Neste kamp på Direktesport:
Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den består av ekstremt mange ulike elementer og det kan være nok at ett av dem går feil selv om man skulle lykkes med alle de andre.
Ikke minst gjelder dette alt som skjer innenfor 16-meterne.
En Odin Bjørtuft som skaper straffe, en Nino Zugelj som bommer på åpent mål, en Adam Sørensen som presser for dårlig, en Kjetil Haug som feilberegner ballbanen.
Og to kamper med et solid overtak mot Ajax ender med et bittert tap.
Noe skyldes åpenbart uflaks - aldri i livet om Kenneth Taylors seiersmål var noe annet enn et vådeskudd - noe skyldes dommeravgjørelser som gjerne går mot de små lagene i Europa, og noe skyldes sikkert også manglende ferdighet i avgjørende øyeblikk.
Men det er begynt å bli noen slike øyeblikk for Bodø/Glimt.
Kolapsen borte mot Roma i påska 2022. Tapet i ekstraomganger mot Dynamo Zagreb i forrige kvalifisering til Champions League.
To cupfinaletap mot Molde, begge etter seine scoringer.
Jeg så torsdagens kamp mot Ajax fra første rad på Aspmyra, sammen med to venner fra Oslo.
Det var deres første live-kamp med Glimt, og de var imponert.
Men i kanskje enda større grad lot de seg irritere over Ajax og deres kynisme.
Det handlet om spillere som gikk i bakken med tilsynelatende voldsomme smerter bare en Glimt-spiller kom nær dem.
For å sprette opp sekunder senere, helt friske og uten tegn til verken smerte eller bevegelseshemming.
Det bidro til å stykke opp kampene og sørget for å dempe tempoet kraftig, en del av spillet der Glimt var klart best.
Nå er slett ikke Ajax det mest kyniske av europeiske topplag, men kyniske nok til å bruke de metoder som skal til for å ta stinget ut av motstanderlagets angrepsspill.
Dette handler ikke om at Bodø/Glimt skal ty til samme metoder, men laget trenger å utvikle en økt kynisme i visse kamper, særlig når kampen går mot slutten og de leder.
Som i Amsterdam.
Da er det lov å bare beine ballen opp på tribunen, ja, til og med bruke litt ekstra tid når man felles og ligger på bakken.
Denne mangelen på kynisme er noe Bodø/Glimt i stor grad deler med resten av norsk fotball.
Vi har et selvbilde og en egenoppfatning som gjør at de sitter svært langt inne å bruke slike metoder.
Det norske landslaget er et godt eksempel, de også har en tendens til å tape kamper mot slutten.
Selv kamper der de dominerer, som mot Skottland sist.
Molde er et annet eksempel.
De var klart bedre enn Galatasaray i begge fjorårets kvalifiseringskamper for Champions League.
Likevel tapt de til slutt klart, delvis på grunn av samme uflaks som rammet Glimt mot Ajax, men også fordi de i begge kampene slapp inn mål etter at 90 minutter var spilt.
Norge er et samfunn der vi har en høy grad av tillit til hverandre.
Det er en av vår fremste styrker, og skyldes i stor grad at vi stort sett behandler hverandre godt. Men denne tilliten har også en mørkere side.
Blant annet beskrevet av Nina Witoszek og Eva Joly i boka «Det blåøyde riket".
Boka har undertittelen "Norske tillitspatologier", og forfatterne hevder at vår nesten blinde tillit til hverandre gjør at vi blunder for åpenbar korrupsjon og maktmenneskers misbruk av vår tillit til dem.
Selv om de to nok tar litt hardt i, har de et åpenbart poeng: For mye naivitet har sin pris.
Norge har også en fotball som sjelden har gjort det godt internasjonalt.
Derfor spiller norske lag sjelden kamper der titler står på spill.
Det finnes unntak, som landslaget under Drillo og Rosenborg under Eggen, men heller ikke de kom til finaler.
Dermed er det på mange måter litt upløyd territorium Bodø/Glimt befinner seg på, men ikke helt.
De har spilt fem sesonger sammenhengende i Europa.
De har spilt en kvartfinale i en europeiske turnering, og vært minutter unna å kvalifisere seg til Champions League.
De har gjort det gjennom en fotball som har vært åpen og attraktiv.
Det har gitt dem fans over hele verden, og en oppmerksomhet i internasjonal presse andre lag bare kan drømme om.
Mye av det har handlet om Kjetil Knutsen, mirakelmannene som har sapt europeisk gull av norsk gråstein.
Et lag - og en trener - som hadde basert sitt spill på defensivitet, feighet og kynisme ville aldri kunnet bli så respektert, ja, nesten elsket i den internasjonale fotballverden.
Dette handler derfor ikke om et ønske om at Bodø/Glimt skal legge bort sin offensive champagnefotball.
Det handler om at det enkelte ganger kan være lurt å korke champagneflaska, og nøye seg med vann fra kranen.
Seigtflytende, flatt og kjedelig, men en del av den norske sikringskosten som ordner seier og videre avansement.
Om bare noen måneder skal Bodø/Glimt tilbake til Europa igjen. Tilbake til kamper som langt overgår bataljene mot Ajax i betydning.
Fordi de kan åpne for et norsk lag i et gruppespill i Champions League for første gang siden 2007/08.
Det blir vanskelig nok å nå dit, antakelig vil de møte et lag som er klart bedre enn Ajax i den siste play-opp-kampen.
Da må i det minste all naivitet legges igjen i garderoben.
Er det noen som kan sørge for det er Kjetil Knutsen. Ike bare fordi han er en strålende trener, men fordi han også kommer fra landets klart minst beskjedne by.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
