Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det moderne mennesket går på hjul. Så viktig er bilen blitt at hverdagen ikke går rundt uten.
Det er ikke lenger slik det var før, med nærbutikker og barn som kunne sykle til skole og fritidsaktiviteter, og som den gangen man heller valgte arbeidsbussen fremfor å skrape isete ruter om morgenen. Jeg tenkte så å nyte min pensjonisttilværelse uten det fordyrende irritasjonsmoment som en bil virkelig er – men «så enkelt er det ikke.»
Faktisk var det slik at min schæferhund satte alle fire bena i bakken og nektet å forsere bibliotekplassen på grunn av glattisen, og stadig kunne man lese om de mange lårhalsbrudd som invalidiserte gamle mennesker og kostet samfunnet ressurser som kunne vært brukt bedre. Blant annet til å strø fortauene.
Fortsatt ser det ut til at «så enkelt er det ikke» står ved lag, for det er sparsomt med sandkorn der folk beveger seg til fots, hvis det i det hele tatt finnes.
Nå som den globale oppvarmingen er satt på «pause», er det ikke ende på det mediefokus som handler om snø og is. Slik det fremlegges, skulle man tro at hele landets befolkning var bilister, og det måkes, skyfles og strøs mens man formanes til å kjøre forsiktig og ha varme klær og mat i bilen i tilfelle krise.
Men hva med oss gående?
– Bruk brodder, blir vi fortalt. Ganske kjekt, med mindre man ønsker å gå inn et sted.
Da forventes det at man holder ungdommens akrobatiske kunster i hevd og vakler på ett ben mens broddene tas av. For forretningsstandens gulv er tilsynelatende viktigere en fotgjengeres ve og vel. Hva med en krakk utenfor?
Jeg vet hvor vondt det er å brekke lårhalsen, og det minnet forfølger meg for hvert skritt jeg tar, og selv om jeg ellers er god til bens for min alder, går jeg som en hundreåring på glatta og tar bussen der jeg ellers pleier å gå. Som for eksempel til handlerunde i Dikeveien, der man kan oppleve å møte en ustrødd bakke der bussen stopper.
Hele området der er likeså et eksempel på bilens dominans, da det heller ikke på isfrie dager er lagt opp for gående.
Det er minimalt med overganger og store deler av den gjennomgående trafikkerte hovedveien mangler fortau, så man må balansere på grøftekanten mens bilene suser forbi.
Er det kanskje bare jeg som synes det er kjekt å bruke bena?
Kanskje må også jeg vurdere bilkjøp for i det hele tatt å kunne foreta nødvendig innkjøp og ikke minst kvitte meg med opphoping av problemavfall. Det ser ut som det er slik det forventes, til tross for klimaformaninger.
Bil eller ikke bil? Her trengs både prinsipielle og økonomiske vurderinger, men noen har ikke det valget i det hele tatt.
Alle kjører ikke bil og noen er så dårlige til bens at de trenger hjelpemidler, og som vi vet, er det ikke alltid slik at teorien fungerer i praksis. Min venninne som bruker rullator ble sperret av en isskavl så hun ikke kunne gå av bussen på holdeplassen og ble satt av midt i et trafikkert veikryss, der hun ble stående og vente på hjelp.
Det er riktignok ikke bare å knipse i fingrene når været skaper akutte krisetilstander, men så lenge det finnes villige hender som vil ha lønnet arbeid istedenfor NAV-støtte, må det gå an sikre fortauer og holdeplasser, slik at det ikke går på helsa løs for de som ikke har bil.
Så enkelt bør det faktisk være.
Det moderne mennesket går på hjul. Så viktig er bilen blitt at hverdagen ikke går rundt uten.
Det er ikke lenger slik det var før, med nærbutikker og barn som kunne sykle til skole og fritidsaktiviteter, og som den gangen man heller valgte arbeidsbussen fremfor å skrape isete ruter om morgenen. Jeg tenkte så å nyte min pensjonisttilværelse uten det fordyrende irritasjonsmoment som en bil virkelig er – men «så enkelt er det ikke.»
Faktisk var det slik at min schæferhund satte alle fire bena i bakken og nektet å forsere bibliotekplassen på grunn av glattisen, og stadig kunne man lese om de mange lårhalsbrudd som invalidiserte gamle mennesker og kostet samfunnet ressurser som kunne vært brukt bedre. Blant annet til å strø fortauene.
Fortsatt ser det ut til at «så enkelt er det ikke» står ved lag, for det er sparsomt med sandkorn der folk beveger seg til fots, hvis det i det hele tatt finnes.
Nå som den globale oppvarmingen er satt på «pause», er det ikke ende på det mediefokus som handler om snø og is. Slik det fremlegges, skulle man tro at hele landets befolkning var bilister, og det måkes, skyfles og strøs mens man formanes til å kjøre forsiktig og ha varme klær og mat i bilen i tilfelle krise.
Men hva med oss gående?
– Bruk brodder, blir vi fortalt. Ganske kjekt, med mindre man ønsker å gå inn et sted.
Da forventes det at man holder ungdommens akrobatiske kunster i hevd og vakler på ett ben mens broddene tas av. For forretningsstandens gulv er tilsynelatende viktigere en fotgjengeres ve og vel. Hva med en krakk utenfor?
Jeg vet hvor vondt det er å brekke lårhalsen, og det minnet forfølger meg for hvert skritt jeg tar, og selv om jeg ellers er god til bens for min alder, går jeg som en hundreåring på glatta og tar bussen der jeg ellers pleier å gå. Som for eksempel til handlerunde i Dikeveien, der man kan oppleve å møte en ustrødd bakke der bussen stopper.
Hele området der er likeså et eksempel på bilens dominans, da det heller ikke på isfrie dager er lagt opp for gående.
Det er minimalt med overganger og store deler av den gjennomgående trafikkerte hovedveien mangler fortau, så man må balansere på grøftekanten mens bilene suser forbi.
Er det kanskje bare jeg som synes det er kjekt å bruke bena?
Kanskje må også jeg vurdere bilkjøp for i det hele tatt å kunne foreta nødvendig innkjøp og ikke minst kvitte meg med opphoping av problemavfall. Det ser ut som det er slik det forventes, til tross for klimaformaninger.
Bil eller ikke bil? Her trengs både prinsipielle og økonomiske vurderinger, men noen har ikke det valget i det hele tatt.
Alle kjører ikke bil og noen er så dårlige til bens at de trenger hjelpemidler, og som vi vet, er det ikke alltid slik at teorien fungerer i praksis. Min venninne som bruker rullator ble sperret av en isskavl så hun ikke kunne gå av bussen på holdeplassen og ble satt av midt i et trafikkert veikryss, der hun ble stående og vente på hjelp.
Det er riktignok ikke bare å knipse i fingrene når været skaper akutte krisetilstander, men så lenge det finnes villige hender som vil ha lønnet arbeid istedenfor NAV-støtte, må det gå an sikre fortauer og holdeplasser, slik at det ikke går på helsa løs for de som ikke har bil.
Så enkelt bør det faktisk være.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Donald Low
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
