Det er varmt inne og kaldt ute. Hele tjukke slekta er samla rundt julegrøten med røde kinn og stjerner i øya. Det er bare en litt snodig detalj.

Og den handler om mat. Du skjønner, bestemora mi var en usedvanlig klok dame. Oppvokst opp i mellomkrigstidas åk godt ute på den trønderske landsbygda, var hun en mester i å utnytte ressursene. Og å gjøre alle rundt seg glade.

Det tenker jeg alltid på når det nærmer seg jul.


Det var på den tida man hadde dypfryser. Sånn diger, som åpnes ovenfra og alltid var stappfull av nøye organiserte bokser av gammal mat. En saus som kunne brukes om igjen. Noe sopp eller bær fra tre-fire år tilbake. Hjemmebakt brød. Krydderurter fra gården. Sånne ting. Tror jeg i hvert fall. Jeg kikka aldri særlig nøye.

Ethvert måltid, nesten, kunne berikes med noe gamle greier fra frysern. Hun sparte både tid og penger på den måten. Men det viktigste var nok å ikke sløse. At alle ressursene skulle brukes. Det var vi vant til i familien, og det var topp.

Fram til denne jula, da.


[ Hva, har du pyntet juletreet allerede? At du ikke skammer deg! ]

Hu skulle nemlig lage julegrøt til hele slekta. Og vi var mange. Grøten sto på komfyren i timevis, det gikk liter på liter med melk oppi, mens stadig flere barnebarn og lignende rant inn fra fjernt og nært.

Vi gleda oss alle sammen, sjølsagt. Ingenting var så fint som å være en diger familie som kunne le og skravle og tenke og spise bestemora mi sin deilige julegrøt.

Men omtrent halvveis i matlaginga forsvant hu inn til dypfrysern. Hu mente nemlig at det lå en boks gammal rømmegrøt der inne et sted. Langt nede, sikkert. Den kunne hun jo finne fram nå for å spe på grøten med. Rømmegrøt er godt, og det gir grøten enda bedre smak. Og så fikk vi utnytta ressursene.

Etter en passe lang stund med romstering kom hun triumferende ut igjen med plastboksen i hendene. Nok en gang hadde hun hatt full kontroll på det umerkede inventaret i fryseren. Hun fikk av lokket, og en liters-stor frossen klomp med noe hvitt dumpa ned i grøtgryta. Det var fortsatt lenge til vi skulle spise, så den skulle få tid til å både tine og bli varm. Null stress.


[ Hver sommer tar jeg fram motorsaga og utvider kulturlandskapet. Med lån til godt over pipa ]

Barnebarna skulle bare ha det moro, så bestemora mi insisterte alltid på sjøl å dekke på bordet. Legge ut servietter. Blande saft. Og invitere alle til bords.

Og det var omtrent i det øyeblikket hun oppdaga det. Noen mistenkelige klumper i julegrøten. Det var visst ikke rømmegrøt likevel, i den boksen. Det var blomkålsuppe.

Så det blei den jula hvor hele familien satt som tente lys rundt halve julaften med gaffel i stedet for skje. For å pelle blomkålbiter ut av julegrøten.

Men med nok smør og kanel og sukker var det nesten ikke mulig å kjenne blomkålsmaken. Og så blei det jo en god historie av det til slutt.

God jul, a.

[ Dagsavisen følger Oslo-fotballen. Hør «Trikkeligaen» der du finner podkaster. ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

QOSHE - Den aller beste julegrøten - Aslak Borgersrud
menu_open
Columnists Actual . Favourites . Archive
We use cookies to provide some features and experiences in QOSHE

More information  .  Close
Aa Aa Aa
- A +

Den aller beste julegrøten

15 1
16.12.2023

Det er varmt inne og kaldt ute. Hele tjukke slekta er samla rundt julegrøten med røde kinn og stjerner i øya. Det er bare en litt snodig detalj.

Og den handler om mat. Du skjønner, bestemora mi var en usedvanlig klok dame. Oppvokst opp i mellomkrigstidas åk godt ute på den trønderske landsbygda, var hun en mester i å utnytte ressursene. Og å gjøre alle rundt seg glade.

Det tenker jeg alltid på når det nærmer seg jul.


Det var på den tida man hadde dypfryser. Sånn diger, som åpnes ovenfra og alltid var stappfull av nøye organiserte bokser av gammal mat. En saus som kunne brukes om igjen. Noe sopp eller bær fra tre-fire år tilbake. Hjemmebakt brød. Krydderurter fra gården. Sånne ting. Tror jeg i hvert fall. Jeg kikka aldri særlig........

© Dagsavisen


Get it on Google Play