Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det pøses ut milliardsummer i subsidier fra statens/skattebetalernes penger på prosjekter knyttet til ny fornybar energi. Batteri og Hydrogenfabrikker, samt havvind, vil alene sluke hundretalls milliarder kroner av statens midler.
Felles for disse prosjektene er at de er avhengig av store statlige støtteordninger, og at de gir høyere strøm og nettleiekostnader til kundene. Prosjektene har oppstått basert på en ide om at elektrifisering skal redde kloden, men de vil ikke tjene stort andre enn kraftprofitører og «tilkarringsvirksomheter».
Det er ulike krefter representert av kraftbransjen, politiske miljø, pressen, samt lobbyister fra ulike sektorer, som er med på å presse frem elektrifiseringshysteriet. Som et eksempel fra kraftbransjen, kan uttalelser fra CEO i Statnett (Hilde Tonne, med årslønn nær NOK 7 mill.) nevnes. Hilde Tonne sier i et podkast intervju i Nettavisen at hun håper strømstøtten til oss vanlige forbrukere snart blir avsluttet, slik at befolkningen får føling med hva strøm egentlig koster. Selv om dette er en enkeltuttalelse, representerer hun et helt sentralt miljø, og det er tankegodset herfra som bl.a. definerer, og i realiteten styrer store deler av kraft-utbyggingspolitikken i Norge.
Når det gjelder det politiske miljø, har vi en aktiv venstreside bl.a. representert ved Torgeir Knag Fylkesnes (SV). Han ønsker å bruke hundretalls milliarder på havvind uten å nevne konsekvensene og hva som er realistisk å oppnå. Han sier «det er bare idioter som tror det grønne skiftet er gratis». Men hva er egentlig det grønne skiftet? Snudd på hodet er det vel bare idioter som er villig til å bruke enorme summer på symbolpolitikk som i stor grad er egnet til å svekke Norsk økonomi, og gi store og irreversible miljøskader. Det er enkelt å ta beslutninger når andre må ta konsekvensene og regningen.
Torgeir Knag Fylkesnes er ikke alene. Lan Marie Berg (MDG) har ingen begrensinger med tanke på (uansvarlig) bruk av skattebetalernes penger uten å tenke konsekvenser, noe hun har erfaring med fra sin tid som byråd i Oslo. Selv om partiet hun representerer er et lite parti for spesielt interesserte, er partiet sterkt overrepresentert i mediedekningen.
Argumentene for offentlig pengebruk på tvilsomme havvind-prosjekter blir «fyrt» godt opp av media, spesielt NRK. I NRK blir argumentene presentert som fakta, uten at noen får slippe til med motforestillinger eller stille kritiske spørsmål. (Nesten som et Putin-intervju), er min vurdering.
Vindkraftsatsingen fører også til at det må bygges ut balansekraft. Det er ingen hemmelighet at noen av de store kraftselskapene planlegger vannkraftutbygging/utviding av eksisterende anlegg for betydelige milliardbeløp for imøtekomme dette. Regningen vil måtte sendes videre til kundene. Alt dette er kostnader relatert til og basert på ideen om at elektrifisering av sokkelen, samt bygging av enormt kraftkrevende industri som datalagringssenter, batteri- og hydrogen/ammoniakkfabrikker, skal redde kloden.
Debatten fikk imidlertid et lite løft da Ola Borten Moe satte ord på, og beskrev det grønne skiftet. Galskap satt i system, uten kontakt med virkeligheten, var budskapet. Ikke uventet fikk han sterke personangrep for sine synspunkter, men ingen angrep på hans beskrivelse og konklusjoner. Han opptrådte ikke i et vakuum, som tidligere statsråd var han en av personene i regjeringens innerste sirkel, og kjente han godt til «faktagrunnlaget» og realitetene bak regjeringens beslutninger.
Det er flere av landene i den vestlige og demokratiske verden (spesielt EU) som er kommet lenger enn Norge i denne energiprosessen. Konsekvensene ser vi i form av store opptøyer og demonstrasjoner, bl.a. fra bønder som opplever at kostnader fra skatter og avgifter er i ferd med å ta levebrødet deres. Dette er skatter og avgifter som i stor grad er drevet av energipolitikken. Vi ser også at flere av de vestlige demokratiene har en massiv høyrepopulistisk dreining, hvor deler av dreiningen kan knyttes til globalisering, energipolitikk og klimaspørsmål. Dette er forhold og analyser som får liten oppmerksomhet i Norsk presse.
Regjeringen kaster bort penger på ineffektive støtteordninger hvor noen få stikker av med pengene. Dette går ut over statsfinansene, og svekker produktivitet og fremtidig verdiskapning. Ved tildeling av subsidier, skaper regjeringen vinnere og tapere i stedet for å forbedre rammevilkår for bedriftene på generelt grunnlag. Slik dagens tilskudd er innrettet, er faren for tilkarringsvirksomhet stor.
Det er imidlertid klart at kraftbehovet i Norge (og verden for øvrig) er sterkt økende. Fremtidige løsninger må på plass, men løsningene må gi stabilitet over tid, være miljøvennlige, og ha langsiktig kapasitet med kostnader som er til å leve med.
De siste tre årene det det vært en vesentlig økt interesse for installasjon av en ny type små modulære kjernekraftverk. Global planlagt kapasitet innenfor disse kraftverkene har økt med 65 %. Dette har derimot ingen interesse fra regjeringen, som fortsetter med økende styrke å pøse ut hundretalls milliarder kroner på ustabil kraft til svært høye kostnader, mens det vi sitter igjen med er svekkede statsfinanser, en trussel mot velferdsstaten og ubotelige miljøødeleggelser.
Det pøses ut milliardsummer i subsidier fra statens/skattebetalernes penger på prosjekter knyttet til ny fornybar energi. Batteri og Hydrogenfabrikker, samt havvind, vil alene sluke hundretalls milliarder kroner av statens midler.
Felles for disse prosjektene er at de er avhengig av store statlige støtteordninger, og at de gir høyere strøm og nettleiekostnader til kundene. Prosjektene har oppstått basert på en ide om at elektrifisering skal redde kloden, men de vil ikke tjene stort andre enn kraftprofitører og «tilkarringsvirksomheter».
Det er ulike krefter representert av kraftbransjen, politiske miljø, pressen, samt lobbyister fra ulike sektorer, som er med på å presse frem elektrifiseringshysteriet. Som et eksempel fra kraftbransjen, kan uttalelser fra CEO i Statnett (Hilde Tonne, med årslønn nær NOK 7 mill.) nevnes. Hilde Tonne sier i et podkast intervju i Nettavisen at hun håper strømstøtten til oss vanlige forbrukere snart blir avsluttet, slik at befolkningen får føling med hva strøm egentlig koster. Selv om dette er en enkeltuttalelse, representerer hun et helt sentralt miljø, og det er tankegodset herfra som bl.a. definerer, og i realiteten styrer store deler av kraft-utbyggingspolitikken i Norge.
Når det gjelder det politiske miljø, har vi en aktiv venstreside bl.a. representert ved Torgeir Knag Fylkesnes (SV). Han ønsker å bruke hundretalls milliarder på havvind uten å nevne konsekvensene og hva som er realistisk å oppnå. Han sier «det er bare idioter som tror det grønne skiftet er gratis». Men hva er egentlig det grønne skiftet? Snudd på hodet er det vel bare idioter som er villig til å bruke enorme summer på symbolpolitikk som i stor grad er egnet til å svekke Norsk økonomi, og gi store og irreversible miljøskader. Det er enkelt å ta beslutninger når andre må ta konsekvensene og regningen.
Torgeir Knag Fylkesnes er ikke alene. Lan Marie Berg (MDG) har ingen begrensinger med tanke på (uansvarlig) bruk av skattebetalernes penger uten å tenke konsekvenser, noe hun har erfaring med fra sin tid som byråd i Oslo. Selv om partiet hun representerer er et lite parti for spesielt interesserte, er partiet sterkt overrepresentert i mediedekningen.
Argumentene for offentlig pengebruk på tvilsomme havvind-prosjekter blir «fyrt» godt opp av media, spesielt NRK. I NRK blir argumentene presentert som fakta, uten at noen får slippe til med motforestillinger eller stille kritiske spørsmål. (Nesten som et Putin-intervju), er min vurdering.
Vindkraftsatsingen fører også til at det må bygges ut balansekraft. Det er ingen hemmelighet at noen av de store kraftselskapene planlegger vannkraftutbygging/utviding av eksisterende anlegg for betydelige milliardbeløp for imøtekomme dette. Regningen vil måtte sendes videre til kundene. Alt dette er kostnader relatert til og basert på ideen om at elektrifisering av sokkelen, samt bygging av enormt kraftkrevende industri som datalagringssenter, batteri- og hydrogen/ammoniakkfabrikker, skal redde kloden.
Debatten fikk imidlertid et lite løft da Ola Borten Moe satte ord på, og beskrev det grønne skiftet. Galskap satt i system, uten kontakt med virkeligheten, var budskapet. Ikke uventet fikk han sterke personangrep for sine synspunkter, men ingen angrep på hans beskrivelse og konklusjoner. Han opptrådte ikke i et vakuum, som tidligere statsråd var han en av personene i regjeringens innerste sirkel, og kjente han godt til «faktagrunnlaget» og realitetene bak regjeringens beslutninger.
Det er flere av landene i den vestlige og demokratiske verden (spesielt EU) som er kommet lenger enn Norge i denne energiprosessen. Konsekvensene ser vi i form av store opptøyer og demonstrasjoner, bl.a. fra bønder som opplever at kostnader fra skatter og avgifter er i ferd med å ta levebrødet deres. Dette er skatter og avgifter som i stor grad er drevet av energipolitikken. Vi ser også at flere av de vestlige demokratiene har en massiv høyrepopulistisk dreining, hvor deler av dreiningen kan knyttes til globalisering, energipolitikk og klimaspørsmål. Dette er forhold og analyser som får liten oppmerksomhet i Norsk presse.
Regjeringen kaster bort penger på ineffektive støtteordninger hvor noen få stikker av med pengene. Dette går ut over statsfinansene, og svekker produktivitet og fremtidig verdiskapning. Ved tildeling av subsidier, skaper regjeringen vinnere og tapere i stedet for å forbedre rammevilkår for bedriftene på generelt grunnlag. Slik dagens tilskudd er innrettet, er faren for tilkarringsvirksomhet stor.
Det er imidlertid klart at kraftbehovet i Norge (og verden for øvrig) er sterkt økende. Fremtidige løsninger må på plass, men løsningene må gi stabilitet over tid, være miljøvennlige, og ha langsiktig kapasitet med kostnader som er til å leve med.
De siste tre årene det det vært en vesentlig økt interesse for installasjon av en ny type små modulære kjernekraftverk. Global planlagt kapasitet innenfor disse kraftverkene har økt med 65 %. Dette har derimot ingen interesse fra regjeringen, som fortsetter med økende styrke å pøse ut hundretalls milliarder kroner på ustabil kraft til svært høye kostnader, mens det vi sitter igjen med er svekkede statsfinanser, en trussel mot velferdsstaten og ubotelige miljøødeleggelser.
DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir
login
who are we?
contact us
qosheapp
Toi Staff
Gideon Levy
Belen Fernandez
Rami G Khouri
Mort Laitner
Donald Low
Ali Fathollah-Nejad
Nikkei Editorial
visit website
