Planen var å skrive om tanta til Beate.
Om hvordan hun i Lillebjørn Nilsens sang mener at Oslo var så mye bedre før. Og om hvordan hun tar feil. Fordi det Oslo hun opplevde, lever videre i Lillebjørn Nilsens musikk.
Kommer til å leve lenger enn noen av oss.
Planen var også å skrive om Oslo. Om hvordan Lillebjørn Nilsen satte ord på opplevelsen det er å komme fra denne byen, å leve her. Om hvordan man, når man hører musikken hans, kan kjenne lukten av asfalten, høre putringen fra bilene, kjenne den særegne Oslo-sola varme i ansiktet. Om hvordan hans musikalske arv lever videre gjennom Jokke og deLillos, gjennom Karpe og de andre Oslo-rapperne som beskriver hverdagslivet i byen vår i dag. Om det så er på Aleksander Kiellands plass, i Gamlebyen, Frognerparken, på Grønland eller på Furuset senter.
Planen var IKKE å begynne å grine på Dagbladet TV. Men det var altså før Lillebjørn Nilsens bisettelse i Oslo rådhus. Planen ble forandret. Og, jeg bare advarer på forhånd: Dette blir personlig.
Jeg har aldri likt «Barn av regnbuen». Gjennom hele barneskolen måtte vi synge Pete Seegers låt, som Lillebjørn Nilsen gjendiktet til norsk i 1973, på hver bidige skoleavslutning. Jeg gikk i det man kanskje kan omtale som en regnbueklasse på Årvoll skole, helt nederst i Groruddalen, og jeg syntes «Barn av regnbuen» var pompøs og teit. Men det som irriterte meg aller mest, var makten den hadde over meg. Selv om jeg ikke likte den, ble jeg alltid rørt. Hver gang jeg sang, måtte jeg kjempe hardt for å holde tårene unna. Og man kan ikke være ti år gammel og stå og sippe på skoleavslutning. Det er sosialt selvmord.
Derfor har jeg stort sett unngått den i ettertid.
FARVEL: Kisten med Lillebjørn Nilsen bæres ut fra Oslo rådhus. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Men de siste dagene har jeg tenkt mye på hvordan Lillebjørn Nilsen faktisk har påvirket livene våre her i Norge. Uten at vi selv kanskje er klar over det. Jeg tror faktisk ikke jeg overdriver, når jeg sier at hvert eneste barn, i hver eneste klasse, på hver eneste skole, på hver eneste grisgrendte og forblåste knaus, har måttet forholde seg til «Barn av regnbuen». Hvis du skrur på hvilken som helst radiokanal, kan du plutselig høre «Stilleste gutt på sovesal 1» eller «Aleksander Kiellands plass». Den tidligere omtalte tanta til Beate er et begrep, og ikke nok med det, hun har også introdusert hele Norge for gitarkunstene til Django Reinhardt.
Lillebjørn Nilsens musikk har gjennomsyret samfunnet vårt i så stor grad, at vi ikke lenger tenker på den som Lillebjørn Nilsens musikk. Vi tenker på den som en del av oss selv. Vår egen barndom. Vår egen historie. Vårt eget liv.
Det var det jeg skulle komme til å innse i Oslo rådhus.
Jeg blir alltid rørt i begravelser. Det har ikke noe å si om jeg kjente personen eller ikke. Jeg kjente heller ikke Lillebjørn Nilsen, selv om jeg i mange år bodde et par hundre meter unna huset hans på Sagene. Men det er noe med den ekstreme nærheten til livet og døden, og hvordan denne nærheten formidles gjennom musikk, som alltid berører. Bisettelsen til Lillebjørn Nilsen, i vakre, vakre Oslo rådhus, med Åse Kleveland som guidet oss gjennom livet, døden og musikken hans, var både storslått og neddempet.
Akkurat som Lillebjørn Nilsen selv.
Men det som tok knekken på meg, var selvfølgelig «Barn av regnbuen». Før det, hadde blant annet de tre gjenlevende gitarkameratene spilt «Se alltid lyst på livet», «en av hans gladeste sanger», fordi det jo var «absolutt siste gang vi fire er samlet». Frida Ånnevik, Tuva Syvertsen, Marius Graff og Oslo strings hadde også en hjerteknusende versjon av «God natt Oslo». Det hele var en musikalsk begivenhet. En proff, men samtidig nær seanse.
Men så kom altså Bolteløkka jentekor ned trappa og begynte å synge «Barn av regnbuen», kisten til Lillebjørn Nilsen ble båret ut og blant de 900 menneskene var det knapt noen som sang med. Så rart, tenkte jeg, før jeg plutselig innså det åpenbare: Jeg var selvfølgelig ikke den eneste som ikke kan stå i mot «Barn av regnbuen».
Og det er faktisk helt umulig å synge med klump i halsen.
God natt, Lillebjørn
6
0
09.02.2024
Planen var å skrive om tanta til Beate.
Om hvordan hun i Lillebjørn Nilsens sang mener at Oslo var så mye bedre før. Og om hvordan hun tar feil. Fordi det Oslo hun opplevde, lever videre i Lillebjørn Nilsens musikk.
Kommer til å leve lenger enn noen av oss.
Planen var også å skrive om Oslo. Om hvordan Lillebjørn Nilsen satte ord på opplevelsen det er å komme fra denne byen, å leve her. Om hvordan man, når man hører musikken hans, kan kjenne lukten av asfalten, høre putringen fra bilene, kjenne den særegne Oslo-sola varme i ansiktet. Om hvordan hans musikalske arv lever videre gjennom Jokke og deLillos, gjennom Karpe og de andre Oslo-rapperne som beskriver hverdagslivet i byen vår i dag. Om det så er på Aleksander Kiellands plass, i Gamlebyen, Frognerparken, på Grønland eller på Furuset senter.
Planen var IKKE å begynne å grine på Dagbladet TV. Men det var altså før Lillebjørn Nilsens bisettelse i Oslo rådhus. Planen ble forandret. Og, jeg bare advarer på forhånd: Dette blir personlig.
Jeg har........
© Dagbladet
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Nikkei Editorial
Ali Fathollah-Nejad
Rami G Khouri
