De siste tiårene er det avdekket hundrevis av saker der begrepet «tapt barndom» er brukt. Det handler om overgrep mot barn som har vært under barnevernets omsorg, men det handler også om mangel på innsats fra det offentlige overfor barn som vokser opp under uverdige forhold.

Mange har aldri fått anledning til å ta et oppgjør med sin tapte barndom. Andre mangler krefter til å for eksempel kreve erstatning av de ansvarlige kommunene. Og blant kommunene har praksis vært svært forskjellig og generelt sett svært restriktiv. Uansett har dette vært et område der Norge har sviktet monumentalt og der forskjellene har vært store.

Dessverre mangler det fortsatt koordinerte og standardiserte nasjonale ordninger for å rydde opp i dette. Folk som allerede er i dyp krise er blitt overlatt til seg selv. Da møter de ofte rigide kommunale saksbehandlingsregler. En vanlig sperre for det å bli hørt er at kommunene argumenterer med at eventuelle krav er foreldet. Rent juridisk har dette ofte vært riktig. Det er også gode grunner for å ha foreldelsesregler både for økonomiske krav og andre forhold, men noen ganger er slike prosesser tjent med at de ikke rettsliggjøres fullstendig.

Dette ser det blant annet ut til at flertallskonstellasjonen i Stavanger bystyre har forstått. Ordfører Sissel Knutsen Hegdal (H) sier til Stavanger Aftenblad at det skal bli slutt på at kommunen påberoper seg foreldelse i erstatningssaker som skyldes manglende eller feil inngripen fra barneverntjesten. «Å bearbeide traumer fra en vond barndom som står i veien for et godt voksenliv skal ikke ha noen foreldelsesfrist,» fastslår ordføreren. Dette er gode og presise ord, som bør adopteres av andre.

Det vil aldri bli fritt fram når det gjelder å gi oppreisning til personer som i voksen alder lider på grunn av traumer, manglende utdannelse eller kanskje er blitt uføre på grunn av forsømmelser i barndommen. Å fjerne foreldelsesregelen er et skritt på veien og det vil også gjøre det lettere å kunne få en løsning utenfor det tungrodde rettsapparatet. Fortsatt gjenstår det utredningsarbeid og viktige vedtak i Stavanger, men det er fritt fram for andre kommuner å gå i gang med lignende arbeid. Og fortsatt er det grunn til å etterlyse nasjonale retningslinjer som sikrer likhet og erkjenner det offentliges ansvar i disse altfor mange og svært unødvendige sakene.