Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I sitt motsvar setter professor Willy Tore Mørch opp ideologi og forskning som selvekskluderende motpoler. Det Mørch unnlater å skrive er at han lener selv på en ideologi, en spesifikk gren innenfor psykologien, nemlig behaviorisme.
Denne grenen så sin magre start med Skinner og Løvaas i USA. Atferdsterapi har som utgangspunkt at menneskelig atferd kan endres ved hjelp av positive og negative forsterkere.
Psykologi ble således redusert til observerbar atferd og korreksjon av denne.
I motsetning til Mørchs oppfatning, ser ikke vi på nevrodivergente som ødelagte versjoner av mennesker som behøver korrigering og behandling, snarere tvert imot. Dette menneskesynet tar vi sterkt avstand til. Så i forhold til dette har han helt rett.
Forskning oppstår ikke i et vakuum, men farges av ideologien og kulturen forskningen finner sted i. Således blir det også ofte et produkt av sin samtid. Et fenomen kan forklares ut fra ulike ståsted, for eksempel sosiologiske, psykologiske, politiske og økonomiske. Når det gjelder atferdsterapeutiske program er det vel liten tvil om at økonomiske insentiver ofte har vært styrende.
Back2School er et godt eksempel i denne sammenheng. Faglige argumenter har vært helt fraværende, og dette til tross for at flere fagmiljøer er involvert. Når det vises til studier fra Danmark som angivelig skal ha vist god effekt, er dette ikke korrekt.
Les også
Skolevegring – hva må gjøres?
Les også
Svar til Mørch: – Back2School er ikke løsningen mot skolevegring
I dagens samfunn har vi beveget oss langt fra gammeldagse tankesett om straff og belønning. Vi lærer om tilknytningsomsorg, emosjonsrettet behandling, holistiske tilnærminger (hvor en ser hele individet og miljøet individet befinner seg i) og viktigheten av indre motivasjon.
Forskning har linket atferdsprogrammer rettet mot autister til blant annet økt selvmordsfare, lav selvfølelse og PTSD. Hvordan rettferdiggjør Mørch at atferdsanalytiske programmer rulles ut blant de barna systemet gjør sårbare? Programmer som ikke bare er kostbare for samfunnet, men også ineffektive og potensielt skadelige.
I Back2School studiet i Danmark var det ingen forskjell mellom kontrollgruppen, og gruppen som mottok behandlingen. Dette er ubestridt og godt dokumentert, selv om resultatet ikke er publisert. Hvordan skal et generisk, individrettet program bistå elever med ulike nevrologer, sosioøkonomiske bakgrunn og bagasje?
I motsetning til hva Mørch legger opp til ligger ikke problemet hos barnet eller i familien, og en kan ikke lokke traumatiserte barn tilbake til helvete med å tilby dem non-stop. Når barn engster seg for å være på skolen grunnet for eksempel mobbing, faglige vansker eller savn av venner, hjelper det lite å tilby det behandling hjemme en time pr. uke over åtte uker. Det er skolen som organisasjon som må endres, og ikke barnet.
Pedagogikk har endret seg over flere årtusener, i tråd med samfunnet og kulturen. Ulike reformer har endret fellesskolen drastisk i Norge de siste tiårene. Dersom en kun fokuserer på individnivå mister vi helhetsperspektivet og en bredere forståelse av fenomenet ufrivillig skolefravær.
Ved å implementere såkalte «quick fix-løsninger», tar ikke politikerne ansvar for å løse problemet, men skyver det foran seg. Jeg har tro på pedagogikk og på danning. Vi kan skape fremtidens skole, men det krever en evne til omstilling og vilje til å inkludere.
I sitt motsvar setter professor Willy Tore Mørch opp ideologi og forskning som selvekskluderende motpoler. Det Mørch unnlater å skrive er at han lener selv på en ideologi, en spesifikk gren innenfor psykologien, nemlig behaviorisme.
Denne grenen så sin magre start med Skinner og Løvaas i USA. Atferdsterapi har som utgangspunkt at menneskelig atferd kan endres ved hjelp av positive og negative forsterkere.
Psykologi ble således redusert til observerbar atferd og korreksjon av denne.
I motsetning til Mørchs oppfatning, ser ikke vi på nevrodivergente som ødelagte versjoner av mennesker som behøver korrigering og behandling, snarere tvert imot. Dette menneskesynet tar vi sterkt avstand til. Så i forhold til dette har han helt rett.
Forskning oppstår ikke i et vakuum, men farges av ideologien og kulturen forskningen finner sted i. Således blir det også ofte et produkt av sin samtid. Et fenomen kan forklares ut fra ulike ståsted, for eksempel sosiologiske, psykologiske, politiske og økonomiske. Når det gjelder atferdsterapeutiske program er det vel liten tvil om at økonomiske insentiver ofte har vært styrende.
Back2School er et godt eksempel i denne sammenheng. Faglige argumenter har vært helt fraværende, og dette til tross for at flere fagmiljøer er involvert. Når det vises til studier fra Danmark som angivelig skal ha vist god effekt, er dette ikke korrekt.
I dagens samfunn har vi beveget oss langt fra gammeldagse tankesett om straff og belønning. Vi lærer om tilknytningsomsorg, emosjonsrettet behandling, holistiske tilnærminger (hvor en ser hele individet og miljøet individet befinner seg i) og viktigheten av indre motivasjon.
Forskning har linket atferdsprogrammer rettet mot autister til blant annet økt selvmordsfare, lav selvfølelse og PTSD. Hvordan rettferdiggjør Mørch at atferdsanalytiske programmer rulles ut blant de barna systemet gjør sårbare? Programmer som ikke bare er kostbare for samfunnet, men også ineffektive og potensielt skadelige.
I Back2School studiet i Danmark var det ingen forskjell mellom kontrollgruppen, og gruppen som mottok behandlingen. Dette er ubestridt og godt dokumentert, selv om resultatet ikke er publisert. Hvordan skal et generisk, individrettet program bistå elever med ulike nevrologer, sosioøkonomiske bakgrunn og bagasje?
I motsetning til hva Mørch legger opp til ligger ikke problemet hos barnet eller i familien, og en kan ikke lokke traumatiserte barn tilbake til helvete med å tilby dem non-stop. Når barn engster seg for å være på skolen grunnet for eksempel mobbing, faglige vansker eller savn av venner, hjelper det lite å tilby det behandling hjemme en time pr. uke over åtte uker. Det er skolen som organisasjon som må endres, og ikke barnet.
Pedagogikk har endret seg over flere årtusener, i tråd med samfunnet og kulturen. Ulike reformer har endret fellesskolen drastisk i Norge de siste tiårene. Dersom en kun fokuserer på individnivå mister vi helhetsperspektivet og en bredere forståelse av fenomenet ufrivillig skolefravær.
Ved å implementere såkalte «quick fix-løsninger», tar ikke politikerne ansvar for å løse problemet, men skyver det foran seg. Jeg har tro på pedagogikk og på danning. Vi kan skape fremtidens skole, men det krever en evne til omstilling og vilje til å inkludere.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Donald Low
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
