Det var en ren tilfeldighet: 8. mars gjorde Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan det klart at lokalvalget 31. mars er hans siste valg. Samtidig kommer den lenge etterlengtede boka til Stian Bromark «Tyrkia. Landet mellom to verdener».
Er du først og fremst opptatt av den rike og fascinerende historien til den ett hundre år gamle republikken Tyrkia med et historisk tilbakeblikk på Det osmanske riket, kan du lese boka fra begynnelsen. Er du nysgjerrig på nåtida og vil vite hvorfor Erdogan planlegger sin sorti, kan du begynne med bokas siste kapittel.
26. februar fylte Erdogan 70 år – ingen alder for en mann som på mange måter stiller i samme klasse som Donald Trump og Vladimir Putin når det kommer til trua på seg sjøl.
Alt tydet på at han, gjennom parlamentariske krumspring, ville klare å gjøre seg til leder livet ut. Nå gir han seg om fire år.
For noe har skjedd i Tyrkia.
Recep Tayyip Erdogan er de siste åra blitt svekket politisk. Og her drar Stian Bromark inn ungdommen, mange av dem født rundt 2003 da Erdogan overtok som president, og som dermed var vitner til økonomisk vekst og optimisme.
Erdogans religiøse parti, AKP, sto i begynnelsen for en politikk som flere kalte islam-demokratisk, en slags islam light. Det ble innført flere demokratiske friheter og Tyrkia så ut til å være på vei inn i EU.
Så, i løpet av få år snudde det meste, EU-medlemskapet glapp, Erdogan ble mer autoritær, ytringsfriheten ble svekket og fengslene igjen fylt opp med politiske fanger.
Og ikke minst har Tyrkia de siste fem åra balansert på konkursens rand.
Høsten 2022 var inflasjonen på 85 prosent. I midten av november i fjor måtte Erdogan øke renta til 40 prosent, og i januar i år ble det meldt at det var mangel på essensielle varer i butikkene.
Og det er her Bromarks analyse kommer inn: Nesten halvparten av Tyrkias innbyggere er under 30 år. Halvparten av disse igjen er mellom 15 og 29 år.
Undersøkelser tyder på at Tyrkias unge er blitt langt mer sekulære, moderne og tolerante de siste åra.
De er eksperter på sosiale medier og bruker Facebook og X (Twitter) for å orientere seg, som underholdning og til å mobilisere når de mener regjeringen gjør noe galt. De er urbane, de vil ha jobb, tjene penger, ta seg en drink i parken og kysse på gata, som Bromark skriver.
Dagens tyrkiske kvinner vil være sjef i eget hus og ha bedre økonomi enn deres mødre og bestemødre hadde, uavhengig om de går med slør eller ikke.
Kanskje er Bromark litt vel optimistisk, for det er en kjensgjerning at religionen står sterkt også blant unge. Da Erdogan kom til makta, gikk 60 000 barn på religiøse skoler, i 2017 var tallet 1,1 million. Religionsundervisning er obligatorisk på alle skoler.
Men Bromark peker ikke bare på ungdommen, men også folk generelt. Selv om tyrkerne hittil ofte har stemt med hjertet, vil de trolig stemme mer med lommeboka nå som de økonomiske tidene er dårlige. Det kan være en av årsakene til at AKP tapte lokalvalgene i Istanbul og Ankara i 2018.
I bokas siste kapittel skulle jeg ønske meg mer om dagens tyrkiske utenrikspolitikk.
Det satt langt inne for Erdogan å godkjenne svensk Nato-medlemskap, der han gikk hardt ut spesielt mot Sveriges relativt liberale holdning overfor medlemmer av den kurdiske PPK-bevegelsen, som Erdogan mener er en terrororganisasjon.
Sveriges knefall overfor flere av Erdogans krav, gavnet nok presidentens oppslutning blant Tyrkias mange nasjonalister, men neppe blant dem som fremdeles håper på tyrkisk EU-medlemskap.
Og hvordan vil det gå med Erdogans balansegang mellom Russland og Ukraina i den pågående krigen?
Også når det gjelder Gaza-krigen, ønsker Erdogan å spille en viktig meklerrolle, men hans beinharde kritikk av Israels framferd overfor palestinerne den siste tida, har gjort israelerne rasende. Dermed vil den tyrkiske presidenten neppe bli viktig i arbeidet med å få til en våpenhvile eller mulig fredsløsning mellom israelerne og palestinerne.
Tyrkia har alltid vært fullt av kontraster og splittet mellom sekulære og religiøse. Gjennom årelang jobbing med Tyrkia, gir Bromark et innblikk i hvor komplekst, konfliktfylt, selvmotsigende og schizofrent landet er.
Samtidig blir vi i boka kjent med mennesker som gir en forklaring på hvorfor det tyrkiske samfunnet er som det er.
Og her er gode anekdoter og mye nytt stoff – også for en som følger Tyrkia nøye.
Jeg skrev innledningsvis at Erdogan er Tyrkias 37. sultan. Sultanen var statsoverhode og et uttrykk for absolutt makt i det osmanske riket som eksisterte fra 1300 til 1922, da den siste sultanen ble sendt i eksil.
I boka argumenter Stian Bromark godt for hvorfor den tyrkiske landsfaderen Mustafa Kemal Atatürk også kan regnes som en sultan.
Dermed må Erdogan betegnes som nummer 38 i rekka.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Abbas Juma
Michael Kwet
visit website
