Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Willy Tore Mørchs debattinnlegg «Skolevegring – hva må gjøres?», skriver han at tiden for lengst er kommet for uttesting av konkrete tiltak og trekker frem pilotprosjektet Back2School. Jeg kan ikke la dette stå uimotsagt, og jeg roper et kraftig varsku.
Dessverre ser vi at det er store økonomiske interesser med i bildet når vi snakker om barns oppvekst. Mørch har selv vært pådriver for såkalt evidensbaserte, standardiserte programmer og taler varmt om disse.
En motstemme til Mørch er derfor på sin plass.
Jeg har i lengre tid vært engasjert i temaet ufrivillig skolefravær (skolevegring), og i motsetning til flere andre stemmer i debatten har jeg ingen egeninteresser. Jeg gjør dette ut fra et perspektiv om barns rettigheter og konsekvensene det får når barna ikke får den oppfølgingen de skal ha.
Mørch på sin side har tilknytning til UiT; det samme universitetet som fronter dette pilotprosjektet med Frode Adolfsen i spissen. Det er på høy tid å stille kritiske spørsmål om intensjonen bak engasjementet her og skille de ulike interessene fra hverandre.
Back2School er et systematisk og manualbasert program beregnet til å hjelpe barn med problematisk skolefravær slik at de kommer tilbake på skolen. Det er et intensivt opplegg hvor angst, redsel, egen atferd og humør er eksempler på temaer som skal kartlegges i detalj. Det samme gjelder familiedynamikk og familiefungering. I tillegg settes foreldrenes religion, arbeid og økonomi under lupen.
Programmet har fått massiv kritikk av flere av Norges fremste eksperter. Det er påpekt at det er overhengende fare for å gjøre vondt verre og at det er direkte skadelig mot barn.
Dette sier jo sitt.
Likevel er Mørch og jeg enige på et punkt: «Trekker man inn for mange årsakssammenhenger blir man overveldet og maktesløs», skriver han. Vi trenger ikke gjøre det mer komplekst enn det er. I stedet for å være uenige i ulike faktorer foreslår jeg at vi holder oss til hva tilsyn og rapporter avdekker. Det er ille nok.
For et år siden ble det undersøkt hvordan opplæringsloven blir etterlevd. Konklusjonen var at det er utfordringer på flere områder. De største utfordringene med regelverket knytter seg til tilpasset opplæring, spesialundervisning og kapittelet om skolemiljø (kapittel 9 A). Når det gjelder hva som hindrer regeletterlevelse, pekes det først og fremst på økonomi- eller ressurs- og kapasitetsproblemer.
Statsforvalterne har på sin side påpekt at det er omfattende regelbrudd knyttet til skolemiljø. De ser sammenheng mellom mangel på faglig tilrettelegging og opplevelse av skolemiljøet, og flere rapporterer om at skolene ikke tar elevene på alvor eller vurderer barnets beste i skolemiljøsaker. Mange statsforvaltere trekker frem at bekymringsfullt fravær er et kjennetegn på typiske skolemiljøsak
Det er også all grunn til å trekke frem ordene til Barneombudet fra 2009:
«Det er Barneombudets oppfatning at brudd på opplæringsloven, i det omfang som er avdekket gjennom blant annet statlige tilsyn, kun er mulig fordi kommunen løper liten eller ingen risiko når de, bevisst eller ubevisst, bryter opplæringslovens regler. Barneombudets bekymring retter seg særlig mot det som fremstår som en del skoleeieres ignorering av eget ansvar for et godt skolemiljø som forutsetning for læring, og at tiltak settes inn så sent at avviket vanskelig lar seg ta igjen.»
I 2017 var de bekymret for det de så av brudd på FNs barnekonvensjon og opplæringsloven gjennom sitt prosjekt om spesialundervisning. De har nylig tatt opp tråden og poengtert: «En mangelfull spesialundervisning kan føre til svak faglig utvikling, manglende mestring, skolefravær og utenforskap.»
Det er vel knapt nødvendig å si at rapporten om bemanning i PP-tjenesten avdekker at de ikke klarer sitt todelte mandat: «Vi er ikke tilstrekkelig bemannet til å gjøre jobben vi skal, og det er et lite godt utgangspunkt når man har en nøkkelrolle i laget rundt barn, unge og voksne.»
I årene som har gått siden 2009 har det flommet over av standardiserte programmer i skolen, og se hvor vi er i dag. Tallene taler sitt eget språk.
Dersom kommuner og fylkeskommuner hadde oppfylt lovens krav med tanke på barns rettigheter, hadde mye vært løst. Barnekonvensjonen skal legges til grunn i avgjørelser på systemnivå, men dette har nok flere hoppet bukk over i både budsjetter og planer. Det ser ut til at barnets beste ble glemt i Back2School- prosjektet også.
I stedet for å fokusere på å oppfylle lovens krav og sette inn tilstrekkelig ressurser gir man grobunn for at det blir spekulativt å lene seg til standardiserte programmer og «enkle» løsninger. Det blir samtidig lukrativt for de som står bak.
En urokkelig tro på pakkeløsninger og programmer i stedet for å fokusere på gode relasjoner, en barnesensitiv tilnærming og voksne med egnethet og riktige verdier fremstår også som en manglende tillit til de ansatte.
Tiden er over for pakkeløsninger. Bruk deres profesjonsetiske plattform i stedet.
Det er vi alle tjent med.
I Willy Tore Mørchs debattinnlegg «Skolevegring – hva må gjøres?», skriver han at tiden for lengst er kommet for uttesting av konkrete tiltak og trekker frem pilotprosjektet Back2School. Jeg kan ikke la dette stå uimotsagt, og jeg roper et kraftig varsku.
Dessverre ser vi at det er store økonomiske interesser med i bildet når vi snakker om barns oppvekst. Mørch har selv vært pådriver for såkalt evidensbaserte, standardiserte programmer og taler varmt om disse.
En motstemme til Mørch er derfor på sin plass.
Jeg har i lengre tid vært engasjert i temaet ufrivillig skolefravær (skolevegring), og i motsetning til flere andre stemmer i debatten har jeg ingen egeninteresser. Jeg gjør dette ut fra et perspektiv om barns rettigheter og konsekvensene det får når barna ikke får den oppfølgingen de skal ha.
Mørch på sin side har tilknytning til UiT; det samme universitetet som fronter dette pilotprosjektet med Frode Adolfsen i spissen. Det er på høy tid å stille kritiske spørsmål om intensjonen bak engasjementet her og skille de ulike interessene fra hverandre.
Back2School er et systematisk og manualbasert program beregnet til å hjelpe barn med problematisk skolefravær slik at de kommer tilbake på skolen. Det er et intensivt opplegg hvor angst, redsel, egen atferd og humør er eksempler på temaer som skal kartlegges i detalj. Det samme gjelder familiedynamikk og familiefungering. I tillegg settes foreldrenes religion, arbeid og økonomi under lupen.
Programmet har fått massiv kritikk av flere av Norges fremste eksperter. Det er påpekt at det er overhengende fare for å gjøre vondt verre og at det er direkte skadelig mot barn.
Dette sier jo sitt.
Likevel er Mørch og jeg enige på et punkt: «Trekker man inn for mange årsakssammenhenger blir man overveldet og maktesløs», skriver han. Vi trenger ikke gjøre det mer komplekst enn det er. I stedet for å være uenige i ulike faktorer foreslår jeg at vi holder oss til hva tilsyn og rapporter avdekker. Det er ille nok.
For et år siden ble det undersøkt hvordan opplæringsloven blir etterlevd. Konklusjonen var at det er utfordringer på flere områder. De største utfordringene med regelverket knytter seg til tilpasset opplæring, spesialundervisning og kapittelet om skolemiljø (kapittel 9 A). Når det gjelder hva som hindrer regeletterlevelse, pekes det først og fremst på økonomi- eller ressurs- og kapasitetsproblemer.
Statsforvalterne har på sin side påpekt at det er omfattende regelbrudd knyttet til skolemiljø. De ser sammenheng mellom mangel på faglig tilrettelegging og opplevelse av skolemiljøet, og flere rapporterer om at skolene ikke tar elevene på alvor eller vurderer barnets beste i skolemiljøsaker. Mange statsforvaltere trekker frem at bekymringsfullt fravær er et kjennetegn på typiske skolemiljøsak
Det er også all grunn til å trekke frem ordene til Barneombudet fra 2009:
«Det er Barneombudets oppfatning at brudd på opplæringsloven, i det omfang som er avdekket gjennom blant annet statlige tilsyn, kun er mulig fordi kommunen løper liten eller ingen risiko når de, bevisst eller ubevisst, bryter opplæringslovens regler. Barneombudets bekymring retter seg særlig mot det som fremstår som en del skoleeieres ignorering av eget ansvar for et godt skolemiljø som forutsetning for læring, og at tiltak settes inn så sent at avviket vanskelig lar seg ta igjen.»
I 2017 var de bekymret for det de så av brudd på FNs barnekonvensjon og opplæringsloven gjennom sitt prosjekt om spesialundervisning. De har nylig tatt opp tråden og poengtert: «En mangelfull spesialundervisning kan føre til svak faglig utvikling, manglende mestring, skolefravær og utenforskap.»
Det er vel knapt nødvendig å si at rapporten om bemanning i PP-tjenesten avdekker at de ikke klarer sitt todelte mandat: «Vi er ikke tilstrekkelig bemannet til å gjøre jobben vi skal, og det er et lite godt utgangspunkt når man har en nøkkelrolle i laget rundt barn, unge og voksne.»
I årene som har gått siden 2009 har det flommet over av standardiserte programmer i skolen, og se hvor vi er i dag. Tallene taler sitt eget språk.
Dersom kommuner og fylkeskommuner hadde oppfylt lovens krav med tanke på barns rettigheter, hadde mye vært løst. Barnekonvensjonen skal legges til grunn i avgjørelser på systemnivå, men dette har nok flere hoppet bukk over i både budsjetter og planer. Det ser ut til at barnets beste ble glemt i Back2School- prosjektet også.
I stedet for å fokusere på å oppfylle lovens krav og sette inn tilstrekkelig ressurser gir man grobunn for at det blir spekulativt å lene seg til standardiserte programmer og «enkle» løsninger. Det blir samtidig lukrativt for de som står bak.
En urokkelig tro på pakkeløsninger og programmer i stedet for å fokusere på gode relasjoner, en barnesensitiv tilnærming og voksne med egnethet og riktige verdier fremstår også som en manglende tillit til de ansatte.
Tiden er over for pakkeløsninger. Bruk deres profesjonsetiske plattform i stedet.
Det er vi alle tjent med.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
