Det er mye snakk om de store byene Brussel og Washington om dagen, lederne av den såkalt frie verden sitter jo der og tar de store valgene. Denne uka har EU og USAs støtte til Ukraina blitt satt på store prøver. Men tro ikke på noen måte at dette er de andres krig.
Krigen mot Russland er også vår krig, og det overraskende Oslo-besøket Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj gjorde på vei hjem fra USA, understreker Norge og Nordens viktige symbolske rolle. Hans valg av havn på veien hjem til Kyiv var ingen tilfeldighet. Og det plasserer oss, Norge, midt i striden mot vår egen nabo, Russland.
Det trengs knapt sies, men vi lever i svært urovekkende tider. Mens Ola og Kari forståelig nok fortviler over økte rente som kjølig julepresang hilsen Norges Bank, pågår det et langt større drama der ute. Slutten på 2023 har satt på spissen alt man fryktet for Ukrainas evne til å stå imot den russiske aggresjonen.
Dessverre kan Vladimir Putin gå høytid og nyttår i møte i Kreml med en langt bedre følelse enn han kunne i fjor. Presidenten ter seg og ses på stadig mer som en slags seierherre, og i mars blir han gjenvalgt for seks nye år. Vestlige sanksjoner har ikke rokket ved hans politiske regime, russisk økonomi klarer seg godt og Ukrainas motoffensiv fislet ut. Han kan se vestover og tenke at mye går hans vei. For Zelenskyj derimot er det langt større grunn til mismot og uro. Særlig de politiske vindene i USA bringer isende kulde til korridorene i presidentpalasset i Kyiv.
[ Vi må belage oss på å jobbe lenger. Og det må være helt greit ]
Den ukrainske krigskassa er snart tom. I Washington kjempes det for en politisk løsning slik at det blir utløst midler til krig mot Putins invasjonshær. Men klimaet i amerikansk politikk er så lite konstruktivt at prosessen har gått i stå. Den republikanske opposisjonen mot Joe Biden vil ramme presidenten for enhver pris, og slik gjør de felles sak med Putin. Og den prisen kan bli betalt av ukrainerne. Først av ukrainerne, må det legges til. Så av oss alle.
I Brussel har pengestøtten sittet langt inne. Den europeiske enigheten om å støtte Ukraina slår sprekker. Tysland er bekymret for budsjettene. Ungarn har innsett at deres vei til makt er å bruke ethvert lands mulighet til å legge ned veto. Ungarns medgjørlighet er forhandlet over med milliarder euro i potten. Ved neste korsvei vil flere land kunne gjøre Ungarn selskap. Dette er tegn i tida. Det europeiske styringssystemet har vist sin svakhet. Neste år skal det velges nytt EU-parlament. Det er ventet å bli mer høyreorientert. Hvordan ville disse debattene om Ukraina arte seg i 2024, 2025 og 2026 når kostnader til en fremmed krig settes opp mot behov hos egen befolkning?
Det kan være at krigen i øst bare så vidt har begynt. Og hva skjer når milliardene ikke går til relativ suksess − Vestens innsats har tross alt bidratt til å holde Ukraina fritt og russerne i sjakk − men til et evig sort hull, til en seig kamp uten ende? Eller verre, hvem ønsker å bruke opp pengene på en tapt krig?
[ Vi har et skoleproblem. Men vi har også et samfunnsproblem ]
Onsdag møtte den lille kjempen Zelenskyj de nordiske statsministerne i Oslo. De fem statslederne var rørende tydelige i sin tilbakemelding: Norden vil støtte han og Ukraina «så lenge det er nødvendig». Det samme løftet ble gitt av Storbritannia i FN et par dager før. As long as it takes, dere.
Men sterke, betryggende ord fra Oslo og London betyr lite når USA og Joe Biden åpner opp for en helt ny fortolkning av tidligere avgitte løfter. For i sitt møte med Zelenskyj sa ikke presidenten det samme som han har sagt tidligere. Og nye signaler fra Washington setter alle andres ord og løfter i skyggen. For la det være helt klart, det er USA − og USA alene − som holder Ukrainas skjebne i sine hender.
For Biden, som har gjort støtten til Ukraina og kampen mot Putins autoritære nyimperialisme til sitt mest sentrale politiske prosjekt, sa ikke «så lenge det er nødvendig». Han understreket sin dype forpliktelse, men brukte ordene «as long as we can». Så lenge vi kan.
Man skal være forsiktig med å overfortolke den 81 år gamle presidentens ord, men tvilen ordvalget åpner for, illustrerer likevel hvor skjør den amerikanske støtten er. Dragkampen som pågår i Washington vil sannsynligvis i det minste utløse en del av de høyst nødvendige dollarene i denne omgang, men Biden vil tynes på veien. Og med amerikansk presidentvalg neste år, kan Biden ikke love evig støtte. Tar USA igjen et steg til høyre, som kan bety Donald Trumps retur, vil det sende USA, Ukraina og verden ut i ukjent terreng.
Fiona Hill, en av USAs fremste Russland-kjennere og politiske analytikere, ga denne uka et intervju med The Politico. Hennes analyse er ganske enkel: Krigen i øst er på et vippepunkt. Og amerikansk innenrikspolitikk er det største hinderet for Ukrainas mulige seier. Intervjuet var egnet til å ta nattesøvnen fra norgesvennen Zelenskyj. Og alle andre lesende, tenkende tilhengere av demokratiet. Det er ikke bare Ukrainas skjebne som avgjøres ved den mange titalls mil lange fronten øst i Europa, men også USAs framtid − og posisjon i verden. For ikke å snakke om Europas og vår egen sikkerhet.
[ Norges Bank overrasket ]
«For Putin er krigen i Ukraina en stedfortrederkrig mot USA, for å fjerne USA fra verdensscenen», sier Hill. «Problemet er at mange politikere er mindre opptatt av nasjonal, europeisk og internasjonal sikkerhet, og utenrikspolitikk, enn av å ydmyke Biden. Ukraina er nå blitt en slagmark for Amerika og Amerikas egen framtid, for vårt renommé og vårt lederskap», forklarer Fiona Hill.
Krigen i øst har bare vart siden i fjor. Men alarmen går allerede. Hva skjer hvis vestlige demokratier ikke lenger kan støtte Ukraina i stor nok grad og Putin vinner? Fiona Hill svarer: «Vi vil kaste oss over hverandre. Det vil ikke være noen mulighet for at det vil ende godt».
Tar vi USA ut av krigens ligning, kan det bli ubehagelig å være Ukrainas alliert − og Russlands nabo.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Snart senker natten seg
8
25
16.12.2023
Det er mye snakk om de store byene Brussel og Washington om dagen, lederne av den såkalt frie verden sitter jo der og tar de store valgene. Denne uka har EU og USAs støtte til Ukraina blitt satt på store prøver. Men tro ikke på noen måte at dette er de andres krig.
Krigen mot Russland er også vår krig, og det overraskende Oslo-besøket Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj gjorde på vei hjem fra USA, understreker Norge og Nordens viktige symbolske rolle. Hans valg av havn på veien hjem til Kyiv var ingen tilfeldighet. Og det plasserer oss, Norge, midt i striden mot vår egen nabo, Russland.
Det trengs knapt sies, men vi lever i svært urovekkende tider. Mens Ola og Kari forståelig nok fortviler over økte rente som kjølig julepresang hilsen Norges Bank, pågår det et langt større drama der ute. Slutten på 2023 har satt på spissen alt man fryktet for Ukrainas evne til å stå imot den russiske aggresjonen.
Dessverre kan Vladimir Putin gå høytid og nyttår i møte i Kreml med en langt bedre følelse enn han kunne i fjor. Presidenten ter seg og ses på stadig mer som en slags seierherre, og i mars blir han gjenvalgt for seks nye år. Vestlige sanksjoner har ikke rokket ved hans politiske regime, russisk økonomi klarer seg godt og Ukrainas motoffensiv fislet ut. Han kan se vestover og tenke at mye går hans vei. For Zelenskyj derimot er det langt større grunn til mismot og uro. Særlig de politiske vindene i USA bringer isende kulde til korridorene i presidentpalasset i Kyiv.
[ Vi må belage oss på å jobbe lenger. Og det må........
© Dagsavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
