Skrevet av: Svein Wara, vernepliktig offiser i Heimevernet.
Regjeringens fremlagte utkast til Langtidsplan for Forsvaret har ingen plan for den norske forsvarsviljen. Norsk motstandskraft = forsvarsvilje x forsvarsevne. Det blir ingen forsvarskamp uten forsvarsvilje, uavhengig av hvor mye vi planmessig har bygget evnen. Når regjeringen nå har fremlagt en langtidsplan der de vil bruke formidable 1624 milliarder kroner de neste 12 årene på å bygge forsvarsevne, er det kanskje rimelig å forvente at man også forholder seg like planmessig til viljen.
Forsvarsevnen eies av staten og bygges planmessig i Langtidsplaner for Forsvaret. De handler om strukturer, personell, våpensystemer, materiell, utdanning og trening. Forsvarsevnen handler om rasjonelle størrelser og logiske sammenhenger - det som i retorikken omtales som Logos og som snakker til hjernen.
Forsvarsviljen eies derimot av det norske folk. Viljen bor i vårt indre og formes av sjelsettende faktorer som verdier, empati, integritet og selvrespekt. Det dreier seg om holdninger og normer, og et helt nettverk av koder knyttet til omsorg og kjærlighet til Norge, til våre medmennesker, til våre barns fremtid og ikke minst respekt for alt våre forfedre har bygget. Dette er godt rammet inn av Forsvarets motto: «For alt vi har og alt vi er». I retorikken knyttes forsvarsviljen til kommunikasjon som snakker til hjertet - ethos og pathos eller etikk og følelser.
Forsvarsviljen betjener like mye staten som den betjener folket. For statens del dreier det seg om statssikkerhet. For folkets del dreier det seg om garantien for våre rettigheter og vår frie livsutfoldelse. Befolkningens sikkerhet er like avhengig av statsledelsens forsvarsvilje som statens overlevelse er avhengig av at befolkningen og soldatene er villige til å sloss.
Når befolkningen, representert ved deres sønner og døtre, pålegges verneplikt og møter til tjeneste i Forsvaret, må de først reflektere over at Norges frihet og selvstendighet er større enn dem selv. Staten forventer og krever at de skal stille seg foran en fiende og forsvare oss andre med risiko for eget liv. Kjernen i verneplikten er at de vernepliktige setter samfunnets interesser foran sine egne.
Å ta på seg uniformen i en væpnet forsvarskamp er noe av det mest uselviske og solidariske man kan foreta seg på vegne av fellesskapet. For individet isolert sett er det naturstridig å oppsøke faren med våpen i hånd for å uselvisk betjene andres interesser. Forsvarssaken er helt avhengig av at individet identifiserer egne mål med fellesskapets. Dersom soldatene, folket eller politikerne tenker utelukkende på seg selv, så bryter rekkene sammen, og da er landet uten vern.
Krigen i Ukraina og Volodymyr Zelensky sitt lederskap har vist oss at en nasjons politiske lederskap er avgjørende når statens eksistens er truet. Et fast og tydelig politisk lederskap kan mobilisere, stålsette og herde en hel nasjon. Når en nasjon trues, er den politiske forsvarsviljen begynnelsen på seier, der fraværet er garantien for undergang.
USA har en veldig militær makt, men det er bare 1 prosent av befolkningen som tjenestegjør. Likevel har den amerikanske staten evnet å opprettholde bred folkelig støtte til de militære styrkene. En av virkemidlene er å fremelske en kultur der både representanter for myndighetene og folk for øvrig hedrer og anerkjenner militært tjenestegjørende. Kulturen er samfunnspsykologisk svært verdifull for staten.
I 2008 stod jeg i en ankomsthall på en flyplass i USA og ventet på bagasjen. Gjennom hallen kom en militær avdeling på rekke som gikk rett gjennom hallen med pakning på ryggen. Reaksjonen fra publikum og andre reisende var forbløffende og overraskende. Folk reiste seg spontant og applauderte de militære og ropte: «Thank you for your service». Jeg lærte i ettertid at denne reaksjonsformen er helt vanlig i mange forskjellige anledninger.
I Norge har vi ingen slik kultur eller tradisjon, og til sammenligning kan det virke som om vi tar tjenesten vi pålegger vår egen ungdom, for gitt. Det er svært langt mellom hver gang man ser vår uniformerte ungdom få klapp på skuldra i det offentlige rommet. Tidvis anmodes faktisk våre vernepliktige i førstegangstjeneste om å reise på permisjon i sivile klær fordi uniformen kan pådra seg uønsket oppmerksomhet - også kalt juling.
For oss som folk er uniformen deres, med det norske flagget på skulderen, det synlige uttrykket for at de er bærere av ansvaret for vår frihet og selvstendighet. Det fortjener vår anerkjennelse. Det er allment kjent at motivasjon fremmes av faktorer som å bli sett, å høre til, anerkjennelse, posisjon, betydningsfullhet, ansvar og status. Heimevernets «uniform på jobben»-dagen er en genial markering som over tid vil bidra til å fremme nettopp disse faktorene som er så viktige for vår vilje til forsvar.
Da Russland gikk til angrep på Ukraina var ryggmargsrefleksen til det finske folket at de søkte om våpentillatelser og oppsøkte skytterlag og frivillige forsvarsorganisasjoner for å lære seg å skyte og krige. Organisasjonene klarte ikke å håndtere pågangen. Det bygde seg opp lange ventelister på folk som ville delta. Den finske regjeringen publiserte nettopp at de ville opprette 300 nye skytebaner for å møte pågangen. Russerne møtte beslutningen med sinne. Er det noe russerne har respekt for, og som virker avkjølende på Kremls begjær etter det finske riket, så er det nettopp forsvarsviljen i det finske folket.
Finske undersøkelser viser at andelen finner som ville delta i væpnet forsvar av Finland økte fra 68% fra høsten 2021 til 83 prosent våren 2022 etter angrepet på Ukraina. I Norge var det ingen øket tilstrømning på verken forsvarsforeninger, skytterlag eller nye våpensøknader. I Folk og Forsvars målinger av forsvarsviljen i Norge mener 90 prosent av befolkningen at Norge må forsvares militært dersom vi blir angrepet, men andelen som selv vil delta sank fra 76 prosent i 2021 til 69 prosent i 2022 etter krigsutbruddet. Dette var det laveste siden målingen startet i 2015. For 2023 har tallet steget noe igjen til 72 prosent.
I Finland er det folkelige eierskapet til den kollektive nasjonale sikkerheten grunnfast. Helt vanlige mennesker som aldri har tjenestegjort identifiserer seg i stor grad med den finske forsvarssaken og er stolt av det finske forsvaret. I Finland er denne normen gjensidig forpliktende mellom det finske folket, deres soldater og den finske statens ledelse. I Finland er det lange tradisjoner for å dyrke viljen til å forsvare landet og stå opp mot faren fra øst. Selv den finske løven i det finske riksvåpenet står og tråkker på en russisk krumsabel. Det finske riksvåpenets historie kan dokumenteres helt tilbake til 1580 og taler sitt tydelige språk om en lang og problematisk relasjon til det russiske riket.
Finske politikere og myndigheter kjenner russisk kultur, historie, politisk tradisjon og det russiske vesenet. I Finland var det ingen som hadde tiltro til at Russland var varig endret etter Berlin-murens fall. Kikket man bak fasaden var det aldri noen tegn til at grunnleggende demokratiske byggesteiner og fundamentale demokratiske verdier ble gitt mulighet til å slå rot i Russland. Russland falt tilbake til sine historiske røtter.
I fredsnasjonen Norge gikk derimot lettsindige norske politikere med blomster i håret «all in» for fred. Det var ikke basert på politisk realkunnskap. Det var basert på en politisk drøm og visjon om at andre nasjoner ville bli som oss og ville innføre demokrati dersom de bare fikk muligheten. I Norge la vi ned hele mobiliseringsforsvaret og etablerte et innsatsforsvar som skulle reise rundt i verden og slå ned ulydige aktører som ikke ville være som oss.
I Finland ville en slik nedbygging av den kollektive sikkerheten aldri blitt akseptert av velgerne. Til det er det finske folkets eierskap til egen sikkerhet for stort, og en slik politikk ville blitt et politisk selvmord. Eierskapet til forsvarssaken fungerer som en vaksine mot uansvarlige politiske løsninger. Finland la aldri ned sitt store mobiliseringsforsvar, men de reduserte den militære aktiviteten til et minimum.
Den finske staten har i perioden 2003 til 2023 investert 82 milliarder USD på militær beredskap og kom ut av en 20-årig sikkerhetspolitisk unntaksperiode med et telemarknedslag til europeisk beundring og høye stilpoeng. I samme periode investerte den norske staten 74 prosent mer enn Finland, hele 141 milliarder USD på forsvaret. Etter 20 år med forsvarsreform, nedbygginger, omstillinger, flyttinger og gjennombygginger landet den norske staten forsvarspolitisk som en skrothaug. Norsk sikkerhetspolitikk etter den «dype freden» har implodert og er konkurs. Norges sikkerhetspolitikk har rykket tilbake til start og handler igjen om territoriell sikkerhet.
Det finske folket bevarte relasjonen til forsvarsmakten, og den finske staten fortsatte gjennom hele den «dype freden» å bygge både sivil- og militær beredskap - stein på stein. Finland deltok også i internasjonale operasjoner, men forkastet aldri utgangspunktet om at forsvarets rasjonale naturligvis er å forsvare Finland. I dag fremstår finsk beredskap som gullstandarden i Europa, både sivilt og militært.
Forsvarsvilje er noe abstrakt og upolitisk. Den har til alle tider vært forbundet med noe edelt, høyverdig og aktverdig. Det er noe som til alle tider har vært prissatt, æret og hedret i alle kulturer og samfunn. Norge har alt å tjene på at forsvarsviljen gis den oppmerksomhet og aktualitet som den fortjener. En grunnfast forsvarsvilje vil fungere som en kraft som gir retning og samhold som er avgjørende om det virkelig gjelder. Forsvarsvilje er styrende og forpliktende, både for politikere, soldater og folk flest. Å planmessig bygge en gjennomgripende forsvarsvilje er kanskje den billigste og mest effektive måten å få effekt av de økonomiske investeringene i evnen. I det internasjonale psykologiske spillet om å bygge en avskrekkende terskel som kan virke reduserende et russisk territorielt begjær, er bygging av forsvarsvilje likeledes den rimeligste.
FFI har fått en doktorgradsstipendiat som skal borre i norsk forsvarsvilje og som forhåpentligvis vil dekode noe av hvordan norsk forsvarsvilje er sammenskrudd. Lykkes denne stipendiaten, vil nyetablert kunnskap være et godt utgangspunkt for endringsprosesser. Vi vil trenge mer av dette, for dette er et forskningsfelt som for Norges del er ganske ubeskrevet. Likeledes trenger vi å mobilisere det norske språket. Å bygge forsvarsvilje handler om å snakke til hjertet og sjelen - der viljen bor. Det er ikke noe norske ledere, forsvarsfolk eller folk flest er spesielt flinke til. I Forsvaret er det knapt noen som kan så mye om ethos og pathos som prestetjenesten. Målet må være å harmonisere verdier, holdninger, motiv og intensjon mellom folk og forsvar. Lykkes man med det vil viljen følge på.
Forsvarsvilje bygges på mange verdier som eksempelvis allerede er godt representert ved det norske kongehuset. Kongefamilien er en samlende kraft for befolkningen og kan ta en troverdig rolle og posisjon i forhold til norsk forsvarsvilje. Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen er edslet til å bli vår neste Konge og Forsvarets øverste befalingsmann. I kraft av å selv være forsvarsutdannet befalingsmann, og med en bestefar og oldefar som spilte helt sentrale roller under andre verdenskrig, innehar han selv relasjoner og sikkert også egne erfaringer til forhold rundt forsvarsvilje. Kongefamilien kan uttale seg om forsvarsvilje med eierskap og troverdighet, og balansere det slik at det ikke blir politisk. Det vil kunne pleie viljen på en høvisk og verdig måte, som samtidig gir forsvarsviljen den posisjonen den fortjener i samfunnet.
Forsvarsviljen er en strategisk faktor av like stor betydning som forsvarsevnen, og vil ha den høyeste betydningen dersom det norske riket blir utsatt for press eller væpnet angrep. Når skal forsvarsminister Bjørn Arild Gram presentere en plan for bygging av den norske forsvarsviljen?
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Andrew Mitrovica
Mort Laitner
Rami G Khouri
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
