Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fire spillere med ulike motiver, og ulike vurderinger av hva som gagner deres karriere best.
Så hvem av dem gjør rett? Det kan kun framtiden avgjøre.
Verken Bassi eller Sjøvold gjorde seg bort mot Sarpsborg.
Snarere tvert om; Bassi var en av banens beste i andre omgang og Sjøvold fylte sin favorittrolle på midtbanen med styrke.
Men begge havner nesten garantert tilbake på benken når alvoret starter.
Og Sjøvold brukes mer på backen enn midtbanen.
Hvor lenge vil de ha tålmodighet til å leve med det?
Sjøvold fram til 2028 i hvert fall, skal vi tro hans kontraktsforlengelse fra denne uken.
Samme tålmodighet har ikke Isak Helstad Amundsens og Tobias Gulliksen.
Selv om deres historie er ulik. Helstad Amundsen har vært seks år i Glimt, Gulliksen seks måneder.
Helstad Amundsens må derfor sies å ha hatt relativ stor tålmodighet, han har stort sett blitt på benken mens Glimt har hentet inn stadig nye midtstoppere; Lode, Bjørtuft, Pedersen.
At tålmodigheten til slutt tok slutt er derfor forståelig.
Det er litt mer vanskelig å forstå Gulliksens hastverk med å komme seg videre.
Bortsett fra at han - i motsetning til Helstad Amundsen - kom til Glimt som kommende storstjerne, til en svært høy pris.
Nå drar han til Djurgården, og anklagers av Glimt-fansen for å mangle tålmodighet.
Det er et interessant argument, som kan snus på hodet.
Bare se på Alexander Sørloth.
Han kom til Bodø/Glimt fra Rosenborg 19 år gammel, rett fra gutterommet og reservebenken.
Sørloth kom fordi han hadde mistet tålmodigheten med Rosenborg.
Starten i Glimt var ikke særlig lovende.
Målene uteble og etter at Glimt hadde tapt hjemme mot et Haugesund redusert til ni mann beskrev ANs børssetter innbytter Sørloth slik: Presterte å bomme fra tre meter. Fy!
Så snudde det, både for Glimt og Sørloth.
Han både scoret og hadde assist i en overraskende borteseier mot Vålerenga og etter det vant Glimt seks kamper på rad, ny klubbrekord.
Så kom høydepunktet i Alexander Sørloths Glimt-karriere; fire mål i en 5-1-kamp mot Start. Også det klubbrekord.
Resten er som de sier historie.
Den høsten signerte Alexander Sørloth for nederlandske Groningen, siden har han spilt for blant annet Crystal Palace, Trabzonspor, RB Leipzig, Real Sociedad og nå Villareal der han er blitt en av laget mest sentrale spiller.
Han er også fast på det norske landslaget og er nok pr nå Norges beste spiss, etter fenomenet Erling Braut Haaland.
Kontrafaktisk historieskriving er en usikker øvelse, men det må være lov å spørre: Ville det samme ha skjedd om Alexander Sørloth hadde vært tålmodig?
Om han hadde vært fornøyd med en plass på Rosenborgs reservebenk?
I konkurranse med spisskjemper som Alexander Søderlund (30 mål i 2015) og Pål-André Helland (25 mål).
Nå er ikke Glimt-fansen alene om å synes at det gjeveste i verden bør være å spille for deres klubb, og at det å forlate klubben er et tegn på både utålmodighet og umodenhet.
Da Daniel Bassi dro fra TIL til Glimt - også han 19 år gammel - ble det ikke bare sett på som et forræderi, men også et trekk styrt av lyst på penger og ikke et ønske om å utvikle seg spillemessig.
Man kan alltid spørre om Bassi gjorde det rette; han har fått lite spilletid i Bodø/Glimt.
Kanskje ville han fått mer i TIL. Slik en annen tromsøværing kanskje kunne vært litt mer tålmodig før han gikk fra TUIL til Glimt - eller fra Glimt til Groningen: Sebastian Tounekti.
Nå spiller han for Haugesund, der han i fjor ble avspist med 76 minutter spilletid fordelt på sju korte innhopp.
Å ha tålmodighet kan altså lønne seg, men Alexander Sørlother ikke det eneste eksempel på at det motsatte kan være enda mer lønnsomt.
Kevin de Bruyne satt tre år på Chelseas reservebenk før han dro til Wolfsburg. Mo Salah satt på samme benk i to år, før han dro til Roma.
Og for begge, som for Sørloth: resten er historie.
Bodø/Glimt er ikke Chelsea, men det finnes likhetstrekk. Som det gjør med Rosenborg i deres glansdager.
Sterk økonomi gjør det mulig å kjøpe omtrent de spillere man ønskes, i hvert fall innenlands.
Det gir sterke lag, men også en ekstremt sterk kamp om plassene på laget.
Å håndtere det krever ikke bare en sterk trener, men også en trener med evnen til å håndtere mennesker - og deres skuffelser.
Chelsea hadde det i Mourinho, Rosenborg hadde det i Eggen og Glimt har det i Knutsen.
Men det krever i tillegg en meget bevisst utlåns- og salgspolitikk.
På det området har Bodø/Glimt vært ekstremt aktive de siste fem årene.
Over 100 spiller har kommet - og gått. Noen har blitt en stor suksess, andre har relativt raskt vandret videre.
Noen av dem igjen har skapt seg gode karrierer andre steder, andre har stagnert.
Og igjen; det samme kunne skjedd om de hadde blitt i Bodø/Glimt.
Denne type spillerlogistikk er nemlig også en form for gambling, både for klubb og spillere.
Og da er det som det heter i Kenny Rogers gamle superhit "The Gambler": "You've got to know when to hold 'em, know when to fold 'em".
Akkurat det er ingen presis kunnskap, fordi tilfeldigheter alltid er en del av spillet.
Hadde for eksempel ikke Sondre Brunstad Fet blitt skadd; ville Hugo Vetlesen da fått sjansen på Glimts midtbane?
Ville han i så fall blitt? Eller ville også hans tålmodighet tatt slutt?
Vi får aldri svaret, men det kan vi fremdeles få når det gjelder Tobias Gulliksen.
Blir han en suksess i Djurgården gjorde han antakelig rett.
Hvis ikke vil han ha kastet Glimt-kortene sine alt for tidlig.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
