Det tar sjelden lang tid etter at en folkekjær artist har dødd, at kravet dukker opp i sosiale medier og kommentarer. Hen må begraves på statens bekostning. Det synes av og til som en helt nødvendig konklusjon på at artisten har betydd så mye for så mange og har utløst en slags kollektiv landesorg. Alt annet ville være en forbigåelse og en nedvurdering av artistens betydning. Hvis staten ikke besørger begravelsen, har da artisten betydd noe utover tida hen levde i?

Det skjedde selvfølgelig også i forbindelse med Lillebjørn Nilsens bortgang denne uka. Vi i Dagbladet kan knapt komme på noen artist som bedre hadde fortjent en slik anerkjennelse uten at vi skal stille krav om det. Han er med rette omtalt som vår tids Alf Prøysen og kommer til å stå som en bauta i norsk vise- og kulturhistorie i overskuelig framtid. Barn som ennå ikke er født kommer til å synge «Barn av regnbuen», «Tanta til Beate» og «Godnatt Oslo». Det er verdt å hedre. Men så er det Ole Paus, en annen mester og genial ordsmed som gikk bort for kort tid siden. Hvorfor ble ikke han begravet på statens bekostning?

Slik går debatten blant folk om en ordning som langt i fra er så alminnelig som folk synes å tro. Siden staten første gang tok regningen for en begravelse av den siste gjenlevende eidsvollsmann i 1881, er bare rundt 100 personer viet den samme æren. På listen står mange av klassikerne; Henrik Ibsen, Edvard Grieg, Frithjof Nansen, men hederen ble like ofte viet politikere, embetsmenn og forskere. De to sistnevnte kategorier kan neppe kalles folkekjære som i nyere tid har blitt et viktig kriterie. Kvinner er det få av, som vanlig på slike lister. De er gjerne foregangskvinner som Grete Waitz, Rosemarie Køhn, Kim Friele og Shabana Rehman, mens mennene oftere er motstandshelter.

Det er faktisk ingen formelle regler for hvem som kvalifiserer til statlig begravelse. Det er den til enhver tid sittende regjering som bestemmer. Noen ganger kan man mistenke at ønsket er å sende et politisk signal, men oftere virker det mer tilfeldig i den forstand at de fleste straks kan settes opp mot en minst like verdig kandidat, avhengig av smak og tilhørighet.

Mens det for noen tiår siden var en uvanlig begivenhet å bli begravet på statens regning, kan det virke som mange i dag ser det nærmest som en kåring hele folket bør delta i. Diskusjonen går høylytt om Lillebjørn Nilsen fortjener en slik ære mer enn Ole Paus. Det er unødvendig, nesten litt uverdig. Begges ettermæle vil leve godt videre uavhengig av hvem som betalte for begravelsen.

Samtidig er den tradisjonsrike ordningen verdt å ta vare på. Dagbladet er ikke altfor glad i kongers fortjenestemedaljer, men et aldri så lite nikk på reisen til folk som har satt dype spor i det norske samfunnet, er en gest som omfavner flere enn avdøde. Ordningen er kanskje ikke perfekt, men den følger langsomt med i tiden.