Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg vil tørre, som mann, å heve stemmen for hva vi menn gjør med våre partnere og andre mennesker vi har en nær relasjon til. Jeg vil være en stemme som snakker åpent om hva vi menn er kapable til å gjøre.
I bystyret 13. mars fikk vi en orientering fra Britt Helen Aasbø som er daglig leder på Krisesenteret Vest IKS. Tallene og utviklingen hun kom med er skremmende og urovekkende. Det var anledning til å stille spørsmål etterpå og å komme med kommentarer, men jeg fant da ikke de rette ordene før ordfører satt strek. Og det var som vanlig kun damer som tok ordet og hadde spørsmål til saken. Mitt ønske om å si noe grunnet i en kort kommentar fra min partikollega Emilie Bersaas von Essen som kom fra talerstolen i bystyret her tidligere, som omhandlet en annen sak, men med samme tema. «Og igjen var det kun damer som tok ordet..» sa hun. Og det er ofte slik at i saker som handler om vold og/eller urett mot kvinner, så tier vi menn. Tanken om at jeg ikke fikk sagt det jeg hadde på hjertet denne onsdagen i bystyret gav seg ikke, så da ble det dette innlegget istedenfor.
Nå må også vi menn, som faktisk er utøveren/overgriperen i de fleste saker som omhandler vold i nære relasjoner og partnerdrap, tørre å snakke om dette! Vi må tørre å snakke høyt og tydelig til hverandre om dette temaet.
Tørre å snakke slik at andre faktisk merker at vi bryr oss. På denne måten vil vi gjøre arenaen for denne typen urett mindre. Vi vil gjøre det vanskeligere å utøve denne uretten og gjerne gjøre det lettere for kvinnene å komme seg bort.
I lystige og uformelle lag, har jeg ved flere anledninger sagt at vi menn kun kan snakke om to følelser; sult og kåtskap og at det faktisk kan være vanskelig å skille disse to følelsene fra hverandre. Det er sagt og ment som humor, men etter nærmere ettertanke virker det til å være en god del sannhet i det. Noen som kjenner seg igjen?
Kan vi klare å snu dette? Kan vi tørre å snakke om hvordan vi egentlig har det, sånn helt inni oss. Kan vi tørre å la dette temaet være noe som vi menn snakker om daglig, noe som vi menn ikke lenger vil skjule. La det rett og slett være noe vi mener alvor med.
Så må vi se på noen andre tall som omhandler menn og som ikke er rammet av ønsket om likestilling. FHI (Folkehelseinstituttet) melder at to av tre som tar selvmord er menn.
De fleste som faller ut av skolen er unge menn og de fleste elever som trenger spesialundervisning er enda yngre menn. Jeg har ikke funnet noe forskning som sier noe om det finnes en klar sammenheng mellom de som tidlig havner på sidelinjen i samfunnet og de samme som utøver denne volden.
Men, tanken har slått meg at det kan være en sammenheng.
Jeg tror at vi nordmenn ønsker å fremstå som åpne og imøtekommende, men her tror jeg vi stiller ganske langt bak i køen. Dette gjør at de som kommer til oss av både frivillige og ufrivillige grunner ikke helt klarer å innordne seg det som vi anser som etisk og moralsk akseptabelt. Vi snakker helt enkelt ikke sammen og vi lar være å snakke om det som virkelig betyr noe.
Tror gjerne at vi kan bruke samme medisin her; vi menn må tørre å snakke høyt og åpent om hvordan vi skal oppføre oss mot andre mennesker. Vi må snakke slik at de mørke skyggene, hvor folk kan gjemme seg, blir så små som mulig.
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe litt – Kom igjen da mann, tørr å snakk om det!
Jeg vil tørre, som mann, å heve stemmen for hva vi menn gjør med våre partnere og andre mennesker vi har en nær relasjon til. Jeg vil være en stemme som snakker åpent om hva vi menn er kapable til å gjøre.
I bystyret 13. mars fikk vi en orientering fra Britt Helen Aasbø som er daglig leder på Krisesenteret Vest IKS. Tallene og utviklingen hun kom med er skremmende og urovekkende. Det var anledning til å stille spørsmål etterpå og å komme med kommentarer, men jeg fant da ikke de rette ordene før ordfører satt strek. Og det var som vanlig kun damer som tok ordet og hadde spørsmål til saken. Mitt ønske om å si noe grunnet i en kort kommentar fra min partikollega Emilie Bersaas von Essen som kom fra talerstolen i bystyret her tidligere, som omhandlet en annen sak, men med samme tema. «Og igjen var det kun damer som tok ordet..» sa hun. Og det er ofte slik at i saker som handler om vold og/eller urett mot kvinner, så tier vi menn. Tanken om at jeg ikke fikk sagt det jeg hadde på hjertet denne onsdagen i bystyret gav seg ikke, så da ble det dette innlegget istedenfor.
Nå må også vi menn, som faktisk er utøveren/overgriperen i de fleste saker som omhandler vold i nære relasjoner og partnerdrap, tørre å snakke om dette! Vi må tørre å snakke høyt og tydelig til hverandre om dette temaet.
Tørre å snakke slik at andre faktisk merker at vi bryr oss. På denne måten vil vi gjøre arenaen for denne typen urett mindre. Vi vil gjøre det vanskeligere å utøve denne uretten og gjerne gjøre det lettere for kvinnene å komme seg bort.
I lystige og uformelle lag, har jeg ved flere anledninger sagt at vi menn kun kan snakke om to følelser; sult og kåtskap og at det faktisk kan være vanskelig å skille disse to følelsene fra hverandre. Det er sagt og ment som humor, men etter nærmere ettertanke virker det til å være en god del sannhet i det. Noen som kjenner seg igjen?
Kan vi klare å snu dette? Kan vi tørre å snakke om hvordan vi egentlig har det, sånn helt inni oss. Kan vi tørre å la dette temaet være noe som vi menn snakker om daglig, noe som vi menn ikke lenger vil skjule. La det rett og slett være noe vi mener alvor med.
Så må vi se på noen andre tall som omhandler menn og som ikke er rammet av ønsket om likestilling. FHI (Folkehelseinstituttet) melder at to av tre som tar selvmord er menn.
De fleste som faller ut av skolen er unge menn og de fleste elever som trenger spesialundervisning er enda yngre menn. Jeg har ikke funnet noe forskning som sier noe om det finnes en klar sammenheng mellom de som tidlig havner på sidelinjen i samfunnet og de samme som utøver denne volden.
Men, tanken har slått meg at det kan være en sammenheng.
Jeg tror at vi nordmenn ønsker å fremstå som åpne og imøtekommende, men her tror jeg vi stiller ganske langt bak i køen. Dette gjør at de som kommer til oss av både frivillige og ufrivillige grunner ikke helt klarer å innordne seg det som vi anser som etisk og moralsk akseptabelt. Vi snakker helt enkelt ikke sammen og vi lar være å snakke om det som virkelig betyr noe.
Tror gjerne at vi kan bruke samme medisin her; vi menn må tørre å snakke høyt og åpent om hvordan vi skal oppføre oss mot andre mennesker. Vi må snakke slik at de mørke skyggene, hvor folk kan gjemme seg, blir så små som mulig.
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe litt – Kom igjen da mann, tørr å snakk om det!
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
