Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er akkurat ett år siden jeg ble kjent med saken om fire gutter fra Karmøy, som sto i fare for å miste fundamentet i livet sitt. Ett år som har lært meg en hel del om UNE, norsk asylpolitikk, utlendingsloven og FNs barnekonvensjon.
Marco Elsafadi uttalte seg tidlig i saken: «Det er mye forskning om hvor betydningsfull farsfiguren er for barn, og spesielt guttebarn. Det vi vet er at den største fellesnevneren for gutter på skråplanet, er nettopp mangelen av gode mannlige rollemodeller (les fedrene) til guttene som sliter.»
Da Liban sin sak ble diskutert i Karmøy formannskap ble det kommentert fra flere at forebygging var viktig, og en enstemmig anmodning ble sendt UNE om å omgjøre utvisningsvedtaket.
Den 4. mars skal Liban sin sak opp for tingretten. Utfallet vil kunne bety at tilværelsen til Ramadhan, Noordin, Mubarak og Naadhir blir pulverisert.
Enda FNs barnekonvensjon gjelder som norsk lov, og trumfer andre norske lover hvis de står mot hverandre.
Hva om UNE gis medhold i at fars lovbrudd veier tyngre enn konsekvensen ved å frata fire barn bærebjelken i livet?
Hva om UNE, stikk i strid med det forskningen sier, får medhold i at barna ikke vil være vesentlig skadelidende over å miste Liban?
Hva om UNE «vinner saken» - og de fire guttene mister omsorgspersonen i livet sitt?
Utfallet gjør meg bekymret, fordi det skjer samtidig med en uheldig utvikling både lokalt og nasjonalt.
Gjennom media og nyhetsoppslag er vi alle vitner til en rekke voldshendelser hvor unge er involvert. Lokalt på Haugalandet har spesielt Tor Inge Dahl sin sak berørt sterkt, men også Vetle Jakobsen, som ble utsatt for blind vold like før jul.
Vi har altså en svært negativ samfunnsutvikling samtidig med en rettspraksis som fullstendig neglisjerer konsekvensene av å ødelegge og bryte opp velfungerende familier. Skal vi virkelig ha det sånn?
Hadde ikke god forebygging vært å myke opp utvisningsvedtak hvor barn er involvert?
Baumann-rapporten foreslo flere alternative tiltak, med «særlig henblikk på barnets beste i saker der en av foreldrene blir utvist som følge av brudd på utlendingsloven»
I Norge spiller vi i stedet Norge russisk rulett over skjebnen til barna på Karmøy og andre i samme situasjon.
4.mars er datoen. Liban mot UNE. Barna mot systemet. Det kan minne litt om David mot Goliat. Jeg håper Tingretten er på den svakeste sin side. Jeg håper tingretten ser at forebygging er viktigere enn nedbrytning.
Det håper jeg for Ramadhan, Noordin, Mubarak og Naadhir.
Det er akkurat ett år siden jeg ble kjent med saken om fire gutter fra Karmøy, som sto i fare for å miste fundamentet i livet sitt. Ett år som har lært meg en hel del om UNE, norsk asylpolitikk, utlendingsloven og FNs barnekonvensjon.
Marco Elsafadi uttalte seg tidlig i saken: «Det er mye forskning om hvor betydningsfull farsfiguren er for barn, og spesielt guttebarn. Det vi vet er at den største fellesnevneren for gutter på skråplanet, er nettopp mangelen av gode mannlige rollemodeller (les fedrene) til guttene som sliter.»
Da Liban sin sak ble diskutert i Karmøy formannskap ble det kommentert fra flere at forebygging var viktig, og en enstemmig anmodning ble sendt UNE om å omgjøre utvisningsvedtaket.
Den 4. mars skal Liban sin sak opp for tingretten. Utfallet vil kunne bety at tilværelsen til Ramadhan, Noordin, Mubarak og Naadhir blir pulverisert.
Enda FNs barnekonvensjon gjelder som norsk lov, og trumfer andre norske lover hvis de står mot hverandre.
Hva om UNE gis medhold i at fars lovbrudd veier tyngre enn konsekvensen ved å frata fire barn bærebjelken i livet?
Hva om UNE, stikk i strid med det forskningen sier, får medhold i at barna ikke vil være vesentlig skadelidende over å miste Liban?
Hva om UNE «vinner saken» - og de fire guttene mister omsorgspersonen i livet sitt?
Utfallet gjør meg bekymret, fordi det skjer samtidig med en uheldig utvikling både lokalt og nasjonalt.
Gjennom media og nyhetsoppslag er vi alle vitner til en rekke voldshendelser hvor unge er involvert. Lokalt på Haugalandet har spesielt Tor Inge Dahl sin sak berørt sterkt, men også Vetle Jakobsen, som ble utsatt for blind vold like før jul.
Vi har altså en svært negativ samfunnsutvikling samtidig med en rettspraksis som fullstendig neglisjerer konsekvensene av å ødelegge og bryte opp velfungerende familier. Skal vi virkelig ha det sånn?
Hadde ikke god forebygging vært å myke opp utvisningsvedtak hvor barn er involvert?
Baumann-rapporten foreslo flere alternative tiltak, med «særlig henblikk på barnets beste i saker der en av foreldrene blir utvist som følge av brudd på utlendingsloven»
I Norge spiller vi i stedet Norge russisk rulett over skjebnen til barna på Karmøy og andre i samme situasjon.
4.mars er datoen. Liban mot UNE. Barna mot systemet. Det kan minne litt om David mot Goliat. Jeg håper Tingretten er på den svakeste sin side. Jeg håper tingretten ser at forebygging er viktigere enn nedbrytning.
Det håper jeg for Ramadhan, Noordin, Mubarak og Naadhir.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
