Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I år 1239 og 1251 fikk først bjarmere og senere finner/kareler lov av kong Håkon IV Håkonson til å bosette seg i en del fjorder i Nord-Norge, område rundt Malangen og Tysfjord.
Bjarmere og finner var på flukt vestover, de ble fordrevet av mongoler og tartarer (1220 – 1360). Bjarmerne var kjent som fastboende jordbrukere, dyktige båtbyggere og tømmermenn.
«Finn» var en samle betegnelse på fastboende folk og jegere fra (Bjarmeland) De må ha vert populære innvandrere, for de fikk odelsrett – «finneodel». Den beholdt de fram til år 1780. De gikk inn i det norrøne samfunnet og ble en del av det. Den andre grunnen var at de gikk inn i «leidangen», og forsvarte landet mot farer fra øst.
Påstanden om kong Håkon IV, asyl til finner og bjarmere i henholdsvis 1238 og 1251. Ble skrevet like etter hans død.
350 år senere dukker Lagmann Peder Hansen Schønnebøl opp, han får referert avtalen av de Finner/ Bjarmere som bodde i Tysfjord. Da blir historien med ett bekreftet. De kom med opplysningen om privilegiet «finneodel». I Tysfjord fantes det 500 mennesker med «finneoden» i 1590. Det er god grunn til å undres over hvor mange som fantes i Malangen og nordover.
Finnerydnings-plasser finnes det i hopetall i Tysfjord.
Nåtidens samiske historie fortellere har med kløkt omskrevet sjøfinn/fjordfinn til «sjøsame». Uten historisk bevis eller fakta. Historieforfalskningen virker. Mange sitter igjen med den villfarelsen at det fantes en sjøsamisk befolkning i området.
Sogneprest E. Schytte fra Bodø skriver i 1789. «Disse sjøfinnene ville ikke hede lapper, ensjønt de ere det, men finner». Den 9.7.1780 ble den siste finnerydnings plassen i Tysfjord skyldsatt og ført inn i matrikkelen, og finneodelen er ute av historien.
Etter finneodelens tid, ga ikke det å være sjø finn noen skattemessige fordeler. De ble norske borgere på lik linje med den norske befolkningen. Språket de snakket var et finsk urgisk språk kalt finne giella. Det fantes enda noen som snakket finne giella fram til 40–50 tallet.
Peter J.S. Østbye var den første sogneprest i Tysfjord 1867–1874. Han skriver dette om Sjøfinner og Lulesamene: «Præstegjeldet, som kun bestaar af 1400 indvaanere deraf 150 lapper (Hvilke siste boede ganske isolerede fra den øvrige Befolkningen i en Sidefjord ved navn Hellemofjord). Det er sansynligt, at Finnene langt opp i Tiden have dannet Hoved befolkningen. En stor Del af denne, som nu er fuldkommen fornordnorsket både med hensyn til sprog, Klæsdrakt og levevis er oprindelig ægte Finner».
Petter Dass skriver i Nordlands Trompet. (1690) «Nå har vi fått nye innvandrere fra øst»
At dette er nye innvandre går det klart frem av Nordlands Trompet, for her blir «finn» og «lapp» beskrevet som to ulike folk. Et helt kapittel omhandler «finner» og «lapper». I tillegg understrekes det i beskrivelsen av «finner», som etablerte jordbrukere og dyktige båtbyggere.
Petter Dass beskriver «finner» og «lapper» som to ulike folk, han forteller at «Finnene» har en mye lengre historie i Norge enn «lappene»
Vi som er etterkommere av denne «fornorskede» befolkningen skulle jo lide av langtids skader etter det vi ble utsatt for, men jeg kjenner ingen med slike problemer som samene har. Undres på om det er noe i den samiske kulturen som påfører dem slik smerte?
Det som irriterer en del, er at alle sjøfinne navnene ble omskrevet til lulesamisk, da Tysfjord ble samespråklig kommune. Historisk grunnløst, og unødig maktbruk av den innvandrer gruppen som kom sist til området.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
Det glemte folket
9
0
15.02.2024
Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I år 1239 og 1251 fikk først bjarmere og senere finner/kareler lov av kong Håkon IV Håkonson til å bosette seg i en del fjorder i Nord-Norge, område rundt Malangen og Tysfjord.
Bjarmere og finner var på flukt vestover, de ble fordrevet av mongoler og tartarer (1220 – 1360). Bjarmerne var kjent som fastboende jordbrukere, dyktige båtbyggere og tømmermenn.
«Finn» var en samle betegnelse på fastboende folk og jegere fra (Bjarmeland) De må ha vert populære innvandrere, for de fikk odelsrett – «finneodel». Den beholdt de fram til år 1780. De gikk inn i det norrøne samfunnet og ble en del av det. Den andre grunnen var at de gikk inn i «leidangen», og forsvarte landet mot farer fra øst.
Påstanden om kong Håkon IV, asyl til finner og bjarmere i henholdsvis 1238 og 1251. Ble skrevet........
© Avisa Nordland
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
