Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Underlaget har uten tvil bydd på utfordringer den siste tiden. Er man bortskjemt med svart asfalt som tilbyr en viss grad av friksjon, blir polert stålis definitivt utfordrende.
En måned med hva vi «sydenboere» kaller sprengkulde kombinert med et uvanlig voldsomt snøfall ga oss nettopp det – stålis.
De fleste følger jo også myndighetenes velmenende, men ikke akkurat vettuge råd i alle situasjoner, så piggfrie polérskiver sitter på de fleste biler. Det var med på å gjøre situasjonen enda verre. Men dårlig utstyr bør jo ikke gjøre at vi mister vett og dannelse.
Jeg havnet opp i en situasjon der en bil sto på tvers på toppen av en trang og bratt sentrumsgate. Forhjulstrekken hadde mistet grepet og bilen tverra bare meter fra toppen. So close, but yet so far.
Uflaks, kan man også kalle det.
Det syntes ikke føreren i den sølvfargede bilen med lysende taxi-skilt på taket som sto nummer to i «køen». Han var åpenbart irritert. Ja, så ille forbanna at han rasende og høylytt betegnet damen bak rattet i den køskapende bilen som en «iddiotkjærring».
Hun hadde i hans øyne åpenbart ikke de evner som krevdes for å være en god sjåfør. Men livet kan være brutalt mot den selvgode. Mer om det senere.
Det var ingen forsøk på å hjelpe medtrafikanten. Det var bare utskjelling.
Begrepet serviceinnstilling var utvilsomt nedlåst i hanskerommet. Kanskje skjønte han heller ikke hvordan man skulle få vekk den tverrstilte «proppen».
Damen bak rattet virket nok litt paralysert av den voldsomme utskjellingen, og kanskje søkte hun etter bergingsbil eller glattkjøringskurs på telefonen
Vi klarte knapt stå på beina på det glatte underlaget, så det var heller ikke lett å vise sine superkrefter. Men det fantes gledelig nok G-krefter. Moder jord kunne få gjøre jobben. Kommer man ikke opp, så får man vel heller komme seg ned.
Damen bak rattet virket nok litt paralysert av den voldsomme utskjellingen, og kanskje søkte hun etter bergingsbil eller glattkjøringskurs på telefonen. Det siste kunne virke fornuftig. For når man havner i en situasjon som dette, så handler det om å komme seg ut av elendigheten på fornuftig vis. Og dessuten å hjelpe hverandre!
Det var egentlig ganske enkelt. Rett opp hjula, legg inn reversen og rygg inn til siden. Veien var åpen. Så enkelt og åpenbart så vanskelig.
Vanskelig skulle det også bli for den utagerende utskjelleren. Det virket ikke som han heller hadde de beste forutsetninger for å klore seg opp på hålka. Man kan kanskje si at hevnen var søt akkurat der og da mens hjula hvinte mot det friksjonsfrie underlaget.
Jeg hørte ikke damen kalle ham «Idiotkæll!» – selv om han kanskje kunne fortjent det?
Men veien var uansett åpen. Da var det bare å legge inn «draiven», stole på fortidens piggdekk (og firehjulstrekk bør kanskje også nevnes) og lirke seg gjennom det smale sporet som åpnet seg i sklia, slik at jeg slapp å kjøre rundt halve verdensbyen for å komme meg hjem.
Nå får vi håpe at mildværet fikser resten, og dessuten at det heretter inngår i Taxi-kurset at man også lærer å oppføre seg og dessuten hjelpe hverandre.
Altså: No more «iddiotkjærring»-bullshit!
Underlaget har uten tvil bydd på utfordringer den siste tiden. Er man bortskjemt med svart asfalt som tilbyr en viss grad av friksjon, blir polert stålis definitivt utfordrende.
En måned med hva vi «sydenboere» kaller sprengkulde kombinert med et uvanlig voldsomt snøfall ga oss nettopp det – stålis.
De fleste følger jo også myndighetenes velmenende, men ikke akkurat vettuge råd i alle situasjoner, så piggfrie polérskiver sitter på de fleste biler. Det var med på å gjøre situasjonen enda verre. Men dårlig utstyr bør jo ikke gjøre at vi mister vett og dannelse.
Jeg havnet opp i en situasjon der en bil sto på tvers på toppen av en trang og bratt sentrumsgate. Forhjulstrekken hadde mistet grepet og bilen tverra bare meter fra toppen. So close, but yet so far.
Uflaks, kan man også kalle det.
Det syntes ikke føreren i den sølvfargede bilen med lysende taxi-skilt på taket som sto nummer to i «køen». Han var åpenbart irritert. Ja, så ille forbanna at han rasende og høylytt betegnet damen bak rattet i den køskapende bilen som en «iddiotkjærring».
Hun hadde i hans øyne åpenbart ikke de evner som krevdes for å være en god sjåfør. Men livet kan være brutalt mot den selvgode. Mer om det senere.
Det var ingen forsøk på å hjelpe medtrafikanten. Det var bare utskjelling.
Begrepet serviceinnstilling var utvilsomt nedlåst i hanskerommet. Kanskje skjønte han heller ikke hvordan man skulle få vekk den tverrstilte «proppen».
Damen bak rattet virket nok litt paralysert av den voldsomme utskjellingen, og kanskje søkte hun etter bergingsbil eller glattkjøringskurs på telefonen
Vi klarte knapt stå på beina på det glatte underlaget, så det var heller ikke lett å vise sine superkrefter. Men det fantes gledelig nok G-krefter. Moder jord kunne få gjøre jobben. Kommer man ikke opp, så får man vel heller komme seg ned.
Damen bak rattet virket nok litt paralysert av den voldsomme utskjellingen, og kanskje søkte hun etter bergingsbil eller glattkjøringskurs på telefonen. Det siste kunne virke fornuftig. For når man havner i en situasjon som dette, så handler det om å komme seg ut av elendigheten på fornuftig vis. Og dessuten å hjelpe hverandre!
Det var egentlig ganske enkelt. Rett opp hjula, legg inn reversen og rygg inn til siden. Veien var åpen. Så enkelt og åpenbart så vanskelig.
Vanskelig skulle det også bli for den utagerende utskjelleren. Det virket ikke som han heller hadde de beste forutsetninger for å klore seg opp på hålka. Man kan kanskje si at hevnen var søt akkurat der og da mens hjula hvinte mot det friksjonsfrie underlaget.
Jeg hørte ikke damen kalle ham «Idiotkæll!» – selv om han kanskje kunne fortjent det?
Men veien var uansett åpen. Da var det bare å legge inn «draiven», stole på fortidens piggdekk (og firehjulstrekk bør kanskje også nevnes) og lirke seg gjennom det smale sporet som åpnet seg i sklia, slik at jeg slapp å kjøre rundt halve verdensbyen for å komme meg hjem.
Nå får vi håpe at mildværet fikser resten, og dessuten at det heretter inngår i Taxi-kurset at man også lærer å oppføre seg og dessuten hjelpe hverandre.
Altså: No more «iddiotkjærring»-bullshit!
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Donald Low
Mort Laitner
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
