Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.
Hvis vi ser på jordkloden og naturen som en organisme, kan menneskene sammenlignes med en sopp som lever av og snylter på denne natur-organismen. Vi suger ut næring og annet vi trenger, slik at vi kan spre oss videre. Vi vokser, og fortrenger andre mer skånsomme sopper. Vi fyller naturorganismens overflate med spindelvev av stål og sprer skjødesløst soppskall av betong, plast og jern. Avfall av alle slag skader jord og vann, og menneskesoppene produserer til og med gasser som gjør naturorganismen syk og vanskeligere å leve på.
Andre har sammenlignet menneskene med et virus som sprer seg og skader jorden. Ser man på NRKs brennaktuelle program «Oppsynsmannen» der Bård Tufte Johansen viser hvordan vi med mange små og store inngrep samlet gjør ubotelig skade på naturen, kan en slik sammenligning være nærliggende. Det er et fengende program, skummelt og humoristisk på samme tid.
Det er leit å se hvor lite naturskog det er igjen, hvordan hyttebyer har spist fjellområdene, og hvordan oppdrettere sprenger bort hele holmer, mens datasentre og vindturbiner raserer store landskap.
Samtidig nyter vi alle hver dag fruktene fra norsk skogbruk, kraft, laks og olje. Det er disse inngripende virksomhetene som finansierer Bård Tufte Johansen og andre «oppsynsmenn» som peker på skadene de mest (økonomisk) verdiskapende næringene etterlater seg, før de tar helg og koser seg med en sørafrikansk naturvin på hytta – og sukker over gamle hvite menn som sier det er mer enn nok natur (Trygve Hegnar (80) i Finansavisen).
Jeg elsker mitt fjell og min skog. Jeg dykker ned i havet og føler meg rik og privilegert når jeg høster skånsomt av det som finnes der. Jeg forstår lett sorgen og sinnet ved å få roterende ståltårn hamret ned i nabolagsnaturen. Jeg ser tragedien i å dundre gjennom fjell og åser med motorveier og høyspentlinjer.
Samtidig har jeg sansen for et godt kost/nytte-regnskap. Jeg er ikke så naiv at jeg tror at vår velstand kommer uten kostnad og offer. Bonden i meg ser at det bør hogges skog, og jordene må grøftes hvis du skal få mat. Jeg er takknemlig for hva olja har gitt oss. Nytte-siden av regnskapet har vært stor.
Hver for oss er forresten kost/nyte-regnskapet vel så viktig. Vi vil fly til varmen, og setter pris på at hver region har asfaltert ned en god dose natur for å bygge flyplass.
Og ingenting er mer hellig enn hytta, selv om man selvsagt skulle ønske de andre hyttene ikke ødela naturen. Som Bård Tufte sier: Alle vil ha den hytta som er nærmest urørt natur, og så vil vi ha god vei dit. Det er oppsiktsvekkende å sammenligne gamle og nye bilder av Vågsli eller Seljestad – eller Bjoa der jeg har det aller best.
Naturen er for så vidt ødelagt disse stedene, men tenk også for en ekstra livskvalitet – og naturopplevelser – disse hyttene har gitt hundretusener av mennesker. Og skal vi som har hytter si at nå er det stopp? Ingen flere! Stigen er trukket opp.
Ikke lett, dette. Det virker imidlertid åpenbart at vi ikke kan fortsette som vi gjør nå. Kost/nytte-regnskap er enkle når det handler om kroner, men kostnadene ved naturinngrep er ikke nok vektlagt. Det som har uvurderlig verdi, er det naturlig nok vanskelig å sette en verdi på. Og enkelte ting er ikke vits i å regne på. Priceless. Der må det strammes inn.
Det er også klart at vi hver for oss ikke har klart å ta vare på dette. Lokaldemokrati er stilig nok, men det er som med kommunesammenslåinger – kommunene er i liten grad i stand til å ta de beste beslutningene for storsamfunnet fordi lokale hensyn og kortsiktige gevinster vektlegges så mye mer enn overordnede, felles og langsiktige gevinster.
De fleste tenker: Selvsagt skal vi ta vare på naturen, men akkurat her skal det skapes arbeidsplasser, eller bygges hytter, eller lages vei.
Statsforvaltere og direktorater som skal passe på helheten, har ikke fått det til. Det må tenkes nytt. Antakelig må det lages noen absolutte grenser.
Prinsipielt kan man si at også mennesker er natur. Det er et definisjonsspørsmål. Vi er som bevere som har blitt altfor gode til å bygge demninger. Rotter som er blitt ivrige til å bygge reir. Eller sopp, da, som har tilpasset seg biotopen sin så godt at de kveler den.
Nå bør vi gjerne vise at vi er smartere enn sopp?
Hvis vi ser på jordkloden og naturen som en organisme, kan menneskene sammenlignes med en sopp som lever av og snylter på denne natur-organismen. Vi suger ut næring og annet vi trenger, slik at vi kan spre oss videre. Vi vokser, og fortrenger andre mer skånsomme sopper. Vi fyller naturorganismens overflate med spindelvev av stål og sprer skjødesløst soppskall av betong, plast og jern. Avfall av alle slag skader jord og vann, og menneskesoppene produserer til og med gasser som gjør naturorganismen syk og vanskeligere å leve på.
Andre har sammenlignet menneskene med et virus som sprer seg og skader jorden. Ser man på NRKs brennaktuelle program «Oppsynsmannen» der Bård Tufte Johansen viser hvordan vi med mange små og store inngrep samlet gjør ubotelig skade på naturen, kan en slik sammenligning være nærliggende. Det er et fengende program, skummelt og humoristisk på samme tid.
Det er leit å se hvor lite naturskog det er igjen, hvordan hyttebyer har spist fjellområdene, og hvordan oppdrettere sprenger bort hele holmer, mens datasentre og vindturbiner raserer store landskap.
Samtidig nyter vi alle hver dag fruktene fra norsk skogbruk, kraft, laks og olje. Det er disse inngripende virksomhetene som finansierer Bård Tufte Johansen og andre «oppsynsmenn» som peker på skadene de mest (økonomisk) verdiskapende næringene etterlater seg, før de tar helg og koser seg med en sørafrikansk naturvin på hytta – og sukker over gamle hvite menn som sier det er mer enn nok natur (Trygve Hegnar (80) i Finansavisen).
Jeg elsker mitt fjell og min skog. Jeg dykker ned i havet og føler meg rik og privilegert når jeg høster skånsomt av det som finnes der. Jeg forstår lett sorgen og sinnet ved å få roterende ståltårn hamret ned i nabolagsnaturen. Jeg ser tragedien i å dundre gjennom fjell og åser med motorveier og høyspentlinjer.
Samtidig har jeg sansen for et godt kost/nytte-regnskap. Jeg er ikke så naiv at jeg tror at vår velstand kommer uten kostnad og offer. Bonden i meg ser at det bør hogges skog, og jordene må grøftes hvis du skal få mat. Jeg er takknemlig for hva olja har gitt oss. Nytte-siden av regnskapet har vært stor.
Hver for oss er forresten kost/nyte-regnskapet vel så viktig. Vi vil fly til varmen, og setter pris på at hver region har asfaltert ned en god dose natur for å bygge flyplass.
Og ingenting er mer hellig enn hytta, selv om man selvsagt skulle ønske de andre hyttene ikke ødela naturen. Som Bård Tufte sier: Alle vil ha den hytta som er nærmest urørt natur, og så vil vi ha god vei dit. Det er oppsiktsvekkende å sammenligne gamle og nye bilder av Vågsli eller Seljestad – eller Bjoa der jeg har det aller best.
Naturen er for så vidt ødelagt disse stedene, men tenk også for en ekstra livskvalitet – og naturopplevelser – disse hyttene har gitt hundretusener av mennesker. Og skal vi som har hytter si at nå er det stopp? Ingen flere! Stigen er trukket opp.
Ikke lett, dette. Det virker imidlertid åpenbart at vi ikke kan fortsette som vi gjør nå. Kost/nytte-regnskap er enkle når det handler om kroner, men kostnadene ved naturinngrep er ikke nok vektlagt. Det som har uvurderlig verdi, er det naturlig nok vanskelig å sette en verdi på. Og enkelte ting er ikke vits i å regne på. Priceless. Der må det strammes inn.
Det er også klart at vi hver for oss ikke har klart å ta vare på dette. Lokaldemokrati er stilig nok, men det er som med kommunesammenslåinger – kommunene er i liten grad i stand til å ta de beste beslutningene for storsamfunnet fordi lokale hensyn og kortsiktige gevinster vektlegges så mye mer enn overordnede, felles og langsiktige gevinster.
De fleste tenker: Selvsagt skal vi ta vare på naturen, men akkurat her skal det skapes arbeidsplasser, eller bygges hytter, eller lages vei.
Statsforvaltere og direktorater som skal passe på helheten, har ikke fått det til. Det må tenkes nytt. Antakelig må det lages noen absolutte grenser.
Prinsipielt kan man si at også mennesker er natur. Det er et definisjonsspørsmål. Vi er som bevere som har blitt altfor gode til å bygge demninger. Rotter som er blitt ivrige til å bygge reir. Eller sopp, da, som har tilpasset seg biotopen sin så godt at de kveler den.
Nå bør vi gjerne vise at vi er smartere enn sopp?
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
