Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Under NRKs nyhetsmorgen 27 februar ble skolevegringsproblematikken i Norge tatt opp igjen. NRK inviterte FAFO-forsker, Anne Hege Strand, prosjektleder for Back2School programmet, Frode Adolfsen og Inger Bjørne-Fagerli. Nevromangfold Norge reagerer sterkt på innslaget, da det nærmest fremstår som produktplassering for programmet Back2School.
Ord har makt, og måten en omtaler et fenomen har stor påvirkningskraft på hvordan allmennheten relaterer til fenomenet. NRK kaller det skolevegring, mens FAFO og Frode Adolfsen ønsket å bruke begrepet bekymringsfullt skolefravær. Begge disse begrepene legger ansvaret på barnet/eleven, istedenfor institusjonen, skolen. Alle enes om at barna ønsker å delta på skolen, men ikke har muligheten, likevel benytter en seg av språk og programmer som legger ansvaret på elevene.
Les også
Skolevegring – hva må gjøres?
Les også
Svar til Mørch: – Back2School er ikke løsningen mot skolevegring
Vi er enig med Strand om at skolefraværet i grunnskolen må kartlegges, men det er ikke slik at vi ikke har noe forskning som peker på årsakene til fraværet. Elever har varierende grunner til fravær, og det er ulike kategorier av fravær: sykdom, skulk, mobbing, angst m.m.
Elevgruppen som vegrer seg for å møte opp på skolen, kan ikke sammensauses med andre elevgrupper.
Ufrivillig skolefravær, eller skoleekskluderende fravær, som forsker Eva Gjessing, kaller det er langt bedre begreper for å omtale denne typen skolefravær. Vi har god kjennskap til denne elevgruppen, og tross hva som blir hevdet av både kunnskapsdepartementet og Frode Adolfsen, er dem ikke så heterogene som det blir fremstilt.
Over 40 % av elevene som uteblir fra skolen grunnet engstelse, er elever, selv om de utgjør mindre enn 5 % av den totale elevmassen. Vi har solid forskning fra Norden og Norge som underbygger overrepresentasjonen av nevrodivergente elever som er hindret fra å delta på skolen.
Samme forskning peker på at det er skolesystemet som ikke er rigget til å tilrettelegge og tilpasse seg denne elevgruppen. Tall fra Amundsens forskning viser blant annet at elever med autisme og ADHD mangler gode relasjoner med andre barn og lærere på skolen, de føler seg utrygge og ensomme, i tillegg til at de er utsatt for mobbing og ekskludering.
Back2School er et plaster på et dypt blødende sår. Det er kostbart, ineffektivt og med feil fokus. Fraværet blant norske elever har økt i tråd med de ulike reformene og lenge før korona pandemien. Mobbetallene går opp, psykisk uhelse går opp og ufrivillig skolefravær øker.
Dette er faktorer som peker på en systemisk svikt av elevene i Norge. Likevel er regjeringens satsing enda en quick fix-løsning, på individ nivå, istedenfor å gjennomgå systemene. Det samme individfokuset ser en i nærværsveilederen og de ulike mobbeprogrammene.
Programmene er ineffektive fordi de ikke adresserer hovedproblemet, enhetsskolen favner ikke alle elevene.
I FHIs gjennomgang av de ulike programmene stadfester de at «det var ingen signifikant forskjell på skoleoppmøte», likevel hevder Adolfsen at de har hatt positive resultater.
Programmer som Back2School legger til grunn at det er eleven og foresatte som må legge inn en innsats for å få eleven tilbake på skolen. Det er ingenting i programmet som peker på at skolesystemene ikke er rustet til å ta imot elevene, som ikke mestrer å delta i skolehverdagen.
Når en ikke differensierer mellom de ulike formene for fravær, vil målrettede tiltak bomme på målskiven, da en ikke tar høyde for årsaken til fraværet. Foreldre som Inger kjemper hver dag, mot systemet, og forsøker å opplyse om svikten i kommunene og mangelen på forståelse av ufrivillig skolefravær.
I innslaget ble Bjørne-Fagerli nærmest en reklameplakat for B2S, når hun i realiteten er en motstander av slike generiske programmer.
Kommunene peker videre på lite kunnskap og dårlig kommuneøkonomi, samt manglende tverrfaglig samarbeid. Dette er enda et symptom, pengesekken flyttes stadig bort fra kommunene og til statlig finansierte ordninger, som ikke omfavner elevene de er ment til å bistå.
Når skal vi snakke om skolefravær som en systemsvikt?
Barn som engster seg for å gå på skolen, er ikke problemet, men en konsekvens av nedrustningen av enhetsskolen, og det endrende fokuset fra fellesskap til konkurranse. Skolen evner ikke å skape trygge fellesskap, og tilpasset undervisning for alle elevene, og ekskluderer nevrodivergente elever.
Vi har forsøkt å komme i dialog med FAFO i forkant av publisering av deres rapport om bekymringsfullt skolefravær, i tillegg til UDIR og kunnskapsdepartementet, uten å lykkes.
Det er på høy tid at dagsorden endres.
Nevrodivergente elever blir en salderingspost i kommunen, og skolereformene bygger videre på et korthus, som nå er i ferd med å kollapse. Skal en endre trenden med økende skolefravær, må en starte med grunnmuren, og bygge opp enhetsskolen med tanke på universell utforming og reell inkludering av alle.
Barn blir skoletapere, fordi systemet svikter dem. Det er ikke barnas oppgave å bære byrden av systemsvikten, de deltar allerede i skolearenaen med livet som innsats.
Under NRKs nyhetsmorgen 27 februar ble skolevegringsproblematikken i Norge tatt opp igjen. NRK inviterte FAFO-forsker, Anne Hege Strand, prosjektleder for Back2School programmet, Frode Adolfsen og Inger Bjørne-Fagerli. Nevromangfold Norge reagerer sterkt på innslaget, da det nærmest fremstår som produktplassering for programmet Back2School.
Ord har makt, og måten en omtaler et fenomen har stor påvirkningskraft på hvordan allmennheten relaterer til fenomenet. NRK kaller det skolevegring, mens FAFO og Frode Adolfsen ønsket å bruke begrepet bekymringsfullt skolefravær. Begge disse begrepene legger ansvaret på barnet/eleven, istedenfor institusjonen, skolen. Alle enes om at barna ønsker å delta på skolen, men ikke har muligheten, likevel benytter en seg av språk og programmer som legger ansvaret på elevene.
Vi er enig med Strand om at skolefraværet i grunnskolen må kartlegges, men det er ikke slik at vi ikke har noe forskning som peker på årsakene til fraværet. Elever har varierende grunner til fravær, og det er ulike kategorier av fravær: sykdom, skulk, mobbing, angst m.m.
Elevgruppen som vegrer seg for å møte opp på skolen, kan ikke sammensauses med andre elevgrupper.
Ufrivillig skolefravær, eller skoleekskluderende fravær, som forsker Eva Gjessing, kaller det er langt bedre begreper for å omtale denne typen skolefravær. Vi har god kjennskap til denne elevgruppen, og tross hva som blir hevdet av både kunnskapsdepartementet og Frode Adolfsen, er dem ikke så heterogene som det blir fremstilt.
Over 40 % av elevene som uteblir fra skolen grunnet engstelse, er elever, selv om de utgjør mindre enn 5 % av den totale elevmassen. Vi har solid forskning fra Norden og Norge som underbygger overrepresentasjonen av nevrodivergente elever som er hindret fra å delta på skolen.
Samme forskning peker på at det er skolesystemet som ikke er rigget til å tilrettelegge og tilpasse seg denne elevgruppen. Tall fra Amundsens forskning viser blant annet at elever med autisme og ADHD mangler gode relasjoner med andre barn og lærere på skolen, de føler seg utrygge og ensomme, i tillegg til at de er utsatt for mobbing og ekskludering.
Back2School er et plaster på et dypt blødende sår. Det er kostbart, ineffektivt og med feil fokus. Fraværet blant norske elever har økt i tråd med de ulike reformene og lenge før korona pandemien. Mobbetallene går opp, psykisk uhelse går opp og ufrivillig skolefravær øker.
Dette er faktorer som peker på en systemisk svikt av elevene i Norge. Likevel er regjeringens satsing enda en quick fix-løsning, på individ nivå, istedenfor å gjennomgå systemene. Det samme individfokuset ser en i nærværsveilederen og de ulike mobbeprogrammene.
Programmene er ineffektive fordi de ikke adresserer hovedproblemet, enhetsskolen favner ikke alle elevene.
I FHIs gjennomgang av de ulike programmene stadfester de at «det var ingen signifikant forskjell på skoleoppmøte», likevel hevder Adolfsen at de har hatt positive resultater.
Programmer som Back2School legger til grunn at det er eleven og foresatte som må legge inn en innsats for å få eleven tilbake på skolen. Det er ingenting i programmet som peker på at skolesystemene ikke er rustet til å ta imot elevene, som ikke mestrer å delta i skolehverdagen.
Når en ikke differensierer mellom de ulike formene for fravær, vil målrettede tiltak bomme på målskiven, da en ikke tar høyde for årsaken til fraværet. Foreldre som Inger kjemper hver dag, mot systemet, og forsøker å opplyse om svikten i kommunene og mangelen på forståelse av ufrivillig skolefravær.
I innslaget ble Bjørne-Fagerli nærmest en reklameplakat for B2S, når hun i realiteten er en motstander av slike generiske programmer.
Kommunene peker videre på lite kunnskap og dårlig kommuneøkonomi, samt manglende tverrfaglig samarbeid. Dette er enda et symptom, pengesekken flyttes stadig bort fra kommunene og til statlig finansierte ordninger, som ikke omfavner elevene de er ment til å bistå.
Når skal vi snakke om skolefravær som en systemsvikt?
Barn som engster seg for å gå på skolen, er ikke problemet, men en konsekvens av nedrustningen av enhetsskolen, og det endrende fokuset fra fellesskap til konkurranse. Skolen evner ikke å skape trygge fellesskap, og tilpasset undervisning for alle elevene, og ekskluderer nevrodivergente elever.
Vi har forsøkt å komme i dialog med FAFO i forkant av publisering av deres rapport om bekymringsfullt skolefravær, i tillegg til UDIR og kunnskapsdepartementet, uten å lykkes.
Det er på høy tid at dagsorden endres.
Nevrodivergente elever blir en salderingspost i kommunen, og skolereformene bygger videre på et korthus, som nå er i ferd med å kollapse. Skal en endre trenden med økende skolefravær, må en starte med grunnmuren, og bygge opp enhetsskolen med tanke på universell utforming og reell inkludering av alle.
Barn blir skoletapere, fordi systemet svikter dem. Det er ikke barnas oppgave å bære byrden av systemsvikten, de deltar allerede i skolearenaen med livet som innsats.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Rachel Marsden
Donald Low
Bradley Blankenship
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Abbas Juma
Michael Kwet
visit website
