Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Willy Tore Mørch har i sitt virksomme liv vært tilknyttet den adferdsteoretiske skolen. Han tar utgangspunkt i at uønsket atferd skal forandres. Det gjør han ved atferdsterapeutiske prinsipper som dreier seg om å belønne ønsket atferd, og unnlate å belønne atferd som ikke er ønsket.
Positiv forsterkning når barnet gjør som manualen beskriver, og negativ reaksjon når barnet ikke gjør som manualen beskriver. I sin tid ble det diskutert hvorvidt dette var dressur eller hjelp til selvhjelp. I en bok med tittelen «Don't shoot the dog» sto det i forordet at kan du dressere en hund, kan du dressere et menneske.
Mørch ønsker å korrigere Begbys utsagn om økonomiske interesser, og skriver at han ikke har tjent et øre på programmet «De utrolige årene» (DUÅ).
Men er det ikke likevel som Begby hevder? Økonomiske insentiver handler også om å få statlige penger til sine «favorittprosjekt», der man i tillegg til økonomiske midler høster både status og anseelse. Helsedirektoratet har pøst ut penger på DUÅ, våre skattepenger, som kunne ha vært brukt på å hjelpe barna det gjelder på en mer hensiktsmessig måte.
Når Mørch i sitt debattinnlegg kritiserer skoleansatte, som ønsker å ha eierskap til profesjonskunnskap, er dette til ettertanke. Mørch skriver: «Den ene læreren etter den andre fremstår offentlig som fortvilte over ikke å mestre dagens utfordringer.» Her har Mørch totalt misforstått hva som er utfordringen for oss lærere.
Det vi lærere er fortvilte over er at skoler er underfinansierte, og det er mangel på spesialpedagogisk kompetanse, grunnet dårlig kommuneøkonomi. I debattinnlegget «Nesten kvar dag går eg på jobb og svikter barn og ungdom» av lærer Kristin Brattetaule Manger beskriver hun smertefullt hvordan det oppleves å svikte barna grunnet underfinansieringen.
Heller ikke de tjenester som skal støtte skolen fungerer som de skal. Både PPT, skolehelsetjeneste og BUP har lange ventelister, og ofte også manglende kunnskap.
Det blir derfor nesten komisk når Mørch mener at det skal være et team med fagfolk i hver klasse, som skal utføre oppgaven. Han forstår tydeligvis ikke at det nettopp er dette som er problemet. Skolen er underfinansiert og underbemannet.
Back2school er et av alle disse adferdsteoretiske programmene som verken lærere eller foresatte ønsker inn i skolen. Back2School baserer seg på ideen om at fravær hos barn fyller en funksjon: Barnet prøver enten å unnvike noe, eller å oppnå noe. For foreldre med barn som har utviklet ufrivillig skolefravær/skolevegring fremstår et slikt utgangspunkt som dypt krenkende, uetisk og feilaktig.
Det finnes nå så mye kunnskap om fravær at man kan gripe inn for å løse problemet, og løsningen er Back2School, mener Mørch. Han bedyrer samtidig at han ikke har noen koblinger til programmet.
Kanskje Mørch ikke har en formell kobling til Back2School, men la oss se litt nærmere på de uformelle koblingene.
Willy Tore Mørch har nemlig et stort nettverk av atferdsforskere knyttet til seg i, blant annet, i tidsskriftet UngSinn, der også Trude Havik, Simon-Peter Neumar, Frode Adolfsen er aktive. Tre forskere som med brekkstang gjør hva de kan for å få inn programmet i skolen til mange foreldres og læreres fortvilelse.
UngSinn er for øvrig det tidsskriftet som rangerer ulike programmer, og selv vurderer hvorvidt de skal godkjennes for å være evidensbaserte eller ikke.
Det blir derfor en bitter ettersmak når Mørch skriver om evidensbaserte tiltak.
Til informasjon om habilitet er jeg tilknyttet den samme uorganiserte, kraftfulle alliansen som Begby. Jeg er nemlig også en forelder som ser hvilke skader denne type adferdsteoretiske programmer påfører barna.
Willy Tore Mørch har i sitt virksomme liv vært tilknyttet den adferdsteoretiske skolen. Han tar utgangspunkt i at uønsket atferd skal forandres. Det gjør han ved atferdsterapeutiske prinsipper som dreier seg om å belønne ønsket atferd, og unnlate å belønne atferd som ikke er ønsket.
Positiv forsterkning når barnet gjør som manualen beskriver, og negativ reaksjon når barnet ikke gjør som manualen beskriver. I sin tid ble det diskutert hvorvidt dette var dressur eller hjelp til selvhjelp. I en bok med tittelen «Don't shoot the dog» sto det i forordet at kan du dressere en hund, kan du dressere et menneske.
Mørch ønsker å korrigere Begbys utsagn om økonomiske interesser, og skriver at han ikke har tjent et øre på programmet «De utrolige årene» (DUÅ).
Men er det ikke likevel som Begby hevder? Økonomiske insentiver handler også om å få statlige penger til sine «favorittprosjekt», der man i tillegg til økonomiske midler høster både status og anseelse. Helsedirektoratet har pøst ut penger på DUÅ, våre skattepenger, som kunne ha vært brukt på å hjelpe barna det gjelder på en mer hensiktsmessig måte.
Når Mørch i sitt debattinnlegg kritiserer skoleansatte, som ønsker å ha eierskap til profesjonskunnskap, er dette til ettertanke. Mørch skriver: «Den ene læreren etter den andre fremstår offentlig som fortvilte over ikke å mestre dagens utfordringer.» Her har Mørch totalt misforstått hva som er utfordringen for oss lærere.
Det vi lærere er fortvilte over er at skoler er underfinansierte, og det er mangel på spesialpedagogisk kompetanse, grunnet dårlig kommuneøkonomi. I debattinnlegget «Nesten kvar dag går eg på jobb og svikter barn og ungdom» av lærer Kristin Brattetaule Manger beskriver hun smertefullt hvordan det oppleves å svikte barna grunnet underfinansieringen.
Heller ikke de tjenester som skal støtte skolen fungerer som de skal. Både PPT, skolehelsetjeneste og BUP har lange ventelister, og ofte også manglende kunnskap.
Det blir derfor nesten komisk når Mørch mener at det skal være et team med fagfolk i hver klasse, som skal utføre oppgaven. Han forstår tydeligvis ikke at det nettopp er dette som er problemet. Skolen er underfinansiert og underbemannet.
Back2school er et av alle disse adferdsteoretiske programmene som verken lærere eller foresatte ønsker inn i skolen. Back2School baserer seg på ideen om at fravær hos barn fyller en funksjon: Barnet prøver enten å unnvike noe, eller å oppnå noe. For foreldre med barn som har utviklet ufrivillig skolefravær/skolevegring fremstår et slikt utgangspunkt som dypt krenkende, uetisk og feilaktig.
Det finnes nå så mye kunnskap om fravær at man kan gripe inn for å løse problemet, og løsningen er Back2School, mener Mørch. Han bedyrer samtidig at han ikke har noen koblinger til programmet.
Kanskje Mørch ikke har en formell kobling til Back2School, men la oss se litt nærmere på de uformelle koblingene.
Willy Tore Mørch har nemlig et stort nettverk av atferdsforskere knyttet til seg i, blant annet, i tidsskriftet UngSinn, der også Trude Havik, Simon-Peter Neumar, Frode Adolfsen er aktive. Tre forskere som med brekkstang gjør hva de kan for å få inn programmet i skolen til mange foreldres og læreres fortvilelse.
UngSinn er for øvrig det tidsskriftet som rangerer ulike programmer, og selv vurderer hvorvidt de skal godkjennes for å være evidensbaserte eller ikke.
Det blir derfor en bitter ettersmak når Mørch skriver om evidensbaserte tiltak.
Til informasjon om habilitet er jeg tilknyttet den samme uorganiserte, kraftfulle alliansen som Begby. Jeg er nemlig også en forelder som ser hvilke skader denne type adferdsteoretiske programmer påfører barna.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
