikk hun kjæreste fra Karasjok, og har siden bodd i de samiske kjerneområdene i Finnmark. I boka «Hvisken fra nord – kjærlighet og kulturelle oppdagelser» beskriver hun denne geografiske og kulturelle reisen.
Boka åpner med at hun forteller sin bror at hun har fått samisk kjæreste. "Har du truffet en lapp, en lappjævel" er brorens første reaksjon. Ordene treffer og ordene smerter. Men er slett ikke utypiske for hvordan nordmenn flest så på samer for 50 år siden.
Storjord vokse opp midt i Bodø sentrum, med mor fra byens middelklasse. Morens første ektemann drev egen forretning, men etter at han døde giftet hun seg med en bondegutt fra Beiarn. Det i seg selv var et møte mellom to kulturer; borgerskap og bondestand.
Senere skulle det vise seg at det var én ingrediens til i denne miksen. For Beiarn ligger sentralt i det som i dag kalles det pitesamiske området, og i Mariannes slekt ble det snakket om at de muligens også hadde........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
