Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Avsløringene av ministre som har plagiert andres tekster i deres masteroppgaver reiser også andre og mer overordnede spørsmål. Det betyr ikke at skjebnen til de to statsråder er uviktige, spesielt for dem. Men også for regjeringen og den norske politiske debatten. Men avsløringene retter også oppmerksomheten mot mastergraden som akademisk dannelse eller fenomen.
Les også
Mastergrad-jukset: – Må regne med at vi blir tittet i kortene
Professor emeritus Svein Jentoft ved UiT målbærer én side av dette fenomenet. Han argumenterer for at mastergraden er et kjennetegn på et velutviklet, avansert samfunn med en velutdannet befolkning.
Professor Thomas Hylland Eriksen tar det motsatte perspektiv der han peker på mengden av mastergrader som «mastersyke» der kandidatene tar mastergrader av strategiske grunner og ikke av nysgjerrighet.
Den kraftige økningen i mastergrader de senere årene har sammenheng med opprettelsen av nye universiteter. Læreinstitusjoner som tidligere var høgskoler som utdannet særs viktige praktiske utdanninger har søkt og fått godkjent universitetsstatus etter å ha opprettet minstekravet til doktorgradsprogrammer, tre i tallet, som nå er foreslått skal reduseres til én.
Akademisering av høgskoler og høyskoleutdanninger begynte i begynnelsen av 1980-tallet. Som høyskolelektor ved Oslo Vernepleierhøgskole på den tiden ble jeg vitne til et økende press fra lærerstaben om å godkjenne vernepleierutdanningen som kreditgivende i en hovedfagsutdanning.
Etter denne spede begynnelse har det foregått en inflasjon i akademisering.
Argumentene var at det ville øke rekrutteringen til vernepleierutdanningen og at det åpnet opp for en akademisk karrièrevei. Motargumentet var at ordningen ville tappe praksisfeltet for vernepleiere.
Etter denne spede begynnelse har det foregått en inflasjon i akademisering. I dag er det 10 universiteter i Norge der seks av dem er omgjort fra høgskole til universitet.
I tillegg er 9 tidligere høgskoler fusjonert med et av universitetene slik at de fremstår som ekstern campus. (Høgskolene i Gjøvik, Sør-Trøndelag og Ålesund ble fusjonert med NTNU i Trondheim. Høgskolene i Tromsø, Harstad, Narvik og Finnmark (Alta) ble fusjonert med Universitetet i Tromsø og Høgskolene i Nesna og Nord-Trøndelag ble fusjonert med Nord Universitet).
I tillegg førte samordningen av de høyere utdanningene i Europa, den såkalte Bologna-prosessen til at de tidligere hovedfagene i de klassiske universitetsutdanningene i Norge ble tilpasset masternivået i Europa og fikk masterstatus.
Overgangen fra høgskole til universitet fører med seg flere endringer enn opprettelse av doktorgradsprogrammer. De viktigste er økningen i teoretiske fag og forskningsmetodikk for å tilfredsstille kravene til en masteroppgave. Hensikten med en mastergrad er at kandidaten skal vise at hen kan gjennomføre et vitenskapelig arbeid.
Spørsmålet blir hvor mange mastere som noen gang vil begynne og forske.
Svært få.
Den formelle forskerutdannelsen i Norge er doktorgraden som har en normert studielengde på tre år, men som på grunn av undervisningsplikt som vanligvis inngår i stipendiatstillinger sjelden gjennomføres må mindre enn fire år. Masterutdannelsen er altså ingen forskerutdannelse, men et springbrett til å begynne på et doktorgradsløp.
Ekspansjonen i masterstudier setter veiledningskapasiteten under press.
Dr. med Charlotte Berg, tidligere redaktør av Tidsskrift for Den norske legeforening, sier i Klassekampen at man ser dårligere veiledningsarbeid enn man skulle ønske seg. Spesielt gjelder det veiledning i forsknings- og publiseringsetikk, disipliner man må ha i ryggmargen når man gjennomfører et forskningsprosjekt.
Tsunamien av mastergrader synes å være et symptom på en feil samfunnsutvikling med oppvurdering av akademiske grader og nedvurdering av praktiske profesjoner
Samtidig må man spørre seg om veilederne i de tidligere høgskolene har tilstrekkelig veiledningskompetanse og kapasitet når man kommer fra et lærested uten akademisk og intellektuell tradisjon. De fleste tidligere høgskoler har ikke forskningstradisjon, i hvert fall ikke i kvantitativ og eksperimentell forskning. De manglet også akademiske klassiske fag som breddeuniversitetene er bygget opp på.
Det må kunne settes spørsmålstegn ved om det er mastergraden som er et kjennetegn på et velutviklet, avansert samfunn med en velutdannet befolkning slik professor Svein Jentoft hevder. Hvorfor skulle ikke profesjonsutdanningene som høgskolene tilbød og andre praktiske yrkesutdannelser like gjerne være kriterium for dette avanserte samfunnet?
Tsunamien av mastergrader synes å være et symptom på en feil samfunnsutvikling med oppvurdering av akademiske grader og nedvurdering av praktiske profesjoner. Spørsmålet er også om ikke behovet for mastere i arbeidslivet er overdrevet. Markedskreftene spiller kanskje også inn her. Når tilgangen på mastere øker, øker etterspørselen.
Avsløringene av ministre som har plagiert andres tekster i sine masteroppgaver kan være et symptom på mastersyken. Er arbeidsmengden i masterpåbyggingen så stor at fokus på formaliteter og forskningsetikk kommer i bakgrunnen i kampen om å bli ferdig?
Eller kan Thomas Hylland Eriksen ha et poeng med sin påstand om at mange tar mastergraden av strategiske grunner og ikke av nysgjerrighet?
Avsløringene av ministre som har plagiert andres tekster i deres masteroppgaver reiser også andre og mer overordnede spørsmål. Det betyr ikke at skjebnen til de to statsråder er uviktige, spesielt for dem. Men også for regjeringen og den norske politiske debatten. Men avsløringene retter også oppmerksomheten mot mastergraden som akademisk dannelse eller fenomen.
Professor emeritus Svein Jentoft ved UiT målbærer én side av dette fenomenet. Han argumenterer for at mastergraden er et kjennetegn på et velutviklet, avansert samfunn med en velutdannet befolkning.
Professor Thomas Hylland Eriksen tar det motsatte perspektiv der han peker på mengden av mastergrader som «mastersyke» der kandidatene tar mastergrader av strategiske grunner og ikke av nysgjerrighet.
Den kraftige økningen i mastergrader de senere årene har sammenheng med opprettelsen av nye universiteter. Læreinstitusjoner som tidligere var høgskoler som utdannet særs viktige praktiske utdanninger har søkt og fått godkjent universitetsstatus etter å ha opprettet minstekravet til doktorgradsprogrammer, tre i tallet, som nå er foreslått skal reduseres til én.
Akademisering av høgskoler og høyskoleutdanninger begynte i begynnelsen av 1980-tallet. Som høyskolelektor ved Oslo Vernepleierhøgskole på den tiden ble jeg vitne til et økende press fra lærerstaben om å godkjenne vernepleierutdanningen som kreditgivende i en hovedfagsutdanning.
Etter denne spede begynnelse har det foregått en inflasjon i akademisering.
Argumentene var at det ville øke rekrutteringen til vernepleierutdanningen og at det åpnet opp for en akademisk karrièrevei. Motargumentet var at ordningen ville tappe praksisfeltet for vernepleiere.
Etter denne spede begynnelse har det foregått en inflasjon i akademisering. I dag er det 10 universiteter i Norge der seks av dem er omgjort fra høgskole til universitet.
I tillegg er 9 tidligere høgskoler fusjonert med et av universitetene slik at de fremstår som ekstern campus. (Høgskolene i Gjøvik, Sør-Trøndelag og Ålesund ble fusjonert med NTNU i Trondheim. Høgskolene i Tromsø, Harstad, Narvik og Finnmark (Alta) ble fusjonert med Universitetet i Tromsø og Høgskolene i Nesna og Nord-Trøndelag ble fusjonert med Nord Universitet).
I tillegg førte samordningen av de høyere utdanningene i Europa, den såkalte Bologna-prosessen til at de tidligere hovedfagene i de klassiske universitetsutdanningene i Norge ble tilpasset masternivået i Europa og fikk masterstatus.
Overgangen fra høgskole til universitet fører med seg flere endringer enn opprettelse av doktorgradsprogrammer. De viktigste er økningen i teoretiske fag og forskningsmetodikk for å tilfredsstille kravene til en masteroppgave. Hensikten med en mastergrad er at kandidaten skal vise at hen kan gjennomføre et vitenskapelig arbeid.
Spørsmålet blir hvor mange mastere som noen gang vil begynne og forske.
Svært få.
Den formelle forskerutdannelsen i Norge er doktorgraden som har en normert studielengde på tre år, men som på grunn av undervisningsplikt som vanligvis inngår i stipendiatstillinger sjelden gjennomføres må mindre enn fire år. Masterutdannelsen er altså ingen forskerutdannelse, men et springbrett til å begynne på et doktorgradsløp.
Ekspansjonen i masterstudier setter veiledningskapasiteten under press.
Dr. med Charlotte Berg, tidligere redaktør av Tidsskrift for Den norske legeforening, sier i Klassekampen at man ser dårligere veiledningsarbeid enn man skulle ønske seg. Spesielt gjelder det veiledning i forsknings- og publiseringsetikk, disipliner man må ha i ryggmargen når man gjennomfører et forskningsprosjekt.
Tsunamien av mastergrader synes å være et symptom på en feil samfunnsutvikling med oppvurdering av akademiske grader og nedvurdering av praktiske profesjoner
Samtidig må man spørre seg om veilederne i de tidligere høgskolene har tilstrekkelig veiledningskompetanse og kapasitet når man kommer fra et lærested uten akademisk og intellektuell tradisjon. De fleste tidligere høgskoler har ikke forskningstradisjon, i hvert fall ikke i kvantitativ og eksperimentell forskning. De manglet også akademiske klassiske fag som breddeuniversitetene er bygget opp på.
Det må kunne settes spørsmålstegn ved om det er mastergraden som er et kjennetegn på et velutviklet, avansert samfunn med en velutdannet befolkning slik professor Svein Jentoft hevder. Hvorfor skulle ikke profesjonsutdanningene som høgskolene tilbød og andre praktiske yrkesutdannelser like gjerne være kriterium for dette avanserte samfunnet?
Tsunamien av mastergrader synes å være et symptom på en feil samfunnsutvikling med oppvurdering av akademiske grader og nedvurdering av praktiske profesjoner. Spørsmålet er også om ikke behovet for mastere i arbeidslivet er overdrevet. Markedskreftene spiller kanskje også inn her. Når tilgangen på mastere øker, øker etterspørselen.
Avsløringene av ministre som har plagiert andres tekster i sine masteroppgaver kan være et symptom på mastersyken. Er arbeidsmengden i masterpåbyggingen så stor at fokus på formaliteter og forskningsetikk kommer i bakgrunnen i kampen om å bli ferdig?
Eller kan Thomas Hylland Eriksen ha et poeng med sin påstand om at mange tar mastergraden av strategiske grunner og ikke av nysgjerrighet?
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer deg til å bidra med dine meninger. Send tekst og bilder her.
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
Michael Kwet
visit website
