Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mens statlige selskaper pøser ut bonuspenger, det offentlige byråkratiet eser ut, og staten deler ut tresifrede milliardbeløp i subsidier til tvilsomme og ulønnsomme El-kraft prosjekter, blir de rikeste rikere og de fattige fattigere. Dette skjer på Arbeiderpartiet sin vakt, og viser ikke bare resultat av en svak regjering, men også at de demokratiske prosessene blir svekket.
Fra media og NRK sine debattprogram, har vi sett og hørt en rekke direktører i 100 % statlig eide bedrifter (Statnett og Statkraft) som beriker seg selv med rekordbonuser og lønninger. I tillegg observerer vi et ukjent, men betydelig antall meglere og lobbyister som sirkler rundt og suger av vannkraftressursene våre. Deutsche Bahn og Google sitt datasenter skal, i henhold til artikler gjengitt i media, ha sikret seg langsiktige strømkontrakter til 30 øre pr. kwh.
Vår statsminister, Jonas Gard Støre, har også skrevet personlig brev til EU kommisjonens leder og lovet strøm til Tyskland og EU. Det vi her berører, er folkets arv, et nærmere evigvarende kraftsystem bygget av folket, for folket. I stedet har det blitt en nærmest evigvarende melkeku for mektige ledere i statseide selskaper. Innbyggerne melkes, mens de samme lederne ikke forstår hvorfor innbyggerne klager på strømprisene.
Forhenværende industriminister fra Arbeiderpartiet, Finn Lied, sa en gang at eneste måten befolkningen kan få fordel av grunnrenten på, er å beholde lave strømpriser.
Går vi et skritt videre, kan det nevnes at EU nå har ute et fornybardirektiv som regjeringen skal ta stilling til. Direktivet er omfattende og innehar mange vanskelige formuleringer, men kort fortalt blir det (dersom det blir signert) et «tut og kjør» direktiv hvor saksbehandlingsprosessene skal reduseres kraftig i tid, og hvor EU får myndighet til bl.a. å bygge ut vindkraft i Norge og rasere norsk natur. Det er ikke lenge siden EUs energikommissær, Kadri Simson fløy med helikopter sammen med vår klima- og miljøvernminister, Andreas Bjelland Eriksen for å inspisere vannkraftverkene. Nå kommer hun med trusler dersom Norge ikke signerer.
Klimahysteriet har tatt helt av, pengene renner ut, og kost/nytte analyser er blitt overflødige. Til tross for at olje og gass direkte vil tilføre staten kr. 858 milliarder i inneværende år, har klimabransjen fått debatten inn på et spor der det dreier seg om raskest mulig avvikling, noe som er både uansvarlig og urealistisk. Selv i kostholdsrådene kan man nå lure på om det er klima eller helsen de er laget til for.
Offentlige regelverk og ytelser, spesielt innenfor skatte- og NAV-systemet, er komplekse. Skjevheter eller uforholdsmessigheter i systemene blir ofte rettet opp med tilleggsregler eller forskrifter, noe som ytterligere kompliserer og øker byråkratiet både i stats- og kommuneforvaltningen. På denne måten eser byråkratiet ut på bekostning av demokratiet.
Innenfor ulike samfunns- og næringsområder er det sterke økonomiske og politiske krefter som presser på for sine særinteresser, og med en svak regjering er det de svakeste som blir taperne. Vi ser også oftere og oftere at resurssterke organisasjoner og grupperinger fører rettssaker mot beslutninger fattet av regjering og Storting, både for norske og overnasjonale domstoler. Dette må selvsagt være en mulighet i en rettstat, men blir det misbrukt, svekkes demokratiet.
Et av regjeringens og samarbeidspartnernes mantra har vært omfordeling, og at det skulle bli vanlige folks tur. Omfordelingen har så langt ført til at de tar fra de med vanlig inntekt og gir til de rikeste som skor seg på subsidier fra staten og bonuser fra statseide selskap. Vanlige folks tur er blitt til statens og de rikes tur. Politikernes tillit er generelt på et lavt nivå.
AP som tidligere var det største styringspartiet kjemper ikke lenger de sosialdemokratiske prinsipielle kampene som f.eks. politisk styring av El-kraften, fattigdomsbekjempelse og akseptable ventetider i sykehuskø samt spesialisthelsetjenesten. De har mistet evnen til kommunikasjon med velgerne, og i sine offentlige opptredener leverer verken partilederen eller nestlederne politiske analyser eller sammenhengende resonnement som har nok politisk dybde til å gi en mening. I for stor grad høres det mer ut som innøvd politisk retorikk uten reelt innhold.
Det er likevel positivt med den nye tilveksten i regjeringen, for eksempel tidligere Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun som kommuniserer godt og kan føre en debatt med klar politisk resonering.
AP sitter ikke alene i regjeringen, og bildet er nok mer nyansert enn det jeg her beskriver. De har gjort en god jobb på mange områder, men svikter på grunnleggende og sentrale punkt. Dagens AP ledelse (Støre, Brenna og Vestre) fungerer ikke, de svekker partiet. De evner ikke å oppnå felles politisk forståelse overfor sine velgere, og er helt ute av stand til å kommunisere. Skal AP igjen få en betydning i norsk politikk, må det inn en ny ledelse og det må settes klare mål og føringer for nasjonale felles ressurser som f.eks. kraftbransjen (den må ut av hendene på spekulanter). Videre må demokratiske prosesser og grunnverdiene i sosialdemokratiet utvikles og styrkes slik at de folkevalgte styrer politikken og ikke overlater det til kyniske pressgrupper.
Mens statlige selskaper pøser ut bonuspenger, det offentlige byråkratiet eser ut, og staten deler ut tresifrede milliardbeløp i subsidier til tvilsomme og ulønnsomme El-kraft prosjekter, blir de rikeste rikere og de fattige fattigere. Dette skjer på Arbeiderpartiet sin vakt, og viser ikke bare resultat av en svak regjering, men også at de demokratiske prosessene blir svekket.
Fra media og NRK sine debattprogram, har vi sett og hørt en rekke direktører i 100 % statlig eide bedrifter (Statnett og Statkraft) som beriker seg selv med rekordbonuser og lønninger. I tillegg observerer vi et ukjent, men betydelig antall meglere og lobbyister som sirkler rundt og suger av vannkraftressursene våre. Deutsche Bahn og Google sitt datasenter skal, i henhold til artikler gjengitt i media, ha sikret seg langsiktige strømkontrakter til 30 øre pr. kwh.
Vår statsminister, Jonas Gard Støre, har også skrevet personlig brev til EU kommisjonens leder og lovet strøm til Tyskland og EU. Det vi her berører, er folkets arv, et nærmere evigvarende kraftsystem bygget av folket, for folket. I stedet har det blitt en nærmest evigvarende melkeku for mektige ledere i statseide selskaper. Innbyggerne melkes, mens de samme lederne ikke forstår hvorfor innbyggerne klager på strømprisene.
Forhenværende industriminister fra Arbeiderpartiet, Finn Lied, sa en gang at eneste måten befolkningen kan få fordel av grunnrenten på, er å beholde lave strømpriser.
Går vi et skritt videre, kan det nevnes at EU nå har ute et fornybardirektiv som regjeringen skal ta stilling til. Direktivet er omfattende og innehar mange vanskelige formuleringer, men kort fortalt blir det (dersom det blir signert) et «tut og kjør» direktiv hvor saksbehandlingsprosessene skal reduseres kraftig i tid, og hvor EU får myndighet til bl.a. å bygge ut vindkraft i Norge og rasere norsk natur. Det er ikke lenge siden EUs energikommissær, Kadri Simson fløy med helikopter sammen med vår klima- og miljøvernminister, Andreas Bjelland Eriksen for å inspisere vannkraftverkene. Nå kommer hun med trusler dersom Norge ikke signerer.
Klimahysteriet har tatt helt av, pengene renner ut, og kost/nytte analyser er blitt overflødige. Til tross for at olje og gass direkte vil tilføre staten kr. 858 milliarder i inneværende år, har klimabransjen fått debatten inn på et spor der det dreier seg om raskest mulig avvikling, noe som er både uansvarlig og urealistisk. Selv i kostholdsrådene kan man nå lure på om det er klima eller helsen de er laget til for.
Offentlige regelverk og ytelser, spesielt innenfor skatte- og NAV-systemet, er komplekse. Skjevheter eller uforholdsmessigheter i systemene blir ofte rettet opp med tilleggsregler eller forskrifter, noe som ytterligere kompliserer og øker byråkratiet både i stats- og kommuneforvaltningen. På denne måten eser byråkratiet ut på bekostning av demokratiet.
Innenfor ulike samfunns- og næringsområder er det sterke økonomiske og politiske krefter som presser på for sine særinteresser, og med en svak regjering er det de svakeste som blir taperne. Vi ser også oftere og oftere at resurssterke organisasjoner og grupperinger fører rettssaker mot beslutninger fattet av regjering og Storting, både for norske og overnasjonale domstoler. Dette må selvsagt være en mulighet i en rettstat, men blir det misbrukt, svekkes demokratiet.
Et av regjeringens og samarbeidspartnernes mantra har vært omfordeling, og at det skulle bli vanlige folks tur. Omfordelingen har så langt ført til at de tar fra de med vanlig inntekt og gir til de rikeste som skor seg på subsidier fra staten og bonuser fra statseide selskap. Vanlige folks tur er blitt til statens og de rikes tur. Politikernes tillit er generelt på et lavt nivå.
AP som tidligere var det største styringspartiet kjemper ikke lenger de sosialdemokratiske prinsipielle kampene som f.eks. politisk styring av El-kraften, fattigdomsbekjempelse og akseptable ventetider i sykehuskø samt spesialisthelsetjenesten. De har mistet evnen til kommunikasjon med velgerne, og i sine offentlige opptredener leverer verken partilederen eller nestlederne politiske analyser eller sammenhengende resonnement som har nok politisk dybde til å gi en mening. I for stor grad høres det mer ut som innøvd politisk retorikk uten reelt innhold.
Det er likevel positivt med den nye tilveksten i regjeringen, for eksempel tidligere Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun som kommuniserer godt og kan føre en debatt med klar politisk resonering.
AP sitter ikke alene i regjeringen, og bildet er nok mer nyansert enn det jeg her beskriver. De har gjort en god jobb på mange områder, men svikter på grunnleggende og sentrale punkt. Dagens AP ledelse (Støre, Brenna og Vestre) fungerer ikke, de svekker partiet. De evner ikke å oppnå felles politisk forståelse overfor sine velgere, og er helt ute av stand til å kommunisere. Skal AP igjen få en betydning i norsk politikk, må det inn en ny ledelse og det må settes klare mål og føringer for nasjonale felles ressurser som f.eks. kraftbransjen (den må ut av hendene på spekulanter). Videre må demokratiske prosesser og grunnverdiene i sosialdemokratiet utvikles og styrkes slik at de folkevalgte styrer politikken og ikke overlater det til kyniske pressgrupper.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
