Stiftelsen Fritt Ord fyller 50 år i år. Med et uttalt formål om å fremme ytringsfriheten, spiller de en viktig rolle i det norske ordskiftet. I forbindelse med jubileet kommer også boka «Et fritt ord. Stiftelse og samfunn 1974-2024», med historiker Hilde Gunn Slottemo som forfatter og Aschehoug som utgiver.

Det er ingen tvil om at stiftelsen, særlig på 2000-tallet, har bidratt til meningsmangfold gjennom sin støtte til utsatte miljøer, som for eksempel kunst- og kulturanmeldere. Mange viktige bøker er blitt til på grunn av bidrag fra stiftelsen, det samme gjelder avisprosjekter. I tillegg har de lagt vekt på å løfte såkalte kontrære stemmer.

Det siste kom kanskje tydeligst til uttrykk da filosofen Nina Karin Monsen i 2009 fikk Fritt Ords pris på 400 000 kroner etter en bokutgivelse der hun blant annet agiterte mot andre ekteskapsformer enn det tradisjonelle, heterofile. Den utdelingen ble det bråk av, men det var viktig for Fritt Ord å markere at de ikke ønsker å fremme synspunkter som kommer fra ett bestemt ståsted.

Under lanseringen av jubileumsboka var forfatteren også inne på at jubilanten også har vært fraværende i viktige ytringsfrihetsspørsmål. For eksempel under karikaturstriden og i forbindelse med den skandaløse forhåndssensuren av filmen «Life of Brian» i 1979.

Hun pekte derimot også på at et viktig formål for stiftelsen, var å bidra til kontroll over blad- og avisdistrubutøren Narvesen, som bidro til å spre det norske mediemangfoldet. Narvesen ble etter hvert en tilnærmet monopolist, som også tok egne grep for å vurdere hva som skulle stå i bladhyllene deres. Kritikken mot selskapet var sterk også i andre ytringsfrihetsspørsmål, noe som førte til at presseorganisasjonene trakk seg fra samarbeidet om den såkalte Narvesen-prisen og opprettet Den store journalistprisen.

Derfor var det også med lettelse at Fritt Ord i 2001 kunne selge sine siste Narvesen-aksjer. Det ga dem mer frihet, men først og fremst mer penger.

De strør ut millioner av kroner hvert år. Dagbladet og dagbladjournalister er blant de som har mottatt store beløp. Dette er selvsagt ikke uproblematisk. Motivene er hederlige, men at en enkeltorganisasjon er i stand til å delfinansiere så mange stemmer, også i de redaktørstyrte mediene, har sine ulemper.

Det er likevel ikke noe som tyder på at de bruker pengemakten til å ensrette debatten. I et samfunn som ellers er svært fattig på rikfolk som vil bruke penger på denne type innsats, har stiftelsen navigert fornuftig. Fritt Ord er blitt en viktig bidragsyter når det gjelder å verne og styrke ytringsfriheten.