I 60 år var Henry Kissinger internasjonal politikks superstjerne. Alltid relevant. Alltid kontroversiell. Alltid beredt til å kommentere verdens skjeve gang. Som president Richard Nixons sikkerhetspolitiske rådgiver og utenriksminister på 1960- og 70-tallet var han mannen som drev avspenningspolitikk overfor Sovjetunionen, åpnet opp forholdet til Kina, og på mesterlig vis spilte de to kommunistiske gigantene ut mot hverandre. Og han var mannen som forhandlet aktivt om fred i Midtøsten, mellom Israel og dets naboer, og arkitekten bak den første fredsavtalen mellom Israel og Egypt. Også her var distinksjonen mellom aktivt og hyperaktivt diplomati hårfin.
Men Kissinger var også mannen som orkestrerte drapet på Chiles demokratisk valgte sosialistiske president Salvador Allende, og sørget for å innsette en militær diktator, Augusto Pinichet, som terroriserte landet i nesten 20 år. Og han var mannen som bombet Vietnam og Cambodia sønder og sammen, og fikk tidenes mest kritiserte Nobels fredspris for - omtrent - nettopp dette. Som politisk leder i verdens mektigste land i det som fortsatt var en slags post- eller ny-imperialismens tidsalder, hadde han selvfølgelig blod på hendene.
Han var uansett høyt og lavt for sitt kjære USA. Og etter at han var ferdig som utenriksminister som 54-åring i 1977 så reiste han rundt som den eldre statsmann han utvilsomt var. Han spilte rollen som internasjonal politikks orakel, og så seint som i sommer, da han fylte hundre år, tegnet og forklarte han innsiktsfullt om blant annet krigen i Ukraina, som han mente måtte inn i Nato, nå, og om vår tids Russland. Her snudde han, og byttet posisjon etter Putins store invasjons-forsøk i februar i fjor. Han mente USA hadde ti år på seg for å unngå en 3. verdenskrig med Kina. Og han kunne fortelle at han holdt på med ei bok om kunstig intelligens. Mens verdens klokeste tidsskrifter og aviser lyttet.
Henry Kissinger var sin tid. Helt fra han som guttunge ble banket opp av nazister i hjembyen Fürt i Bayern fordi han var jøde. Han var så absolutt sin tid da han som 15-åring emigrerte til USA i 1938. Og da han som en akademisk superstjerne studerte på Harward, til han som utenriksminister dominerte internasjonal politikk og diplomati, og i mange ti-år spilte rollen som politikkens grand old man. Hans skarrende r-er, fortsatt tyske diksjon, dype stemme, og dvelende, ord-letende språk, bidro til rollen som orakel. Han kledde den godt, selv med blod på hendene.
Kissingers akademiske forutsetninger var det få som stilte spørsmålstegn ved. Med politikken var det annerledes. Han var ingen typisk republikaner, og selvsagt slett ingen trumpist. Han var tvert imot kontroversiell, også blant USAs konservative. For hva var avspennings-politikken overfor Sovjetunionen hvis det ikke var 1960- og 70-åras appeasement? Ettergivenhet overfor diktaturet? Og hva var tilnærmingen til massemorderen Mao Zedongs Kina, hvis det ikke var et svik mot USAs tapende venner fra den kinesiske borgerkrigen?
Jo, det var REALPOLITIKK, Henry Kissingers credo helt fra studiedagene på begynnelsen av 1950-tallet. Og så var det nettopp han, som republikaner, som kunne føre en avspenningspolitikk mot «det onde imperium» som seinere president Ronald Reagan kalle Sovjetunionen. Her førte Kissinger en politikk som ideologisk lå nærmere demokratene enn republikanerne i USA. Og han kunne gjøre det, fordi han som republikaner i mindre grad ville bli beskyldt for å være «soft on communism».
Henry Kissinger var fra gamledager, som flyktning fra nazistene. Han var en europeer i USA som ble en amerikansk superpatriot. Hans akademiske hovedspor var diplomati, og hans doktorgrad fra Harvard handlet om de europeiske stormaktenes vellykkede oppgjør etter Napoleonskrigene for 200 år siden, Den europeiske konsert. Temaet var det diplomatisk musikalske samspillet etter krigene, som forhindret større kriger i flere ti-år. Det var Mettercichs og Castlereaghs tid.
Og Henry Kissinger, som ville spille like harmonisk som sine historiske forbilder. Det klarte han ikke. Vietnam-krigen ble hans akilles-hæl, den lot seg slett ikke avslutte på noen som helst «verdig» måte slik Nixon og Kissinger insisterte på. I stedet ble Vietnam USAs store nederlag i etterkrigstida, og et ulykkelig frampek til USAs moderne kriger i Irak og Afghanistan. Det siste ville den ærekjære nestoren sikkert argumentert kraftig imot. Men nå er det for seint.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
