I fjor høst startet datteren min på skolen. Og for få uker siden fikk hun iPaden med hjem fra skolen. Første helgen var hun helt oppslukt av nettbrettet. Stolt viste hun frem både språk og matte-apper. At dette fenger er det ingen tvil om.
På hennes skole har de både lærebøker og nettbrett. Men altfor ofte får vi høre at skjermen er blitt en erstatning for bøkene, og at blyanten er byttet ut med pekefingeren på iPaden. I det stille har det skjedd en enorm endring i våre barns hverdag.
Forfatter Tor Åge Bringsværd har sagt: «En bok er som en trampoline for fantasien. Den gir tanken noe å hoppe og sprette på». Det er godt sagt. Bøkene åpner nye fantasiverder vi ikke hadde fått tilgang til ellers. Og den gir oss muligheten til å forestille oss, skape, fantasere og kreere.
Bøkene til Bringsværd om «Ruffen» og «Karsten og Petra» har preget mang en barndom, og særlig den siste er en av de største norske barneboksuksessene noensinne. Bøkene har skapt mange leseopplevelser som barna kunne delta i.
Elise Waagen Elise Waagen er stortingsrepresentant og utdanningspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet. (Privat)
En god bok lar oss være med på å lage fortellingen. Denne evnen til å forestille oss ting, definerer oss på mange måter som mennesker.
Jeg var oppslukt i Harry Potter da jeg vokste opp. Jeg slukte bøkene om Harry, som bodde under trappa, og møtte Ronny og Hermine på det magiske trolldomsakademiet Galtvort.
Selvsagt var jeg medlem i Penny-klubben, og fikk tilsendt bøker og hefter i posten. Noen ganger kom det filmer, tegneserier og lydbøker også. Hver pakke var en overraskelse for en tenåringsjente. Det var Roald Dahl, med Charlie og sjokoladefabrikken og Georgs magiske medisin. Og så kom grøsserne, som var skumle og kule på samme tid.
Før jul leste min mor til meg, fra en liten kalenderbok med en ny del av historien hver dag. Jeg lurte og fantaserte om hva som kom til å skje i neste luke, og hvordan figurene i fortellingen så ut.
Ennå er det ingen fasit på det. Selv om jeg vet hvordan julekalenderen endte, er min egen forestilling like viktig som selve fortellingen. Poenget er: Jeg måtte forestille meg hvordan det skjedde.
I dag scroller unge på apper som TikTok, og får historiene ferdig servert. Det er gjerne korte videoer med klare budskap. Og det du liker, får du enda mer av. Slik blir TikTok selvforsterkende, og gir deg mer av det du vil ha – og mindre av det du ikke vet om.
Hvorfor godtar vi at elever i norske klasserom ikke har nok lærebøker? Eller at den eneste blyanten de kjenner er en Apple Pencil?
Barna sitter på nettbrettet og skriver, men de har ikke tastatur. Jeg har lyst til å rope: Putt iPaden i skapet og finn fram leseboka!
I august kom daværende kunnskapsmininster Tonje Brenna (Ap) med et etterlengtet løft for papirbøker: En ekstrabevilgning på 115 millioner til trykte lærebøker i skolen. Det var helt nødvendig, og viser en regjering som tar spørsmålet mer på alvor enn tidligere regjeringer. Men det er dessverre bare en brøkdel av behovet.
Som utdanningspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, er jeg grunnleggende bekymret for hvordan samfunnet vil se ut framover om lese- og skriveferdigheter går tapt. Vi kan ikke lenger sitte og se på at elevene i den norske skolen blir passivisert, heldigitale, og mister både håndskriften og grepet på blyanten.
Heldigvis fant Jon Fosse språket igjen, og ble en av våre viktigste forfattere i moderne tid.
I sitt gripende Nobel-foredrag fortalte Jon Fosse om at han nesten mistet språket på ungdomsskolen, da læreren ba ham om å lese høyt: «Det var på ein måte som om redsla tok språket frå meg, og at eg så å seia måtte ta det tilbake. Og skulle eg klara det kunne eg ikkje gjera det på andre sine vilkår, men på mine eigne. Eg byrja skriva eigne tekstar, små dikt, små forteljingar. Og eg opplevde at å gjera det gav meg tryggleik, gav meg det motsette av redsle. Eg fann liksom ein stad der inne i meg som var berre min, og frå den staden kunne eg skriva det som var berre mitt».
Heldigvis fant han språket igjen, og ble en av våre viktigste forfattere i moderne tid. Hadde vi fått Jon Fosse tilbake i språket om han fikk utdelt en iPad på første skoledag, og heller ble sendt inn i læringsapper og digitale programmer?
Vi bruker i dag store bistandsmidler for å lære barn i andre land å lese, skrive og regne. Det er veldig bra, fordi det er grunnlaget for læring, mestring og det å kunne greie seg selv i et moderne samfunn.
Men hvorfor godtar vi at elever i norske klasserom ikke har nok lærebøker? Eller at den eneste blyanten de kjenner er en Apple Pencil?
Alle barn fortjener å få utforske språket på egenhånd, og bli invitert inn i bøkenes verden. Selvsagt har foreldrene et ansvar, men alle elever møtes i skolen. Det er en av få fellesskapsarenaer vi har igjen.
Digitale hjelpemidler, som et nettbrett eller en PC, er et nettopp det: Et hjelpemiddel. De er ikke egne mål i seg selv, og de skal ikke erstatte bøkene eller blyantene.
La oss gjenreise skrivebøkene, de blanke tegnebøkene og fargeblyantene i skolen. Og la oss sikre elevene nok papirbøker til å være et reelt alternativ til iPaden.
Det kan høres ut som å gå tilbake i tid. I virkeligheten er det det motsatte: Det handler om å få en gjennomtenkt og pedagogisk forankret bruk av digitale hjelpemidler i skolen. Uten grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving er det vanskelig å være en aktiv deltager i samfunnet. Det handler om å gi neste generasjon muligheten til å delta på lik linje med den vi har fått.
Vi skal bruke teknologien for bedre læring og trivsel, og iPaden har kommet for å bli. Men digitale hjelpemidler, som et nettbrett eller en PC, er et nettopp det: Et hjelpemiddel. De er ikke egne mål i seg selv, og de skal ikke erstatte bøkene eller blyantene.
Alle de dyktige lærerne og fagpersonene i den norske skolen må ha tillit, nok tid og utstyret til å lage undervisningsopplegg tilpasset elevenes behov. Nå har det gått for langt. Vi må få blyanten, tegneboka og trykte lærebøker tilbake!
Det er mitt nyttårsønske for den norske skolen.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
