Bakken var bratt, men de nye felleskiene satt klistret til underlaget. Solen tittet frem, og påskefjellet viste seg fra sin beste side. Rett mot meg kom en far i stor fart med pulken på slep. I pulken satt en toåring med iPad og hodetelefoner.
Det var noe med dette bildet som ikke ga mening for meg. Jeg ble stående og måpe, skiene glapp og jeg ramlet forover.
Foreldre. Vi kan ikke la barna våre se på iPad i pulk.
I køen til Maskorama i høst måtte publikum vente utenfor studioet noen minutter. Det var kaldt og mørkt, men luften var full av glede og forventning. Nærmest som en refleks fikk barna låne telefonen til foreldrene. De satt på skuldrene, på fanget eller i armene med en skjerm. Barna koblet seg ut av situasjonen, ut av opplevelsen – og inn i en verden av fantasi og dopamin.
Thomas Walter van Deurs Thomas Walter van Deurs, engasjert trebarnspappa. (Privat)
Jeg har tre barn som ser på skjerm, for jeg tror at begrenset bruk av skjerm kan ha noe godt ved seg. Til faste tider, til fast lengde, og i faste situasjoner. Ikke under måltider eller i sosiale situasjoner. Kjeder barna mine seg når de ikke får skjerm? Så klart. Og jeg applauderer det.
Kjedsomhet avler fantasi og initiativ, lekenhet og kreativitet. Det er fire ting jeg vil at barna mine skal ha. Det krever mer av meg, det er ukomfortabelt og til tider veldig frustrerende. Men det er også min jobb som pappa å stå i nettopp det.
Kjeder barna mine seg når de ikke får skjerm? Så klart. Og jeg applauderer det.
La barn være barn med evnene de har til å være barnslige og lekende, la dem bli sett og hørt, la dem oppleve seg som inkluderte, nødvendige og nyttige. La oss ikke fostre «generasjon lat» som Marius Astrup Thoresen skriver i sin kronikk 12. januar.
Det er ytterligere to aspekter ved skjermbruk som plager meg. Skjermavhengighet er forsket noe på. I kronikken til lege Kaveh Rashidi i fjor sommer, referer han til eksperimenter som viser tydelige effekter på blodtrykk, puls og angstsymptomer hos personer som ikke fikk skjerm over en periode. Vi snakker klassiske symptomer vi ellers ser ved avvenning og misbruk.
Det andre er vår tilbøyelighet til å flykte inn i skjermen og la oss distrahere – i stedet for å kjenne på egne, ubehagelige følelser. Dette er bekymringsfulle aspekter ved skjermbruk vi må ha et forhold til som rollemodeller og grensesettere for barna våre.
Spedbarnet var satt på pause så foreldrene skulle få ro i måltidet. Men måltider er kultur. Felles opplevelser. Egne opplevelser.
I fjor sommer satt vi på en restaurant i Syden og skulle nyte et bedre måltid som familie. På nesten alle nabobordene satt barna med skjerm, ofte foreldrene også, med hver sine hodetelefoner. Ingen snakket sammen, ingen spiste. Selv et spedbarn i IKEA-stol satt foran en skjerm. Spedbarnet hadde ikke bedt om skjerm, men visste heller ikke om noe annet.
Spedbarnet var satt på pause så foreldrene skulle få ro i måltidet. Men måltider er kultur. Felles opplevelser. Egne opplevelser. Fortell om dagen i dag! Hva skal dere i morgen?
Måltider er også oppdragelse i sosialisering, samtaler, turtaking og høflighet. Måltider er å spise kroppen mett, ikke spise for lite eller for mye fordi skjermen tuller til hjernens egne signaler for metthet og sult. Det er ikke bra for barn, det er for øvrig ikke bra for voksne heller.
Når barna fyller 12 har vi brukt opp 75 prosent av tiden vi har med dem, sier noen. De årene går fort.
Noe av det aller viktigste vi kan gi barna våre som foreldre når de vokser opp er felles tid – der barn og voksne er til stede med hele seg. Tid som ikke brukes på skjerm, men til felles opplevelser der voksne viser tilstedeværelse og engasjement, samtidig som de veileder, korrigerer og grensesetter barna. Foreldre som lar barn være barn.
Når barna fyller 12 har vi brukt opp 75 prosent av tiden vi har med dem, sier noen. De årene går fort. La oss passe på at en skjerm ikke tar mye av den tiden fra oss.
Foreldre. Vi kan bedre enn dette, og det skjer på vår vakt.
Jeg har ikke bedt om å få barn med pauseknapp. Har du?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Barna våre kommer ikke med pauseknapp. Det er det en grunn til
5
0
02.04.2024
Bakken var bratt, men de nye felleskiene satt klistret til underlaget. Solen tittet frem, og påskefjellet viste seg fra sin beste side. Rett mot meg kom en far i stor fart med pulken på slep. I pulken satt en toåring med iPad og hodetelefoner.
Det var noe med dette bildet som ikke ga mening for meg. Jeg ble stående og måpe, skiene glapp og jeg ramlet forover.
Foreldre. Vi kan ikke la barna våre se på iPad i pulk.
I køen til Maskorama i høst måtte publikum vente utenfor studioet noen minutter. Det var kaldt og mørkt, men luften var full av glede og forventning. Nærmest som en refleks fikk barna låne telefonen til foreldrene. De satt på skuldrene, på fanget eller i armene med en skjerm. Barna koblet seg ut av situasjonen, ut av opplevelsen – og inn i en verden av fantasi og dopamin.
Thomas Walter van Deurs Thomas Walter van Deurs, engasjert trebarnspappa. (Privat)
Jeg har tre barn som ser på skjerm, for jeg tror at begrenset bruk av skjerm kan ha noe godt ved seg. Til faste tider, til fast lengde, og i faste situasjoner. Ikke........
© Dagsavisen
visit website
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Abbas Juma
Michael Kwet
