Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I lokalpolitikken handler det ikke om hvem som skal ut, men om hvem som har rett. Alternativt mest rett.
Tirsdag kveld var det rigget til maratonsending på kommune-TV, med fremførelse av mer eller mindre realistiske hjertesaker minutt for minutt. Time etter time.
Det merkes at vi har fått ni (!) partier i kommunestyret, for å si det sånn.
Seansen startet imidlertid med Høyres gruppeleder Kristin Surlien. Hun hadde æren av å greie ut om hvilke plusser og minuser vi kan forvente av den borgerlige flertallsblokken i året som kommer.
Ikke så veldig mye, skal vi tro kommunestyrets mektigste kvinne. Men hun står fast på valgløftet om å få fart på Drammen, bare at det vil ta litt tid. At det kommer noen tøffe prioriteringer, og at de må tas. Men folk skal i alle fall glede seg til å bli gamle i Drammen.
Les også
Rasende Sp-leder trakk hele budsjettforslaget: – Bortkastet tid
Det mangler ikke på blå politikk i samarbeidspartienes budsjettforslag. Her er valgfrihtet, konkurranseutsetting og offentlig-privat samarbeid. Vel å merke pakket inn som en haug med tiltak kommunedirektøren og hennes folk nå skal utrede.
Byråkratene i rådhuset blir ikke arbeidsledige med det første, selv om ferskingene i Industri- og næringspartiet gjerne skulle kvittet seg med flesteparten av dem.
Les også
Politikerne vedtok solid lønnsøkning: – Dette er bukken og havresekken
Men la oss snakke om arbeid. Selve akilleshælen for en by som Drammen, der nå to av ti innbyggere i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Det tilsvarer hele 13.523 drammensere mellom 20 og 66 år, ifølge SSB. Mange av dem er unge. Noen fordi de ikke vil jobbe fordi de mangler motivasjon, andre kan ikke fordi de mangler kvalifikasjoner, mens andre igjen får ikke fordi de mangler muligheter.
Samarbeidspartiene har tatt mål av seg til å løse dette problemet. De har til og med budsjettert med å få flere folk i arbeid, som skal sikre to millioner i ekstra skatteinntekter allerede neste år.
Det er et smart og riktig fokus. Som Jon Helgheim (Frp) minnet kommunestyret om: –Vi er ikke valgt inn for å snakke om det som er bra, men for å løse problemer.
Fakta er at Drammen i tillegg til lav arbeidsdeltakelse har høy barnefattigdom, lavt utdanningsnivå, høy andel på sosialhjelp, store inntektsforskjeller, lave kommunale inntekter og høye sosiale utgifter. Alt henger sammen med alt.
Svaret, ifølge Helgheim, er å sette Drammen på kartet igjen, med å utvide den såkalte aktivitetsplikten til å gjelde alle i arbeidsfør alder, ikke bare de under 30 år. Og til å gjelde andre ytelser og tjenester enn sosialhjelp.
Han har statistikken på sin side. En fersk SSB-rapport som sammenligner de nordiske landene, viser at lavinntektsfamilier i Norge og Sverige har en dårligere inntektsutvikling enn tilsvarende familier i Danmark og Finand. Svaret er ifølge SSB-forskerne at i de to sistnevnte landene er disse familiene i arbeid. I Norge og Sverige lever en større andel av disse familiene på overføringer fra staten, noe som utgjør en fattigdomsfelle.
Billy Taranger (KrF), lederen for superutvalget som får ansvaret for å løse det hele, syns imidlertid at ordet arbeidsplikt høres «ille» ut. Han ville heller kalle det «arbeidstilbud».
– Hvis de får et tilbud de liker, blir det mer inspirerende, sa han. Og utløste et skred av forvirring hos opposisjonspartiene.
For hva slags tilnærming er det egentlig de blå legger opp til her? Plikt eller tilbud? Hard eller myk politikk? Pisk eller gulrot? Frp eller KrF sin linje?
Svaret gir seg egentlig selv. For samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene er klar: Det er den harde linje som gjelder. Og har man blitt enige om å teste ut nettopp «arbeidsplikt», slik samarbeidspartiene har gjort, og snakke mer om hvordan vi skal få folk av ytelser og inn i arbeid, slik også arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) har forsøkt, så er det en real sak. Og på høy tid.
Det siste vi trenger er en avsporing av den viktigste debatten av dem alle.
I lokalpolitikken handler det ikke om hvem som skal ut, men om hvem som har rett. Alternativt mest rett.
Tirsdag kveld var det rigget til maratonsending på kommune-TV, med fremførelse av mer eller mindre realistiske hjertesaker minutt for minutt. Time etter time.
Det merkes at vi har fått ni (!) partier i kommunestyret, for å si det sånn.
Seansen startet imidlertid med Høyres gruppeleder Kristin Surlien. Hun hadde æren av å greie ut om hvilke plusser og minuser vi kan forvente av den borgerlige flertallsblokken i året som kommer.
Ikke så veldig mye, skal vi tro kommunestyrets mektigste kvinne. Men hun står fast på valgløftet om å få fart på Drammen, bare at det vil ta litt tid. At det kommer noen tøffe prioriteringer, og at de må tas. Men folk skal i alle fall glede seg til å bli gamle i Drammen.
Det mangler ikke på blå politikk i samarbeidspartienes budsjettforslag. Her er valgfrihtet, konkurranseutsetting og offentlig-privat samarbeid. Vel å merke pakket inn som en haug med tiltak kommunedirektøren og hennes folk nå skal utrede.
Byråkratene i rådhuset blir ikke arbeidsledige med det første, selv om ferskingene i Industri- og næringspartiet gjerne skulle kvittet seg med flesteparten av dem.
Men la oss snakke om arbeid. Selve akilleshælen for en by som Drammen, der nå to av ti innbyggere i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Det tilsvarer hele 13.523 drammensere mellom 20 og 66 år, ifølge SSB. Mange av dem er unge. Noen fordi de ikke vil jobbe fordi de mangler motivasjon, andre kan ikke fordi de mangler kvalifikasjoner, mens andre igjen får ikke fordi de mangler muligheter.
Samarbeidspartiene har tatt mål av seg til å løse dette problemet. De har til og med budsjettert med å få flere folk i arbeid, som skal sikre to millioner i ekstra skatteinntekter allerede neste år.
Det er et smart og riktig fokus. Som Jon Helgheim (Frp) minnet kommunestyret om: –Vi er ikke valgt inn for å snakke om det som er bra, men for å løse problemer.
Fakta er at Drammen i tillegg til lav arbeidsdeltakelse har høy barnefattigdom, lavt utdanningsnivå, høy andel på sosialhjelp, store inntektsforskjeller, lave kommunale inntekter og høye sosiale utgifter. Alt henger sammen med alt.
Svaret, ifølge Helgheim, er å sette Drammen på kartet igjen, med å utvide den såkalte aktivitetsplikten til å gjelde alle i arbeidsfør alder, ikke bare de under 30 år. Og til å gjelde andre ytelser og tjenester enn sosialhjelp.
Han har statistikken på sin side. En fersk SSB-rapport som sammenligner de nordiske landene, viser at lavinntektsfamilier i Norge og Sverige har en dårligere inntektsutvikling enn tilsvarende familier i Danmark og Finand. Svaret er ifølge SSB-forskerne at i de to sistnevnte landene er disse familiene i arbeid. I Norge og Sverige lever en større andel av disse familiene på overføringer fra staten, noe som utgjør en fattigdomsfelle.
Billy Taranger (KrF), lederen for superutvalget som får ansvaret for å løse det hele, syns imidlertid at ordet arbeidsplikt høres «ille» ut. Han ville heller kalle det «arbeidstilbud».
– Hvis de får et tilbud de liker, blir det mer inspirerende, sa han. Og utløste et skred av forvirring hos opposisjonspartiene.
For hva slags tilnærming er det egentlig de blå legger opp til her? Plikt eller tilbud? Hard eller myk politikk? Pisk eller gulrot? Frp eller KrF sin linje?
Svaret gir seg egentlig selv. For samarbeidsavtalen mellom de borgerlige partiene er klar: Det er den harde linje som gjelder. Og har man blitt enige om å teste ut nettopp «arbeidsplikt», slik samarbeidspartiene har gjort, og snakke mer om hvordan vi skal få folk av ytelser og inn i arbeid, slik også arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) har forsøkt, så er det en real sak. Og på høy tid.
Det siste vi trenger er en avsporing av den viktigste debatten av dem alle.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Donald Low
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
