Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Alle pattedyr går gjennom en pubertet. En overgang fra søt unge til voksen og selvstendig. Det er rett og slett en helt nødvendig forandring. Ikke noen dyreart bruker lengre tid på denne overgangen enn vi mennesker.
I mange år bor vi med barn som både trenger sine voksne og vil klare seg selv. Samtidig. Det er en viktig tid, en fin tid og en tid full av bekymring. Både for voksne og ungdommer.
Hva kan du som forelder gjøre?
Det første er å sette deg inn i hva som skjer, hva denne overgangen innebærer både fysisk og psykologisk. Så vet du at det ikke bare er ditt barn som blir vanskeligere å få opp om morgenen, svarer kortere og glemmer mer. Da er det lettere å lete etter løsninger som passer for dere og ikke minst blir det litt lettere å bære over med det.
For det er ikke slik at et rotete ungdomsrom betyr at det kommer til å være like rotete på studenthybelen eller leiligheten senere i livet.
Og det betyr heller ikke at du som forelder er totalt mislykket som ikke har klart å lære bort hvordan system lages og holdes. Det er rett og slett en egenskap som modnes frem. Senere.
Det andre er å finne en måte å håndtere sin egen bekymring. Vi blir bombardert med ting å bekymre oss over. Festing, rus, overgrep, for mye tid foran dataen, ensomhet, angst, dårlige skoleresultater, depresjon og prestasjonspress.
Både voksne og ungdommer har fri flyt inn i innboksen, på TikTok og i pressen om alt som kan gå galt. Men det rare er, at blir vi for bekymret for at det skal gå galt, så er det mindre sannsynlig at det går bra. For bekymring driver oss fra hverandre i en tid hvor det er det motsatte som trengs. Nemlig å holde på den kontakten som er. Noen ganger trygg og fin, andre ganger så skjør, så tynn.
Men kontakten mellom foreldre og barn er vårt viktigste verktøy for at det faktisk skal bli folk av de håpefulle.
I foredraget på Litteraturhuset den 12/12 er dette temaene.
Denne viktige fasen betyr noe. For ungdommen og hennes identitetsutvikling, for deg som forelder og din egen selvtillit og livsglede. Men aller mest legger denne tiden grunnlaget for hva slags forhold foreldre får til sine barn den dagen de blir store og flytter ut. Det er i tenårene grunnlaget for voksenkontakten virkelig legges.
Å ikke holde for hardt og heller ikke slippe for brått.
Tidvis en vanskelig balansegang gjennom hele barndommen, men aller vanskeligst i ungdomsårene når lenkene skal røskes i. Men hver eneste forelder må gjennom det, med hvert eneste barn.
Slik blir ungdommene bedre mennesker, og vi foreldre litt klokere.
Alle pattedyr går gjennom en pubertet. En overgang fra søt unge til voksen og selvstendig. Det er rett og slett en helt nødvendig forandring. Ikke noen dyreart bruker lengre tid på denne overgangen enn vi mennesker.
I mange år bor vi med barn som både trenger sine voksne og vil klare seg selv. Samtidig. Det er en viktig tid, en fin tid og en tid full av bekymring. Både for voksne og ungdommer.
Hva kan du som forelder gjøre?
Det første er å sette deg inn i hva som skjer, hva denne overgangen innebærer både fysisk og psykologisk. Så vet du at det ikke bare er ditt barn som blir vanskeligere å få opp om morgenen, svarer kortere og glemmer mer. Da er det lettere å lete etter løsninger som passer for dere og ikke minst blir det litt lettere å bære over med det.
For det er ikke slik at et rotete ungdomsrom betyr at det kommer til å være like rotete på studenthybelen eller leiligheten senere i livet.
Og det betyr heller ikke at du som forelder er totalt mislykket som ikke har klart å lære bort hvordan system lages og holdes. Det er rett og slett en egenskap som modnes frem. Senere.
Det andre er å finne en måte å håndtere sin egen bekymring. Vi blir bombardert med ting å bekymre oss over. Festing, rus, overgrep, for mye tid foran dataen, ensomhet, angst, dårlige skoleresultater, depresjon og prestasjonspress.
Både voksne og ungdommer har fri flyt inn i innboksen, på TikTok og i pressen om alt som kan gå galt. Men det rare er, at blir vi for bekymret for at det skal gå galt, så er det mindre sannsynlig at det går bra. For bekymring driver oss fra hverandre i en tid hvor det er det motsatte som trengs. Nemlig å holde på den kontakten som er. Noen ganger trygg og fin, andre ganger så skjør, så tynn.
Men kontakten mellom foreldre og barn er vårt viktigste verktøy for at det faktisk skal bli folk av de håpefulle.
I foredraget på Litteraturhuset den 12/12 er dette temaene.
Denne viktige fasen betyr noe. For ungdommen og hennes identitetsutvikling, for deg som forelder og din egen selvtillit og livsglede. Men aller mest legger denne tiden grunnlaget for hva slags forhold foreldre får til sine barn den dagen de blir store og flytter ut. Det er i tenårene grunnlaget for voksenkontakten virkelig legges.
Å ikke holde for hardt og heller ikke slippe for brått.
Tidvis en vanskelig balansegang gjennom hele barndommen, men aller vanskeligst i ungdomsårene når lenkene skal røskes i. Men hver eneste forelder må gjennom det, med hvert eneste barn.
Slik blir ungdommene bedre mennesker, og vi foreldre litt klokere.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
